Siste Stortingsmelding viser salg av forsvarsmateriell til regimer den Norske stat ikke vil direkte assosieres med!

“Det er riktig at Norge ikke deltok i selve invasjonen. Bondevik skal ha takk for at han klarte, med god hjelp fra fredsbevegelsen og den norske kirken, å stå i mot presset fra Høyre om å slutte seg til USAs og Storbritannias angrep. Men den ubehagelige sannheten er likevel at norske våpen, norske soldater, norske politikere og norsk næringsliv både direkte og indirekte støttet Irak-krigen” (Borgen, 2016).

Igjen skriver jeg om hva freds-nasjonen Norge bedriver. Vi snakker fred og selger ammunisjon. Vi selger våpen og høyt teknisk utstyr, selv med strenge lover og reguleringer blir likevel militært forsvarmateriell til land som bryter med menneskerettigheter og de verdier som Norge står for. Dette skjer selv om forsvarlige salget skjer til våres allierte i NATO og OECD. Disse kjøper største-delen av materiellet og våpnene. Resterende ender til land som kan stilles spørsmål til. Denne informasjon kom ut og gitt til Stortinget fra Utenriksdepartementet den 10 Juni 2016. Så dette er ikke gammelt nytt, men bør sperre øynene ettersom dette er noe vi gjør for å gjøre verden mindre fredelig.

Totale våpen-eksporten:

“Den samlede verdien av eksporten i 2015 var i underkant av 4,2 milliarder kroner, hvorav drøyt 3 milliarder utgjorde salg av militære varer. Av dette utgjorde eksporten av A-materiell om lag 2,8 milliarder og B-materiell ca. 300 millioner kroner. Eksporten av A-materiell økte med 21 % og eksporten av B-materiell falt med 53 % i 2015” (…) “Den samlede verdien av eksporten i 2014 var ca. 3,6 milliarder, og i 2013 beløp den seg til i underkant av 4,3 milliarder kroner. I forhold til i 2014, økte verdien av den totale eksporten med 15 % i 2015. Eksporten av A- og B-materiell økte med til sammen 4 %” (Meld.St. 36, S: 8, 2016).

Norge solgte våpen og forsvarmateriell til Forente Arabisk Emirater både ‘elektronisk utstyr’ totalt: 2287 tonn, ‘billed/videoutstyr’ totalt: 508 tonn. også ‘Ammunisjon tilhørende deler og komponenter samt tilhørende deler og komponenter’ totale 23475 tonn .

I det samme året solgte vi fra Norge til Malaysia både våpen og forsvarmateriell. ‘Glattboret våpen med kaliber 20 mm eller mindre, våpen med kaliber 12,7 mm og lavere samt tilhørende komponenter’ 5280 tonn og ‘Ildledningsutstyr og tilhørende systemer og komponenter’ 58 tonn.

Et annet land som ble solgt til var Oman og dette var ‘Bomber, torpedoer, raketter, missiler og eksplosiver samt tilhørende komponenter’ 10015 tonn.

Det var militære-oppdrag gjort i Norge for oppdrags-land ved å reparere våpen og forsvarmateriell. Det ble reparert materiell fra land som Forente Arabiske Emirater, Jordan, Malaysia og Sør Korea. Det ble levert levert kommunikasjonmateriell for militært bruk til Algerie, Egypt, Qatar, Saudi Arabia og Thailand.

Disse landene fikk etterforsyning av forsvarmateriell i år fra Norge: Afganistan, Belize, Israel, Irak, Kuwait, Mali og Sør Sudan.

Noe som er spesielt i rapporten og stusser over at Libya står i tabell 9.2. i Stortingsmeldingen, men har intet direkte eksport til, så hvorfor lagt inn ett mottakerland av forsvarmateriell, men ingen offisielle tall. Dette virker suspekt, resterende land har fått materiell i løpet av tidsperioden 2012 til 2015.

Disse tallene og nasjonene som blir solgt til viser til hvordan ståa er med ‘freds-nasjonen’ Norge. Allerede 1. Mars 2013 skrev jeg en blogg om våpen-regulering og salg. Der man skulle forandre lovene for å gjøre det vanskeligere å videreselge til visse former for problematiske nasjoner og land der en bryter med internasjonale lover og regler; slik som menneskerettigheter og konvensjoner for ‘rettferdig krig’. Dette gjør at lovteksten og skjønnet blir plausibelt. Noen nyanser jeg kritiserte i 2013 og likeså kan idag. Ettersom å selge våpen til Libya, Sør Sudan, Mali, Irak, Belize og Afganistan burde sees på som tvilsomme salg ettersom konflikt og brudd burde eksistere. Dette er noe en freds-nasjon ikke skulle støtte. Selv om Norsk tropper har tidligere vært til stede eller gjort oppdrag som en del Nato i flere nasjoner, der man stille spørsmål om deres oppdrag var rett eller feil. Kan en likevel still spørsmål til fortsettelsen av å selge våpen og forsvarmateriell til konfliktområder ettersom da profitten i Norge er viktigere enn menneskeliv. Peace.

