Det neste stortingsvalget blir spesielt for meg. Fordi jeg har meldt meg ut av Venstre etter sympati med deres håndtering av sykehus-strid i min hjemby og mitt hjem-distrikt. Selv om jeg bor i Oslo, så vil alltid min by hvor jeg ble oppvokst være mitt hjem. Tigerstaden er bare tilfeldigvis hvor jeg bor akkurat nå.
Dette valget som kommer, som er enda langt frem i tid, eksakt 11. September 2017. Da vil det bli valg på representanter til Stortinget fra fylket en hører til. For meg blir ikke dette lett. Ettersom ideene og politiske rammeverket til partiene virker så diffust. De virker så populistiske og kort-tenkte. De har ikke langsiktighet i seg, bare å sikre et godt mandat for mulige forlik i Stortinget og slikt blir det bærekraftig politikk eller politisk styring.
Det er merkelig i hele min ungdom og studenttid har jeg tilhørt Venstre, ettersom deres verdier og liberale holdning virket som en naturlig motpol til kontrollen fra statlig hold i den rød-grønne regjeringen. Med alder og mer utdannelse ser jeg at samfunnet må legge til verks muligheter for visse liberale tankesett og strukturer, samtidig må det kunne reguleres og justeres slik at det blir en positiv frihet. En frihet til aktøren og borgeren hvor den enkelt får noe godt ut av friheten. For en negativ frihet vil ikke være gunstig eller gi den bærekraft for utvikling som er ønskelig. Dessuten har Unge Venstre og Venstre generelt blitt så markant liberalt at det overstiger villeste begreper. Dette gjør at frihetstanken og miljø overgår naturlige samfunnsordninger og gunstige mellomløsninger. Litt slik som Miljøpartiet de Grønne som vil ikke ha E18 utbygging mot Drammen/Asker og Bærum, men har ingen alternative kostnadsbegrep på kollektiv-trafikk eller tilbud til pendlerne som trenger et bedre stykke vei.
Det er slike dilemma som ikke gjør det lett for å kunne velge parti eller vite hvem jeg skal stemme. Selv om jeg ikke anser Fremskrittspartiet, Demokratene eller andre politiske organ som sprer frykt og forbannelse med ren populisme. Deretter deres hovne holdning mot kollegaer og andre virker motbydelig vil aldri kunne skrive noe pent om Per Sandberg; etter hans usannsynlige angrep på Knut-Arild Hareide der han påsto at han var skyldig i terrorisme. For deretter å kunne beklage for ubegripelige angrepet på hans person. Ikke minst også Anders Anundsen arrogante holdning og premisser for sin tolkning av lover og regler som også til tider strider mot allmenn skikk som statsråd. Der FrP har også en annen statsråd som behandler saker på ubegripelige måter. Sylvi Listhaug som ikke en gang vil se til forskning og konstatere sine valg på egen idelogi. Deretter begriper ikke de Blå-Blå i regjeringen hvorfor dette er tvilsomme greier.
Det er mange prioriteringer og inne enkelt løsning, selv om når man høre visse nasjonalister eller de-som-er-redde-for-kulturen uten å kunne nevne hva de er redd for miste. Så er alltid løsningen mindre innvandring or immigranter. Selv om fleste av disse gjør de jobbene Nordmenn ikke vil gjøre eller er en del av positivt felleskap. De klandres ofte for å være i egne grupper og ikke alltid sosialiseres med nordmenn.
Det som ikke blitt snakket om er at det finnes helt lik situasjon med Nordmenn i Spania. Der en har Norske-Ghettoer, der nordmenn har levd i 30 år i Alicante og kan ikke snakke Spansk. Vi bør være stolte av våre egne holdninger. Sjekk Tønsberg Blad sommeren 2016, så finner du en deilig artikkel! Dette er det ikke snakk om fra disse tåkefyrstene, fordi vi skal klandre andre, men ikke oss selv. Lettest å klandre en Somalier i Norge, enn en Nordmann i Alicante.
Deretter er en mengde partier. Både på sosialistisk og borgerlig side. Der en har både de som lever i Narnia og de som har en viss oppnåelig parti-program som kan fungere. Noe som både er engasjerende og merkverdig er hvordan noen av partiene lover å løse konflikter langt unna, men har ikke løsninger som virker fullstendig på ventelister til sykehjem eller dags-pasienter til nærmeste sykehus.
Så å skille klinten fra hveten blir ikke lett. Ettersom det loves og snakkes, det spekuleres og differensieres mellom de politiske skillelinjer. De Sosialistiske partiene som Rødt, Sosialistiske Venstre og Arbeiderpartiet har alle gode politiske fundament og overbevisning; samtidig som problemet er at enten blir statelig styring for stor eller for lite merkbar. Ettersom Arbeiderpartiet har frigitt mye av reguleringene slik som på Televerket, Strøm og eiendomsmarkedet. Dette har gjort at etter frislippet har det kommet flere aktører og bedrifter, som i sin tid har skapt arbeidsplasser og kapitalflukt. Samtidig har også prisene steget over inflasjonsraten. Dette gjør at de midler man trenger for å komme inn på eiendomsmarkedet nå er markant høyere, enn når det var statlige regulerte hus-priser. Det er slikt som er et dilemma for meg og som er en negativ frihet.
Den frihet at marked skulle styre seg selv, har gjort at eiendomsmagnater og rike landeiere kan eie og selge dyrere. Samtidig som flere og flere sliter med å komme inn på eiendomsmarkedet. Derfor er jeg i tvil om dette vil justeres eller bli værende slik inntil vi får en ny bolig-boble. Ettersom Eiendomsmeglere og banker tjener flesk på borgerne. Å politikerne kikker vekk så blir det værende slik. Derfor må man stille spørsmål om politikerne har planer, plattformer med politisk rammeverk for en passende reform for styring av eiendomsmarkedet som ikke bare tilpasset de rike, men også den alminnelige arbeidstaker.
Deretter har du borgerlige partier, der jeg har stemt mest og på Venstre. Der KrF er i krysningspunktet mellom Arbeiderpartiet og Venstre. En midtlinje som diffust verdsetter familier og positive strukturelle ideer, men har verdibasert grunnlinje som mer eller mindre forsvinner i familie istedenfor motsatsen til sekulære partier. Dette gjør det vanskelig å velge de, etter som grunnvollen virker mer og mer fjern. FrP er ikke ett alternativ. Heller ikke Høyre ettersom de er stumtjenerne til de rike og freidige. Til de velstående og ordner lett skattelette til de med formuer og preges av neo-liberale holdninger hvor en skal fri-gjøre alle institusjoner og klare å bryte byråkratiet, men uten å ane hva konsekvensene av slikt kan medføre. Både kutte i skatter og gjøre staten mindre, selv om man i praksis har like mange oppgaver og borgere. De har et underlig verdensbilde disse Høyre-Folka.
Så finnes det partier som Senterpartiet, Pensjonistpartiet og så videre. Det skal ikke lett for meg å finne nytt parti å stemme på og hvem som virker mest lovende til neste stortingsvalg. Det som definitivt stemmer, at jeg vil ha tid og se om jeg ser politikere som tenker mer enn 4 år frem i tid og 2021. De som er slik er ikke aktuell for meg. Vi trenger langsiktig og solid styring, ikke ren skjær Se-og-Hør populisme med krydder av negative retorikk. Konstruktive plattformer med anselig politikk som kan gjennomføres og videreføre de gode fundamentale velferdsordninger vi allerede har. Peace.
MinBane 