Idag er Joshua French tilbake i Norge, på selveste 17. Mai etter 8 år i fengel i Kongolesiske fengler. I en fremmed republikk der han reiste inn uten lovlig våpen, sammen med en kollega (Tjolstov Moland) som var innvolvert i mulig drap av deres sjåfør. Dette etter å vært en del av ulisensiert selskap i Kampala, Uganda. Der våpentrening og ammunisjon ble brukt i Uganda. Alt dette har skjedd, det er definitivt at de var en del av ulisensiert sikkerhetsselkap som reiste på oppdrag inn i Kongo. Det er akkurat som dette er glemt. Til og med Politisjef eller Politidirektør Edward Kale Kayihura kjente ikke til den virksomheten eller hadde registrert selskapet som French jobbet for. Alt dette burde sees som skeptisk på de motiv og de jobber de hadde i Øst-Afrika.
Derfor er ikke jeg helt sjarmert eller synes det er helt greit at han kommer hjem. Ville vi latt det samme skjedd om mennesker kom med ulovlig våpen, med ulisensiert sikkerhetsselskap og vært involvert i drapssak. Ville vi latt disse menneskene bare forlate landet og ikke respektere det livet som har gått tapt. At den kongolesiske rettstat og suverenitet ikke virker respektert. Den flatterende holdningen fra nrodmenn. Som ser ned på beskriver rettsaken som brutalt og nedverdigende. Vi burde kanskje passe oss selv, vi har selv et rettsvesen som ikke er perfekt der vi sender mindreårige asylsøkere til konfliktsoner og krigssoner, uten å tenke konsekvenser. Der vi bryter med internasjon rett og justis.
Jeg er ikk stolt av den norske regjering idag og det de har fått til. De har satt dobbelt-moral i spill, der en nordmann kan komme hjem, som en fri person etter drap i utland. Der ja, personen har sonet i fengsel og moren har fulgt etter. Likevel, det er en familie og lite en rettstat verdig. Jeg er ikke stolt. Heller fortvilet. Alle sprer gleden, men burde vi være det? Hva om lignende hadde skjedd i Norge?
Hva om et drap hadde skjedd på Lund i Kristiansand. Der det var to utlandsk statsborger uten opphold eller våpentillatelse hadde drept en norsk taxi-sjåfør. De begge jobbet for et utlandsk sikkerhetsselskap som ikke lisensert i Norge, ei heller i Sverige hvor de opererte fra. Der de hadde hatt våpentrening i Uppsala. Der de planla oppdrag og jobbet samme med andre. Hadde vi godtatt denne holdnigen og hatt denne reaksjonen. Om vi visste at to personer med utlandsk statsborgerskap hadde drept en norsk taxi-sjåfør på Lund i Kristiansand. Ville vi latt personene forlate landet og uten benådning? Ville vi godtatt at personene fikk gått fri og uten noen tvist med landet som de kommer fra?
Dette er dobbelt-moral og hvorfor det er irriterende. At vi oppter så hyklerisk. Det er ubeskrivelig og forkastelig. At en person som har vært med på lyssky virksomhet i Uganda og Demokratisk Republikken i Kongo (DRC). Ville vi har latt en person eller flere, hvis de drev med virksomhet som leiesoldater eller fremmedkrigere, ulovlige sikkerhetsvakter- og sikkerhetsselskap i Norge. Ville vi latt disse gått fri etter drap her i Norge/Kristiansand?
Jeg tror ikke det, det ville overgått vår rettsforståelse, våre tanker rundt det tapte livet og vår forståelse hva som rett. Vi kunne ikke godta at noen tok liv her og for så å kunne forlate kongeriket etter få år sonet her. Der de da ville være fri menn i landet de er statsborger i. Hvis ikke du ser hvor krenkende dette er på kongolesiske myndigheter og deres rettvesen, så vet ikke jeg hvor blind du på den falske frihetssfølelsen som man innhar.
Da lever i fortsatt i en kolonialistiske tankegang, der vi er mer verdt or vår rettstat betyr mer den kongolesiske. Noe denne saken viser at mange gjør. Til å med Statsminister Erna Solberg, gir krass kritikk av den Kongolesisk stat og dens rettstat, nå som French returnernte til Norge. Vi burde også ha gitt kritikk til nordmann som drev lyssky virksomhet og som burde under alle omstendigheter vært under soning i Norge. Ikke fri, eller er det greit at nordmenn i utlandet dreper? For slik kan vi også tolke denne dagen, at drapsmenn fra utlandet vil vi gjerne ha tilbake igjen?
Vi vil bare ikke ha fremmedkrigere som ikke er etnisk Norske tilbake igjen, de som drar til Syria og dreper for grupperinger der. De kan sone fengselsstraffer, men om en «ekte» nordmann er med på drap i Kongo. Så er det fest- og glede. Lenge leve dobbelt-moralen og kongeriket Norge. Der vi frigjør lykkejegere og drapsmennen på det Afrikanske kontinent, men har problem med andre. Peace.
James Bamford skriver dette i artikkleN ‘Raiders of the Congo’ i GQ Magasin den 7. November 2012
“Moral er forsvaret for de forbrytelser som er gjort”– Helge Krog
“Kunne jeg gått tilbake åtte år, så hadde jeg gjort absolutt alt jeg kunne for å ha kjøpt Joshua fri. Det er det første vi skulle ha prøvd.Så har det bare ballet på seg og nå er vi avhengig av en diplomatisk løsning” – Kari Hilde French (Præsttun, 2017)
Moralen i historien som vi blir lært i norske medier er solid og klar. Der til og med moren til Joshua French i intervju uten å blunke sier at hun skulle ønsket at hun hadde betalt statelige ansatte penger for å frigjøre sønnen. Dette hadde hun ønsket at hun hadde brøte med alle kjerneverdier fordi hennes sønn skal kunne gjøre akkurat som han vil. Det er slik det kan tolkes. At familien French og slike som han kan reise til utlandet, leke soldater og ta med seg våpen fra Uganda.
“I de første meldingene fra Kongo ble det hevdet at Moland og French var leiesoldater, tilknyttet selskapet Special Intervention Group (SIG). VG omtalte dette allerede 13. mai, dagen etter pågripelsen ble kjent. Det private sikkerhets- og livvaktselskapet SIG var godt kjent i Norge, etter at det høsten 2007 kom fram at Politiets Sikkerhetstjeneste etterforsket selskapet for mulige krigsforbrytelser i Irak” (…) “Under VGs første besøk i Kisangani fikk vi tilgang til deler av militærtribunalets etterforskningsmateriale. Dette skjedde etter en dialog med sjefetterforsker Roger Wavara, som viste det fram for å underbygge mistanken mot nordmennene. Blant dette materialet var to visittkort fra SIG. Det ene bar navnet Tjostolv Moland, oppført som ”Security Consultant” i SIG. Det andre bar navnet John Hunt, oppført som ”Chief Operation Officer” i SIG. På kortet stod samme adresse til SIG Uganda som vi hadde funnet i vervebrosjyren fra 2008. VGs team i Oslo kontaktet Friksen for å konfrontere ham med visittkortene. Han hevdet Moland flere år tilbake hadde fått et standardkort som mange som hadde ønsket å knytte seg til SIG hadde fått. John Hunt ville han ikke si noe om, ei heller Mike Callan. Han avviste igjen at det hadde vært noe samarbeid mellom SIG og de fengslede nordmennene i Kongo” (…) “Under arbeidet med denne saken søkte VG i de to ulike våpenregistrene i Uganda for å undersøke om riflen beslaglagt i Uganda eller pumpehaglen de ble tatt med i Kongo var lovlig registrert – slik Moland og French hadde hevdet overfor flere norske medier. VG søkte på deres ekte navn, på deres dekknavn, og på kombinasjoner av disse. Men ingen av våpnene var oppført i registrene” (Johsen, Riseth & Hopperstad, 2009).
Hvis du lurer på om SIG var bare oppsspinn så kunne man lese i en dansk avis i 2008 dette om selskapet: “Otte danskere har arbejdet som livvagter- og lejesoldater i det borgerkrigshærgede land Uganda. Flere har været gennem danske kurser” (…) ” det borgerkrigshærgede nordlige Uganda har otte danskere arbejdet for det norske sikkerhedsfirma SIG-Protection – som arbejder i gråzonen mellem lejesoldater og livvagter” (…) “»Hvis vi bliver skudt på, så skyder selvfølgelig igen. Vi skal beskytte vores kunder,« siger direktør Torgeir Friksen til Nyhedsavisen” (Fogt, 2008).
Så SIG hadde norske og danske livvakter og leiesoldater. Blant disse to nordmenns om var plutselig på oppdrag i den Demokratiske Republikken i Kongo. Selskapet SIG er idag nedlagt fordi de ikke hadde lisens til drift i Uganda og deres lyssky virksomhet var kritikkverdig også i hjemlandet til de som drev selskapet. Derfor ville de slutte med sin virksomhet, ettersom Politiet i Norge og også i Uganda visste om dette. Ettersom i VGs egen etterforskning snakket de da med IGP Kale Kayihura, som er øverste kommanderende for Politiet i Uganda.
Dersom man er leiesoldat og livvakt, i et selskap uten lisens i utlandet, tar med seg våpen over grensen mellom Uganda og Kongo. Da er du ikke der på safari, ei heller så veldig uskyldig. Dette bør vites. Jeg legger bare frem disse gamle bevisene for å vise hvorfor dette er dobbeltmoral. Det er moralsk ukorrekt å ønske Joshua French hjem. Da bør alle som har drept for penger løslates i Norge, siden Joshua French kan bli benådet for sin forbrytelse, hvorfor kan ikke dette skje med de som gjør det her i Norge? Er han så spesiell siden han var med på kriminelle handlinger i Kongo? Står nordmenn over Kongolesisk lovgivning?
Dette stod i Sunday Monitor i Uganda den 7. Oktober 2009:
“It’s true the owner of Back Packers rang me one evening that he had got some security “I went there and he informed me that he had heard about two Norwegians arrested in DR Congo. He said the two had been his clients and after he got the news of their arrest, he checked in their room,” Gen. Kayihura narrated” (…) “He led me to the room and we found an assortment of military fatigues and one sophisticated rifle. They had different types of military uniform including the Monuc (UN peacekeeping outfit in DR Congo) uniform. “I wondered how they managed to smuggle in military things into the country and even how they smuggled them to Back Packers yet the place is guarded by security,” Maj. Gen. Kayihura told Sunday Monitor at his office, adding that “since the matter had issues to deal with military hardware, I handed the matter to CMI for further investigations. information he wanted to share with me,” Maj. Gen. Kayihura told Sunday Monitor” (…) “Definitely it’s an issue that also puzzles us but we are investigating. They did commit any crime while in Kampala but definitely if they came back, we would have arrested them and interrogated them.” (…) “Maj. Gen. Kayihura said that the two are said to have planned to start a security firm here but that he did not, as the authoriser of private firms, receive their application” (Obore & Izama, 2009).
I 2009 sa kommandøren av politiet i Uganda Gen. Kale Kayihura at han ville ha avhørt de for deres selskap alene uten lisens i landet der han er politisjef. Så det viser at French har ikke bare brutt loven i Kongo, men også i Uganda. Likevel, skal vi alle bare være positive til den tidligere leiesoldaten fordi moren vil ha våres sympati. Han har etter mest sannsynligvis brutt lover i Kongo også i Uganda. Er det greit?
La meg være litt breial: Hvis to kongolesisk personer hadde vært med i et dansk livvakt og sikkerhetsselskap. Der de hadde bedret lyssky virksomhet og øvd med våpen, uten lisens i Danmark for så å komme over med Color Line til Norge. Hvor da de plutselig på oppdrag dreper den norske sjåføren på vei mot Oslo, ikke så langt unna Arendal ved Harebakken. Da ville det ikke blitt aktuelt å frigjøre eller vise ydmykhet etter 8 år for drapet på den norske sjåføren. Etter endt rettssak ville disse måtte sone sin straff og følge de rettslige vederlag som er pålagt enn. Uansett om moren hadde flyttet til nærmeste by der person var fengslet. Det norske folket ville ikke hatt sympati og ettergitt. De ville heller ikke godtatt om moren hadde prøvd å betale den norske stat penger for å frigi sin sønn. Dette ville bli sett som fornærmelse mot den norske stat.
Men siden Joshua French er i fengsel i Kinshasa, i Kongo, så er både korrupsjon og drap greit. I alle fall hvis norsk media tar pulsen. Så lenge en ikke dreper som leiesoldat innen norsk territorium. Man kan være nordmenn i utlandet å være kriminell og drepe, men da skal man skape nok sympati, få hjelp av Rune Edvardsen og plutselig er de en helgener. Selv om man var leiesoldat og livvakt i et selskap uten lisens, med våpen som ikke var registret i Uganda eller Kongo. Der en var på oppdrag nær Kisangani uten direkte bekreftelse på hvem de var eller på hvordan oppdrag de hadde. Dette er alt greit i Norge virker det som!
Ville det vært greit om Kongolesiske leiesoldater/sikkerhetsvakter for ett ulisensiert Dansk selskap hadde gjort oppdrag i Norge, uten rett og lov til dette. For deretter å drepe eller gjøre straffbare handlinger. For deretter få Kongolesiske styresmakter til ønske overflytting av de dømte personene og forvente at disse ville være frie-mennesker i Kongo. Ville ikke dette ødelegge hvor forståelse av hva som er rett. De gjorde en straffbar handling i Norge og når de kommer til Kongo så er de fri?
Ville vi godtatt og klappet i hendene, ønsket dette og latt dette skje uten å stille spørsmål. Det er både krenkende og usaklig at en ikke anser den selvstendige republikken som en rettslig stat som har sin rett til å dømme French og andre som misbruker sitt besøk innen sine grenser. Det samme ville vi spørre oss om det samme hadde skjedd her.
Derfor er det begredelig dobbeltmoralen og ønske om å frigjøre han etter den dommen han fikk. Ettersom han kobling til firma som drev med leiesoldater/sikkerhetsvakter i Uganda, der også Dansker var med på virksomheten. At nordmenn tror at de kan bedrive slik virksomhet i utlandet og komme unna er ubegripelig. Å at familie og venner vil bruke media for å få sympati. Der en tilslutt også sier i 2017 år etter en var dømt for udåden. At en ønsket at kjøpe seg fri fra mord og få frihet etter å tatt liv. Det er det moren til French sa og at ‘ballet på seg’ så nå må hun ‘diplomatisk løsning’. Dette er provoserende!
Det er dobbeltmoralen, at hun har rett til å frigjøre sin sønn som har gjort en forbrytelse, at hun skal betale for drapet på sjåføren, mens han hadde ulovlig våpen, for et uregistrert sikkerhetsselskap som hadde krysset grensen på et oppdrag der en ender opp med drap. Dette skal hun ha retten til å kjøpe seg fri fra og bruke norsk diplomati for å frigjøre sønnen.
Hvis Kongolesiske myndigheter hadde prøvd samme her, så ville ikke det blitt noe sympati eller hjelp. Det ville gått på verdigheten løs til vår stat og vår ide om vår rettstat. Om det som har mistet sin sønn eller datter, ettersom de kongolesiske leiesoldater gjorde ved Arendal. Bare tenk på det og da tenk om det forsatt er rett med benåding av French. Ville vi benådet en drapsdømt leiesoldat i Norge fra Kongo? Ville vi virkelig det?
“Det er riktig at Norge ikke deltok i selve invasjonen. Bondevik skal ha takk for at han klarte, med god hjelp fra fredsbevegelsen og den norske kirken, å stå i mot presset fra Høyre om å slutte seg til USAs og Storbritannias angrep.Men den ubehagelige sannheten er likevel at norske våpen, norske soldater, norske politikere og norsk næringsliv både direkte og indirekte støttet Irak-krigen” (Borgen, 2016).
Igjen skriver jeg om hva freds-nasjonen Norge bedriver. Vi snakker fred og selger ammunisjon. Vi selger våpen og høyt teknisk utstyr, selv med strenge lover og reguleringer blir likevel militært forsvarmateriell til land som bryter med menneskerettigheter og de verdier som Norge står for. Dette skjer selv om forsvarlige salget skjer til våres allierte i NATO og OECD. Disse kjøper største-delen av materiellet og våpnene. Resterende ender til land som kan stilles spørsmål til. Denne informasjon kom ut og gitt til Stortinget fra Utenriksdepartementet den 10 Juni 2016. Så dette er ikke gammelt nytt, men bør sperre øynene ettersom dette er noe vi gjør for å gjøre verden mindre fredelig.
Totale våpen-eksporten:
“Den samlede verdien av eksporten i 2015 var i underkant av 4,2 milliarder kroner, hvorav drøyt 3 milliarder utgjorde salg av militære varer. Av dette utgjorde eksporten av A-materiell om lag 2,8 milliarder og B-materiell ca. 300 millioner kroner. Eksporten av A-materiell økte med 21 % og eksporten av B-materiell falt med 53 % i 2015” (…) “Den samlede verdien av eksporten i 2014 var ca. 3,6 milliarder, og i 2013 beløp den seg til i underkant av 4,3 milliarder kroner. I forhold til i 2014, økte verdien av den totale eksporten med 15 % i 2015. Eksporten av A- og B-materiell økte med til sammen 4 %” (Meld.St. 36, S: 8, 2016).
Norge solgte våpen og forsvarmateriell til Forente Arabisk Emirater både ‘elektronisk utstyr’ totalt: 2287 tonn, ‘billed/videoutstyr’ totalt: 508 tonn. også ‘Ammunisjon tilhørende deler og komponenter samt tilhørende deler og komponenter’ totale 23475 tonn .
I det samme året solgte vi fra Norge til Malaysia både våpen og forsvarmateriell. ‘Glattboret våpen med kaliber 20 mm eller mindre, våpen med kaliber 12,7 mm og lavere samt tilhørende komponenter’ 5280 tonn og ‘Ildledningsutstyr og tilhørende systemer og komponenter’ 58 tonn.
Et annet land som ble solgt til var Oman og dette var ‘Bomber, torpedoer, raketter, missiler og eksplosiver samt tilhørende komponenter’ 10015 tonn.
Det var militære-oppdrag gjort i Norge for oppdrags-land ved å reparere våpen og forsvarmateriell. Det ble reparert materiell fra land som Forente Arabiske Emirater, Jordan, Malaysia og Sør Korea. Det ble levert levert kommunikasjonmateriell for militært bruk til Algerie, Egypt, Qatar, Saudi Arabia og Thailand.
Disse landene fikk etterforsyning av forsvarmateriell i år fra Norge: Afganistan, Belize, Israel, Irak, Kuwait, Mali og Sør Sudan.
Noe som er spesielt i rapporten og stusser over at Libya står i tabell 9.2. i Stortingsmeldingen, men har intet direkte eksport til, så hvorfor lagt inn ett mottakerland av forsvarmateriell, men ingen offisielle tall. Dette virker suspekt, resterende land har fått materiell i løpet av tidsperioden 2012 til 2015.
Disse tallene og nasjonene som blir solgt til viser til hvordan ståa er med ‘freds-nasjonen’ Norge. Allerede 1. Mars 2013 skrev jeg en blogg om våpen-regulering og salg. Der man skulle forandre lovene for å gjøre det vanskeligere å videreselge til visse former for problematiske nasjoner og land der en bryter med internasjonale lover og regler; slik som menneskerettigheter og konvensjoner for ‘rettferdig krig’. Dette gjør at lovteksten og skjønnet blir plausibelt. Noen nyanser jeg kritiserte i 2013 og likeså kan idag. Ettersom å selge våpen til Libya, Sør Sudan, Mali, Irak, Belize og Afganistan burde sees på som tvilsomme salg ettersom konflikt og brudd burde eksistere. Dette er noe en freds-nasjon ikke skulle støtte. Selv om Norsk tropper har tidligere vært til stede eller gjort oppdrag som en del Nato i flere nasjoner, der man stille spørsmål om deres oppdrag var rett eller feil. Kan en likevel still spørsmål til fortsettelsen av å selge våpen og forsvarmateriell til konfliktområder ettersom da profitten i Norge er viktigere enn menneskeliv. Peace.
Stortinget – Meld. St.36 (2015-2016) ‘Eksport av forsvarsmateriell fra Norge i 2015, eksportkontroll og internasjonalt ikke-spredningssamarbeid’ (10.06.2016)
Det er vilt. Helt vilt. Ikke minst hvordan situasjonen er for vår nasjons regler for våpen eksport. Våpen som er ett lovlig produkt. Som vi har all rett til å selge, ikke bare produsere for å forsvare oss selv, men la våres allierte få våres teknologier og oppdaterte våpen. Ammunisjon som kan komme på avveise. Slik som alle våpene som i de siste årene blitt solgt til Gadaffi. Plutselig endte opp i Mali. Hvor Frankrike måtte sende styrker for å stoppe galskapen og frigjøringen fra regjeringstyrken i Bamako. En annen historie er fallet av Sovietunionen og videresalget av ammunisjon og AK47 til Afrika og Asia. Dette spesielt fra Ukraina til konflikter i Afrika på 80-90 tallet. Derfor vil jeg diskutere hvordan loven til eksport for våpen fra 30 tallet til idag. Dette må være en av mine lengste blogg innlegg noen sinne.
Eksport regler ala 1930 tallet:
Grunnprinsippene for norsk våpeneksport ble lagt i en stortingsmelding i 1935. Det ble slått fast at våpeneksport ikke kunne gjøres til et land som befant seg i krig eller borgerkrig, med mindre Folkeforbundet hadde definert krigen som en legal forsvarskrig. Bare legale regjeringer kunne kjøpe norske våpen(Kongsberg Våpenfabrikk, Wikipedia).
Dette viser hvor strengt det var før i Norge. Når vi var en av de få som virkelig var giret på folkeforbundet. Som ble senere til FN. Hvor forsatt er en stor bidragsyter. Dette gjør at vi følgte dere rettningslinjer ganske sterkt. Noe som viser hvor tøffe politikerne kunne være på 30-tallet. Derfor må jeg bare vise hvordan det er i dag.
Eksport regeler ala idag:
Det politiske grunnlaget er Regjeringens erklæring av 11. mars 1959 og Stortingets vedtak
av samme dato, som slår fast at «det skal ved avgjørelsen legges vekt på de utenriks- og innenrikspolitiske vurderinger, og hovedsynspunktet bør være at Norge ikke vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig». I vedtak av samme dato tar Stortinget «til etterretning den erklæring Statsministeren på vegne av Regjeringen har lagt frem. Stortinget vil sterkt understreke at eksport av våpen og ammunisjon fra Norge bare må skje etter en nøye vurdering av de uten- og innenrikspolitiske forhold i vedkommende område. Denne vurderingen må være avgjørende for om eksport skal finne sted»(Melding Stortinget. 21.- 2009-2010).
Lisensieringsoppgaver for regjeringen ved salg av våpen:
V. Eksport av varer med selvstendig funksjon
1. Eksportsøknaden behandles uavhengig av om utførselen til mottakerlandet skjer direkte eller indirekte.
2. Leveranser av kategori A-produkter kan ikke finne sted til andre sluttbrukere enn statlige myndigheter. Hovedsynspunktet bør være at leveranser av kategori A- og kategori B-produkter ikke kan finne sted til land i gruppe 2.
3.
a) For eksport av varer i kategori A vil det normalt kunne tilstås eksportlisens dersom kunden er, eller opptrer på vegne av, forsvarsmyndigheter i land i gruppe 1. Dokumentasjon må godtgjøre dette.
Lisensiering av leveranser under denne kategori til land utenfor gruppe 1 vil kreve regjeringsbehandling, og innvilgelse forutsetter fremlegging av myndighetsbekreftet sluttbrukererklæring med reeksport-klausul, dvs. erklæring som fastslår at reeksport ikke må finne sted uten norske myndigheters godkjennelse.
b) For eksport av varer i kategori B skal det tilstås lisens for land i gruppe 1 og Dokumentasjon som godtgjør sluttbrukeren, skal kreves.
(UD – Retningslinjer av 1992 – Regjeringen.no)
Hvis dette er vanskelig for deg å forstå. Se det slik. Perspektivet er at salg av våpenet til krig, fare for krig eller til krigsområde. Eksport skjer uansett til våre naboer eller NATO. Med ingen regler om viderefordeling av disse. Selv om det kan være slutterklæring, virker ikke kontrollordningen. Det villeste er at loven var strengere på 30-tallet enn idag. Bare direkte dokumentasjon som ikke spesifiseres direkte de følger noen EUs ML-regler for direkte våpene. De er himla tekniske og spesifikke. Selv om alle nasjoner kan få dispensjon. Det viktigste er at, moralen de facto dagens lovgiving og følging av disse fra UD. Gir mer dispensjon og rett til å selge for våpen industrien, enn det vi liker å snakke om. Vi som en «fredsnasjon». Derfor bør vi de facto gi opp fredsnasjonsstempelet og myten. Fordi hvis vi sies å faktisk være mellom 6 til 15 plass i verden på eksport av våpen og utstyr til militære materiale.
Da lurer jeg på. Skal vi forsette å svelge myten? Eller skal vi leve i den. Det er desverre ikke et eventyr, det er virkeligheten. Den vi lever i og den staten vi betaler skatt til og er medeier av bedriftene som selger dette. Skal vi være stolte. Gi oss selv opp. Eller skal vi stemme klokt ved neste valg. Slikt at vi ikke opplever vagt og uverdig håndtering fra regjeringen. Denne saken ble skrevet på grunn av hva jeg hørte på studentersamfunnet og debatten om våpen eksport der.
Denne saken og bloggen har ikke alle svarene. Den er bare en liten nyanse. Vi bør tenke over hvorfor vi gir dem eksplisitt og legitim rett til dette og om vi bør gå tilbake til 1935 regler. De er strenge. Men dette er ikke fisk eller trevirke. Det er våpen. Våpen som dreper ikke som fyller skap. Ammunisjon som skaper mer konflikt og skader mennesker, ikke bare harer og løver! Derfor bør vi være seriøse og tenke oss om.
MinBane 