Debatter for døve ører – Stillhetens tyranni

La meg skissere mine tanker. Vi lever i ett multimedia samfunn, både aviser, nettaviser, tv og radio. Både statskanaler og private. Disse har selv-sensur.  Eller en sensur hvor saker blir valgt, enten hvor mange klikk de får eller hvor stor sannsynlighet at noen plukker opp avisen. Noe som gjør at sakene blir valgt ikke alltid av grunner som innebærer de faktiske nyhetsverdi. Mer merverdi og profittjag. Andre medier som tv vil heller se hva som skaffer seere og klarer å holde seerne på sin kanal.

Debattene blir litt daffe. Vage. Svake, med masse dødkjøtt. Slik som, ja flere av diskusjonene blir tause før de er blitt skikkelig debattert. Untatt den siste kultur-debatten og OL diskusjonen så har de fleste andre blitt vasket vekk. Kultur debatten tok av, av flere grunner. OL diskusjonen er blitt en regions og distrikts krig. Samtidig som. den er blitt dårlig håndtert av sportsbyråkratiet. Alikevel blir det meste stille og rolig lagt til side.  Utslitte skolebyggninger og slitne lærere i byer og distrikter. Som blir på nytt valgflesk i ny valgkamp til høsten.

Debattene blir bare vekke. Bomringene og vei utbygging blir nesten ikke diskutert. Hvis noen tør å si om ustelte og slitte veistykker i lokalaviser – blir det kalt «støy» eller klaging. At vi en miljøvennlige politisk hyggelige tider, hvor politisk korrekthet overskygger de reelle meninger, kan man lure om det er frykten for å stå for feil verdier og virke truende.

I den anledning er det merkverdig at folk ikke har diskutert hvordan og om man skal «fat-tax» på fly. At din personlige vekt skal ha noe å bety. Altså hvis du er såkalt kraftig eller overvektig så må man betale mer for flyreisen enn de som er av «passende» størrelse eller rett vekt. Da kan man lure på om man skal måles i høyden, vekten og derfra ta det ut fra BMI indeks eller lignende. At folk ikke har hoppet i taket og skriket ut, er for meg underlig.

Underlig, merkverdig. Liten snakk var det også om såkalte ferjefrie E39 fra Kristiansand til Trondheim. Kystveien skal bli uten ferje. Akkurat som ingen diskusjon etter noen såkalte konsulenter og eksperter om at det blir altfor dyrt og tidkrevende å bygge hurtig-jernbane fra Bergen til Oslo. Noe som har blitt et evig stridstema. Det er merkelig at dette ikke blir grundig diskutert: Hvis vi skal være så miljøvennlig! Miljøvennlig Det handler ikke bare om renovering og resirkulering. Det handler også om hva vi vil i framtiden. Framtiden, en tid vi ikke kjenner.

I offentligheten trenger vi debatter. Ofte hete og solen skal skinne på disse. Selv om vi kan være steile kanter i midten av en diskusjon. Likevel etter kan vi være enige om å være uenige eller komme til enighet til en gylden middelvei.

Det jeg frykter med dagens media er hvordan profittjaget og antall seere. Debattene skal ikke bli værende eller ferdige. Kronikkene og leserinnleggende blir støvet ned. De samme skruene skriver de inn. Intet nytt eller viktig  få nyheter kommer fram. Flerfoldige saker blir så vidt lagt fram, viser som om de bare kjøper nyhetstjenester av nyhetsbyråer. Istendenfor å ha journalister langt vekke eller flere til å dekke aktuelle temaer.

Rikdommen av media dør med store mediahus. Folk vet mer om ‘Game of Thrones’, tilfeldige kjendiser og sport. Ikke at alt dette er moro. Som jeg selv setter pris på. Bare at diskusjonen skal være hetest når det blir diskutert om Roseborg, Molde eller Start blir seriemester enn følgende av politikken i landet burde ses med argusøyne. At noe ikke stemmer og at diskusjonen og debatten dør før egentlig startet. Er dette sunt for det åpne samfunnet? Ikke minst, er det dette vi vil ha? Skal bare debatter som dør før de egentlig virke fullendt. En enorm stillhet og skjule de ideer som er der ute, kan ikke være bra for oss som en enhet. Håper jeg ikke sprekte en demokrati boble for deg. Jeg bare lurer på den merkverdige stillheten. Stillheten som dreper og smyger inn over alt. Skal det være slik?

Vil ha forbehold om retten til selvskading!

Det er greit at vi har lover som innskrenker retten for reklame for alkohol og tobakk. Den kan forståes og forsvares. Selv om det er mange motargument mot dette. Nå som Helse-Direktoratet vil stoppe reklamer for fettholdige produkter, sjokolade produkter eller sukkerholdige produkter. Dette er slik som Burger King Burger, Litago eller Stratos.

OK, jeg skal sette premissene. Vi er i et kapitalisert system, hvor de største internasjonale selskaper har makten, kjeder som styrer det som blir importert, eller overnasjonale enheter som EU som setter begrensinger for hvordan forholdene og produksjonen skal skje. I en slik verden med store enheter som har enorm makt som kan overstyre og forflyttes ved jevne mellomrom. Gir liten reell makt til oss som forbrukere. Det er okay at Staten har satt begrensinger for tobakk: som å gjemme det i skap ved disken. Eller ha burka-Øl etter visse tider av døgnet og avgrenset tid til å selge dette. Samtidig som det er null reklame. Vi har forsatt retten til å kjøpe dette etter vi er nådd 18 år og sett på som voksen.

Djevelen er i detaljene sies det. Vi har reguleringer for vår eget beste, fordi den store staten skal vite bedre enn oss. Samtidig vi skal være en del av den og rettlede den når den går feil. Vi gjør dette via valg eller protestere i offentligheten mot det likegyldige eller ufyselige. Noe som også kan skje ved å bruke den fjerde statsmakt. Media mot å redegjør for vårt standpunkt og si at: det dere vil nå er og blir bullshit. Idag vil jeg si til helse-direktoratet: Ser jeg ut som en liten femåring som ikke forstår hva jeg gjør med min egne organer og skal ha rettledning som en liten baby?

Vi lever i en tid. Hvor vi skal være perfekte, evig unge og leve etter en evig potensiale om å bli uovervinnelig. Da passer det ikke å bli fete, svettende og slaskete. Idealet sier så. Faren i disse produktene som sukkerholdige eller fettholdige er ikke så skadelige i seg selv. Men med store nok mengder skjer det noe ved kroppene våres. Akkurat som tobakk og alkohol skader også kroppen, selv om disse også skaper andre reaksjon som de fleste av oss kjenner til. Noe jeg ikke gidder å diskutere idag.

Det som derimot er essensielt er. Er hvor langt skal stor samfunnet beskytte og legitimeres inn i vår hverdag før vi mister vår frihet. Friheten og likheten går jo etter prinsipper hvor vi er relativt frie til å velge og ta valg innenfor den vi har fått. Noe som også gir oss ansvar til å opprettholde dette. Derfor reagerer jeg med vantro når helse-direktoratet vil gjør det slik.

Ikke at jeg trenger å få reklamer med dansene blå kuer på TV2. Ikke at jeg trenger Burger King reklamer om en ny fet cheese burger. Ingen trenger dette. Ingen trenger reklamer om å kjøpe Petterøes eller Tiedemans. Det er prinsippet. Muligheten. Friheten. For perfekt kan jeg aldri bli eller ønske om å bli. Selv jeg kan være en arrogant og stolt kødd. Hvis jeg har råd og ønsker om det, burde anledningen være der. Uten å føle skam- eller dårlig magefølelse. Akkurat som alle røykere i det siste tiåret har gått fra å være en stolt del av befolkningen til en svekket idiotisk del av oss. Gått fra å være respektabelt i pipene til laveste arbeiderklassens siste utvei. Gjemt vekk og dyttet ut i kulden. Nå skal dette skje med Minde sjokolade og Cocio.

La meg bare si det slik. Jeg er for å ha en sterk nasjonalstat med bindende forpliktelser. Jeg er for sosialistiske ideene og velferdsstaten som tar vare på en fra vugge til grav. Virkelig det er en god ide og godt utgangspunkt for et velfungerende samfunn. Selv om det kan bli litt iskaldt. Styrken er ikke individet alene, men alle oss legitimt gitt fra oss makten til staten. Individene har en viss rolle som vi skal spille. Være en del av og gi fra oss. Men å bli sett på som idiot av de vi gir makten til dem.

Kan dere gi meg frihet til å skade meg selv litt. Ikke at jeg vil ta ett våpen og sjekke om pulsen min blir vekke. Bare ta en fredelig kopp kaffe og en god smak av sjokolade uten å føle skam. Hvis dette skal bli sett på som skammelig og fryktelig. Så lure jeg på hvor det vil stoppe. Hvor vil dette ende? Når vi først har begynt med å regulere og gjøre strengere enn det allerede er. Er dette vi vil, vil vi la dette skje? Har vi blitt for stille og forsiktig til å se hvor dette bærer hend. Makten er våres, men vil vi bruke den! Styrken våres er så sterk som vil la den være.

Når staten kommer med slike ideer. Får jeg veldig lyst til å starte å røyke Lucky Strike igjen. Drikke mer CB Pils og kjøpe 100 200g Melkesjokolade. Ikke fordi jeg trenger noe av dette. Bare for å si: La meg skade meg selv, jeg har lov, jeg skader ingen andre enn meg selv. La meg gjøre dette i min eget kammers. Stille å rolig. Ikke at det er sunn fornuft. Men la meg gjøre dette. La meg! Ikke gjør dette skammelig og feigt. Vil heller være svak og gjøre litt feil enn å prøve å være noe annet enn det jeg er, et enkelt og av å til svakt menneske. Staten er for oss og av oss. Ikke la den bli en usynlig enhet som på langt hold som stenger oss inne og regulere vår frihet til det grenseløse. Svekke oss og la oss være avhengige av den. Staten og direktorater gjør oss en tjeneste vær for oss og av oss. Ikke bli en overmakt som tvinger oss inn i sko som ikke passer. Gi oss litt frihet, en sti og ett veikryss som leder oss i forskjellige retninger. Det er ok at dere setter opp varsler og veileder, men gi oss anledning til å gå på rødt lys, av å til på gult og oftest på grønt. God advent!

Offentlig skittenstøyesvask

Det er sykt lett å se over hele situasjonen. Dømme den helt og si: «de suger!». Nå har det stormet hett rundt byråkratiet i Norge. Hvordan dens situasjon er og hvor ståa er. Uten at man blir direkte klok. Mange av de som skriver virker kjapt, at de har svaret skrevet under med to streker. Før de satte seg ned foran Macen og skulle beskrive hvordan det er.

Byråkratiet i Norge er mangfoldig. Selv om betegnelsen ofte er negativt betonet. Som ett skjellsord  Å om du er en byråkrat. Så er du en automatisk robot som følger prosedyrer og rutiner. Byråkraten skal ikke klare å se mennesker.. ei eller ta til seg det medmenneske og dens sak. I de siste årene og kanskje med det rette. Så har samhandlings-reformen og NAV fått gjennomgå. Jeg har selv opplevd NAV, og det var en personlig fiasko av dimensjoner. Som jeg ikke gidder å gå innpå. Fordi det er ikke det dette handler om! Okay?

Det saken dreier seg om. Er det simple og dramatiske. Nesten som en sliten og oppbrukt klisjeer. Hva forventer vi av storsamfunnet og hvordan skal den håndtere oss moderne mennesker. Som har ekstremt mange av de samme behovene våre forfedre hadde. Vi har andre forventer enn de til nasjonal staten og hva som er den anliggende  Vi er ikke medlem av en Union, men samtidig nesten følger alle dens direktiver blindt. Som gjør at handlingsrommet lokalt og nasjonalt svekkes. NPM bølgen som har vært «de siste» 30 årene. Har gjort at mer av reguleringene og profesjonalisering av statelig byråkrati har kommet lengre ned på kjeden i forhold til de overordnede  Dermed har makt-gapet og sluket med råd forfalt deretter. Å løpet etter å levere resultater og rapporter økende. For å vise progressive og pro-aktiv kunnskap. Kult ikke sant?

I og med at vi sitter her idag. I denne situasjonen. Der skittenrøysvasken er blitt offentlig! Staten er jo etter de fleste enige om: Den som skal se over og holde samfunnet under kontroll. Samtidig tilby tjenester og iverksette reguleringer. Ikke minst at vi kan ha friheter innenfor ett visst ansvar.  Derfor for at samfunnet skal klare det. Legitimerer vi at departementet, direktorater, tilsyn, kommuner, fylkeskommuner og Stortinget, gjør at Staten kan gjøre det den er til for. Nasjonalstaten har delegert sine oppgaver til byråkratiet. Slik at det kan faktisk gjøre: Tjenestene folket vil den skal gjør og sikre oss og de etter oss. Det er dette samfunnet vi vil ha sant? Da trenger staten å delegere oppgaver til byråkrater. Byråkratiet er sunt hvis de som skal styre samfunnet kan rådføres og samtidig kontrollere situasjonen deres.

Nå er det dessverre slik, at over lang tid har politikerne og deres rådgivere. Etter å ønske om kuttede kostnader og følge regelverket som ble gitt dem. Norske borgere har godtatt dette og har også «halvveis» godtatt EØS avtalen. Den som har gitt større krav og rettigheter uten at vi som borgere har en stemme med i saken. Staten kan legge ned veto, men har så å si ikke gjort dette. Kanskje bare i Postdirektivet og to andre saker. Veldig lite, ekstremt lite. Nesten ingen saker blir stemt ned.

I den situasjonen. Blir.. Det lite makt til verken oss borgere, like lite til våres representanter som skal representerer oss og skal gi oss alt det vi forventer av dem. Iallefall gjør alt i deres makt å forsikre at de skal klare å få det til en gang i framtiden i det minste.

Nå som situasjonen med skittentøyet er der ute. Det ser ut som det er lang vei til renseriet. Dette virker også som en svin-dyr affære. En affære som er så kostbar og tidkrevende. At flere av kommentatorene nesten vil at de som jobber i byråkratiet skal ta «kamikaze!» og aldri komme tilbake igjen i sine stillinger. Akkurat som det er løsningen. Det finnes folk som er ansatt i feile posisjoner. I alle ledd i samfunn, privat og offentlig. De er der og blir feite. Lure seg enten unna eller bare gjøre minst mulig. For disse er dette ikke lenger latskap, for de få: er dette en idrett og stolthet. Å få betalt for å gjøre minst mulig. Heldigvis er de ett salig mindretall. I allefall må vi håpe på det. For vår egne stolthetsskyld, eller skal vi si: for vår ære som stat. Staten skal levere. Levere ett «produkt» «tjeneste» «ytelse» «krisehåndtering» og «livgivende omsorg». Når vi har så sprette mål og funksjoner . Ikke  minst også hvordan posisjon byråkratiet og byråkraten skal være i.

Har jeg noen løsning på skittentøysevasken  Den offentlige skittentøysevasken er klar. Renseriet er der. Om det noen som hele løsningen tviler jeg på. Det offentlige må å gjøre noe. Enten kanskje delegere jobben annerledes. Eller så må vi som folk i sammen gi våre samtykke til å forandre det fra bunnen av. Fra kommunene til toppen. Slik som det har skjedd ved flere anledninger. Der kommuner har begynt med egne trygdeordninger, fattigdoms-omsorg og eldreomsorg. Hvis vi skal gjøre noe, bør vi begynne en plass. Ikke bare diskutere hvor skitten skittentøyet er og hvilket renseri vi skal sende det til. Før eller siden vil det bli skittent igjen. Det som gjelder er: Hvor lenge klarer vi holde tøyet rent. Fordi det virker ikke som en del av diskusjonen. Diskusjonen er mer om hvor mye drit det er på genseren og skjorta til byråkraten. Den er slik fordi vi har lenge godtatt at den er blitt slik. Det eneste jeg håper på nå. At vi er flere der ute som skifter diskusjonen i en retning hvor det realistiske mål og muligheter til å fornye byråkratiet. Ikke bare kaste skittentøyet ut i gaten å «si så mye skittentøy det er».  Fordi det visste vi, ikke minst også vi er bedre enn dette. Peace.