Referense:

Borgen, Erling – ‘Det norske hykleriet om Irak-krigen’ (08.06.2016) link: http://www.dagbladet.no/kultur/det-norske-hykleriet-om-irak-krigen/60312259

Stortinget – Meld. St.36 (2015-2016) ‘Eksport av forsvarsmateriell fra Norge i 2015, eksportkontroll og internasjonalt ikke-spredningssamarbeid’ (10.06.2016)

Et lite stykke ammunisjon

Det er vilt. Helt vilt. Ikke minst hvordan situasjonen er for vår nasjons regler for våpen eksport. Våpen som er ett lovlig produkt. Som vi har all rett til å selge, ikke bare produsere for å forsvare oss selv, men la våres allierte få våres teknologier og oppdaterte våpen. Ammunisjon som kan komme på avveise. Slik som alle våpene som i de siste årene blitt solgt til Gadaffi. Plutselig endte opp i Mali. Hvor Frankrike måtte sende styrker for å stoppe galskapen og frigjøringen fra regjeringstyrken i Bamako. En annen historie er fallet av Sovietunionen og videresalget av ammunisjon og AK47 til Afrika og Asia. Dette spesielt fra Ukraina til konflikter i Afrika på 80-90 tallet. Derfor vil jeg diskutere hvordan loven til eksport for våpen fra 30 tallet til idag. Dette må være en av mine lengste blogg innlegg noen sinne.

Eksport regler ala 1930 tallet:

Grunnprinsippene for norsk våpeneksport ble lagt i en stortingsmelding i 1935. Det ble slått fast at våpeneksport ikke kunne gjøres til et land som befant seg i krig eller borgerkrig, med mindre Folkeforbundet hadde definert krigen som en legal forsvarskrig. Bare legale regjeringer kunne kjøpe norske våpen(Kongsberg Våpenfabrikk, Wikipedia).

Dette viser hvor strengt det var før i Norge. Når vi var en av de få som virkelig var giret på folkeforbundet. Som ble senere til FN. Hvor forsatt er en stor bidragsyter. Dette gjør at vi følgte dere rettningslinjer ganske sterkt. Noe som viser hvor tøffe politikerne kunne være på 30-tallet. Derfor må jeg bare vise hvordan det er i dag.

Eksport regeler ala idag:

Det politiske grunnlaget er Regjeringens erklæring av 11. mars 1959 og Stortingets vedtak

av samme dato, som slår fast at «det skal ved avgjørelsen legges vekt på de utenriks- og innenrikspolitiske vurderinger, og hovedsynspunktet bør være at Norge ikke vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig». I vedtak av samme dato tar Stortinget «til etterretning den erklæring Statsministeren på vegne av Regjeringen har lagt frem. Stortinget vil sterkt understreke at eksport av våpen og ammunisjon fra Norge bare må skje etter en nøye vurdering av de uten- og innenrikspolitiske forhold i vedkommende område. Denne vurderingen må være avgjørende for om eksport skal finne sted»(Melding Stortinget. 21.- 2009-2010).

Lisensieringsoppgaver for regjeringen ved salg av våpen:

V.    Eksport av varer med selvstendig funksjon

1.    Eksportsøknaden behandles uavhengig av om utførselen til mottakerlandet skjer direkte eller indirekte.

2.    Leveranser av kategori A-produkter kan ikke finne sted til andre sluttbrukere enn statlige myndigheter. Hovedsynspunktet bør være at leveranser av kategori A- og kategori B-produkter ikke kan finne sted til land i gruppe 2.

3.

a) For eksport av varer i kategori A vil det normalt kunne tilstås eksportlisens dersom kunden er, eller opptrer på vegne av, forsvarsmyndigheter i land i gruppe 1. Dokumentasjon må godtgjøre dette.

Lisensiering av leveranser under denne kategori til land utenfor gruppe 1 vil kreve regjeringsbehandling, og innvilgelse forutsetter fremlegging av myndighetsbekreftet sluttbrukererklæring med reeksport-klausul, dvs. erklæring som fastslår at reeksport ikke må finne sted uten norske myndigheters godkjennelse.

b) For eksport av varer i kategori B skal det tilstås lisens for land i gruppe 1 og Dokumentasjon som godtgjør sluttbrukeren, skal kreves.

(UD – Retningslinjer av 1992 – Regjeringen.no)

Hvis dette er vanskelig for deg å forstå. Se det slik. Perspektivet er at salg av våpenet til krig, fare for krig eller til krigsområde. Eksport skjer uansett til våre naboer eller NATO. Med ingen regler om viderefordeling av disse. Selv om det kan være slutterklæring, virker ikke kontrollordningen. Det villeste er at loven var strengere på 30-tallet enn idag. Bare direkte dokumentasjon som ikke spesifiseres direkte de følger noen EUs ML-regler for direkte våpene. De er himla tekniske og spesifikke. Selv om alle nasjoner kan få dispensjon. Det viktigste er at, moralen de facto dagens lovgiving og følging av disse fra UD. Gir mer dispensjon og rett til å selge for våpen industrien, enn det vi liker å snakke om. Vi som en «fredsnasjon». Derfor bør vi de facto gi opp fredsnasjonsstempelet og myten. Fordi hvis vi sies å faktisk være mellom 6 til 15 plass i verden på eksport av våpen og utstyr til militære materiale.

Da lurer jeg på. Skal vi forsette å svelge myten? Eller skal vi leve i den. Det er desverre ikke et eventyr, det er virkeligheten. Den vi lever i og den staten vi betaler skatt til og er medeier av bedriftene som selger dette. Skal vi være stolte. Gi oss selv opp. Eller skal vi stemme klokt ved neste valg. Slikt at vi ikke opplever vagt og uverdig håndtering fra regjeringen. Denne saken ble skrevet på grunn av hva jeg hørte på studentersamfunnet og debatten om våpen eksport der.

Denne saken og bloggen har ikke alle svarene. Den er bare en liten nyanse. Vi bør tenke over hvorfor vi gir dem eksplisitt og legitim rett til dette og om vi bør gå tilbake til 1935 regler. De er strenge. Men dette er ikke fisk eller trevirke. Det er våpen. Våpen som dreper ikke som fyller skap. Ammunisjon som skaper mer konflikt og skader mennesker, ikke bare harer og løver! Derfor bør vi være seriøse og tenke oss om.    

Tabell 1. 

Tabell 2: