Hvorfor er våre Stortingsrepresentantene så godt betalt? – Når de skal representere oss!

Stortingerepresentantene vi har i dag er så godt betalt, det er ikke merkelig at man blir yrkespolitiker. Det er jo bedre arbeidsbetingelser, lengre ferier og litt offentlig kommunikasjon, som du også kan hyre inn folk for å ta for deg. Hvis ikke så ordner parti-apparatet dette for deg. Det er visse Stortingsrepresentanter jeg ikke har sett eller hørt i fra siden de valgt inn. Samtidig så får de sin gasje.

Nå er det på nytt lønnsøkning for Stortingsrepresentantene, de skal få lønnsøkning på skarve 28,000 kroner fra 2017. De går fra å ha 928,000 i årslønn til å ha 956,000 i 2018. Fra 2016 til 2017 gikk de opp med 22,000 og total fra 2011 hvor de tjente 750,00 til nå å ha 956,000. Så kan du regne at de på et ti år har gått opp i lønn 200,000,-

Det er en fin lønnstigning. Tviler på at andre, utenom de som har fått skattelette og rike baroner som støtter politikere har fått slik rekordvekst. Samtidig har ikke betingelsene bedret seg for folk flest. Det er snakk om kutt i sykelønnsordninger, arbeidsledighetstrygd, pensjonsordninger også videre. De som har minst skal miste det lille de har, mens de som allerede har alt. Skal få litt til.

Til sammenligning så har den statistiske lønnen i statsforvaltningen vært på ca. 558,000 (46,500×12) i 2016 og 576,480 (48,040×12) i 2018. Så det er et svært lønnsgap. Om man ser på kommunale sektor så er lønningene litt lavere, i 2016 var de 474,000 (39,500×12) mot 485,040 (40,420×12) i 2018. Da ser man at de kommunalt ansatte, de som jobber i kommunal sektor har halv lønn av det stortingsrepresentantene har i året. Dette er på gjennomsnittlig inntekt fra SSB. Der jeg har ganget gjennomsnittlig månedslønn med 12 måneder.

Dersom man ser på dette grunnlaget så skjønner en urimeligheten. Fordi en stortingsrepresentant er der for å representere oss. De er der for å representere folket, ikke bli rike eller berømmelse. De er der for å ta avgjørelser og lage lover, regler og legge grunnlaget for samfunnet og den strukturen som vi befolkningen behøver. Hvis de vil bli rik så får de drive i privat virksomhet og business. Ikke drive politikk. Politikere og representanter skal representere oss. De er der istedenfor oss, siden vi alle ikke være der.

Derfor er det utilgivelig at de skal berike seg på den oppgaven. Der de representere oss. At de skal ha dobbel lønn av det gjennomsnitts kommunalt ansatte har. Dette er urimelig og griskt. At de på et ti år har fått 200,000 kroner mer i årslønn. Ikke merkelig at folk vil bli stortingsrepresentanter da. De får jo både god hyre og god gasje. Hvem vil ikke ha dette?

Disse representantenes lønninger blir ikke representative for den ordinære lønnstaker. Den blir mer for det høyere lag av samfunnet og blir et moderne adelen. Representantene med slike lønninger fjerner seg fra befolkningen og blir rikere. Dermed ikke ser problemene med konjekturene eller inflasjonen. Ei heller de trusler mulige skatter og avgifter har. Siden de som representanter har råd til det likevel, uten noen konflikt ved deres egne pengebok.

Dette er helt elementært. Likevel helt fjernt. At dette ikke har skapt reaksjoner. De tjener svære summer for å representere oss. Ikke for egen gevinst. De er det for befolkningen og det fylket de representerer i sammen med parti. De er ikke der på kontrakt for Orkla, Aker Seafoods eller Telenor.

De er der for å representere oss. Ikke for å bli rik. Da bør de finne en annen geskjeft. Da bør de heller jobbe i det private næringsliv. Dette er jo bare helt feil. Peace.

Har Listhaug utnevnt Beredskapsutvalget for å sikre seg mer makt til regjeringen ved en eventuell unntakstilstand?

Det har nå kommet frem at den Blå-Blå regjeringen og statsråd Sylvi Listhaug har opprettet et utvalg som skal se på den norske beredskapen ved kriser. Dette har vært kontroversielt og stilt spørsmål til. Den orginale loven som hun og justisdepartementet ønsker å fornye er fra 15. desember 1950. Dette er Lov om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold [beredskapsloven], som jeg vil fra nå av kalle beredskapsloven.

Til å med statssekretær Sveinung Rotevatn måtte gå ut med innspill i Aftenposten idag den 21. februar 2018 for å forklare situasjonen. Jeg er på langt nær en fan av Listhaug og Fremskrittspartiet. Likevel, vil jeg prøve å forklare med kynisme hva de prøver å oppnå. Denne loven er laget for både krig og unntakstilstand, om nødvendig gi kongen makt til å sikre sikkerheten og gi militære mer makt. Dette for å få forsyninger og sikre orden. Det som ville kalles for en unntakstilstand. Derfor, vil vår regjering nå i fredstid legge til rette og legge flere anordinger for unntakstilstand.

Siden, denne generelle loven fra 1950, nevner nødvendigheten av å transportere, delegere personer til både sivilt og militært arbeid om nødvening og sikre forsynering. At dette bør ses på som viktig, også på erstatning og sikring av justis og rettergang selv under unntakstilstand. Noe som bør anses som et viktig aspekt i rettslige subjekt og ikke la overmakten ta så kontrol. At den mister rollen som en rettstat verdig.

I utvalgets fremstilling, av hva de vil oppnå, så viser man at man har direkte ønsker om forandringer, dette for å gi mer makt; hvis det skulle bli en unntakstilstand. Slik som det blir beskrevet på nettsiden for utvalget:

«Det skal også vurderes om det ved siden av dette skal utformes en hjemmel for midlertidig å suspendere enkeltpersoners lovfestede rettigheter, eventuelt modifisere hvordan rettighetene må oppfylles. Dette gjelder situasjoner hvor ressursmangel og lignende gjør det umulig eller svært vanskelig å oppfylle dem, eller hvor det er behov for særlig raskt å kunne omprioritere ressurser. Bestemmelsen skal gi adgang til suspensjon eller modifikasjon av både materielle og prosessuelle rettigheter. Grunnleggende rettigheter innen helse skal ikke omfattes. Det må vurderes om en hjemmel for suspensjon mv. bør reguleres sammen med eller særskilt fra reguleringen som gjelder sektorovergripende fullmaktsbestemmelse. Videre skal det tas stilling til om reguleringen bør skje samlet i beredskapsloven eller gjennom flere fullmakts- og suspensjonshjemler i særlovgivningen» (Justis og Beredskapsdepartementet – ’Utvalg som skal vurdere endringer i beredskapslovgivningen’).

Dette vises til at lovhjemmelene fra 1950 ikke er tilstrekkelig og at man vil ta vekk personvernet og skrenke inn friheter under unntilstand. Dette er noe de vil redegjøre, men viser hva initiativet går ut på. Dette med å modifisere rettighetene og mulighetene til å innskrenke. Viser at man ønsker å direkte lage regelverk, hvor man tar vekk makten og tilintetgjør statsborgeren. Selv om situasjonen anses som håpløs og krise, så vil man i følge dagens lovgiving, avente regulering etter kongens eget befinnende.

Kongen har makt etter paragraf 18:

«Kongen kan gi nærmere forskrifter og treffe andre nødvendige tiltak til gjennomføring av bestemmelsene i denne lov. Myndighet etter loven kan delegeres til andre i den utstrekning det anses nødvendig for at lovens formål kan oppnås» (Beredskapsloven, 1950).

Slik at man ser at kongen kan gjøre nødvendige tiltak og delegere dette slik at vi sikrer forsyninger og militær kontroll ved unntakstilstand. Derfor, har vi, hvis vi har en klok og strategisk konge, muligheter til å sikre riket. Dette er om kongen har nok kløkt og visdom til utrette og ta valg i samråd med andre. Dette må i følge kunngjøres, hvis han ikke melde dette til Stortinget og da vil tiltaket ha 30 dagers gyldighet.

Derfor, kan man lure om man ønsker å gi regjeringen mer makt, for regjeringens egen vilje og skyld. Siden statsråder som Listhaug ikke stoler på rådgivere eller forskning. Det er bare hennes egne intiativ som gjelder. Så når man er egenråd, så vil et utvalg som dette kunne lage og korrigere, slik at man har mer rettigheter til staten og mindre som statsborger. Noe som er nyttig for mennesker som ønsker mer kontrol. Det er naturlig å stille spørsmål hvor mye makt vi vil gi en regjering eller de med makt. Selv om det kan være nødvendig.

Hvis man skal suspendere rettigheter, da bør også de med makten også ha direkte krav for tidseting og begrensinger. Noe tidligere folkevalgte har forstått. Derfor er beredskapsloven innskrenket. Slik at den ikke kan misbrukes slik som den brukes i disse dager i Ethiopia og Maldivene.

Jeg ville stilt spørsmål til utvalget om de ønsker å innskrenke makten til kongen, som de sitter i statsråd med og om de ikke stoler på kongens dømmekraft. Ettersom loven i dag gir ved unntakstilstand mer makt og rådighet til kongen. Noe som ikke bør ses bort ifra. Kongen burde også stille spørsmål til grunnlaget for å ta vekk makt fra ham. Slik at de folkevalgte ikke tar vekk hans muligheter til å være en buffer for å sikre folket mot mennesker som higer etter makt.

I slike situasjon som denne loven gjelder trengs det gode retninglinjer og klare. Ikke bare å ta vekk rettigheter fra befolkningen, men også økte fullmaktsbestemmelser. Dette kan gi regjeringen i en krise situasjon mulighet til ta mer makt og lage unødvendige unntakstilstander. Fordi regjeringen anser noe som et problem og vil ta tak. Derfor utskrive og sette i gang med lovhjemmeler som tar vekk de rettigheter man har som person. Dette fordi regjeringen er redd og ikke vet hvordan de skal håndtere en krise.

Rotevatn forsvarer utvalget med å si: « Regjeringa har eit ansvar for å førebu samfunnet på store og alvorlege hendingar. Det er vår jobb å spørje: Har vi dei virkemidla vi treng for å håndtere kriser raskt nok og på en god måte? Ingenting er betre enn om svaret er ja. Vi meiner likevel det er grunn til å sjå kritisk på vårt eige lovverk» (Sveinung Rotevatn – ’Er lovverket klart for framtidige kriser?’ 21.02.2018).

Ja, jeg er enig med Rotevatn, at regjeringen har ansvar, men det øverste ansvaret er kongen, siden mannen som godtar og offentliggjør en regjering. Derfor sitter kongen i statsråd. Dette handler om respekten for at vi er forsatt et kongedømme. Om regjeringen omgjør på paragrafene og spesielt på lovhjemmel nummer 18. Så tar de vekk makt fra kongen og til seg selv. Da vil vi kunne oppleve skremte statsråder som ønsker å gjennomføre unntakstilstand eller sette i verk unntakstilstand til egen vinning. Dette er worst-case scenario, men med den skremmende propaganda fra vår statsråd Listhaug. Man kan frykte det verste fra henne og likedan på tinget.

Derfor, bør man med aktsomhet fikse på noe som fungere, noe som har sikerhetskravet og som skal sikre de nødvendige ting i samfunnet i en unntakstilstand. Loven er fra 1950 og er gyldig idag. Den er ikke begrensende, men den gir liten makt til regjeringen og stortinget, men derimot gir mer til kongen. Noe som er bra, siden kongen er overhode og ikke de folkevalgte. De har egne kortsiktige interesser. Mot at kongen har tradisjon og kongerekken å respektere. Noe som sikrer langsiktig tenking og sikring av sitt kongedømme. Noe regjeringen ikke bør undervurdere. Siden de sitter der på nåde, men kongen er der på grunn av blod. Det er vidt forskjellig og gjør at avgørelsene fra en konge og statsminister kunne ha vært vidt forskjellige. Peace.

Dagens politikere på Stortinget er så arrogante!

«Min arroganse er helt ekte og absolutt. Den har ikke den lille nyansen som kommer av usikkerhet. Jeg vet jeg kan mye, og legger ikke skjul på det» – Johan Galtung

Den dag, den tvil og den stormende vind over landet, der Stortinget hadde lyttet til lokalbefolkning og ønsker, ikke minst også sådd tvil om sine egne vurderinger. Så hadde kanskje låten hørtes annerledes ut. Vi har mange arrogante sjeler på tinget. De regjerer og råder over kongeriket. Der de setter standard for opptreden og for vår harmoni.

Stortinget skal representere oss, men sannelig slik de opptrer nå om dagen. Så må jeg presisere, de representerer snart bare seg selv. De er ikke en skikkelse av folket eller en del av oss.

Jeg er selv norsk statsborger og etnisk norsk, men snart tenker jeg må greie ut om livshistorie, slik at jeg er sikker på å få lov til å bo landet. Kongeriket er ikke lengre sikkert for noen. Før eller siden kommer UNE og UDI å sier at du må vike i fra oss og sende dere på dør. Uansett om de har vært her i 10, 15 eller 20 år. Det betyr ikke noe. Kongeriket regjerer med sine sterke klør og kvasse sverd. Der en over landet bare bryter vennskap, familier og arbeid. Det kan jo være neste gang meg som ikke opprettholder kravene ettersom jeg ikke har fulgt A4 modellen til partiet Høyre eller Fremskrittspartiet.

Vi vet heller ikke hvordan strukturen virkelig vil være, om det vil være fungerende sykehus. Lokale sykehus er snart saga blott. De er bare skur med treskemaskiner, mens legene må flykte til sentrale sykehus hvor det ikke er nok senger eller nok spesialavdelinger å hyre de til. Fordi å ha lokale akutt og beredskap er for dyrt, det billigere at distrikts Norge dør. Det er arrogansen. Det er Bent Høies ideal, så lenge Stavanger er konge, så er det ikke så nøye om folkene i Dalane eller Lister stryker med. De er ikke så viktige. Akkurat som i Møre hvor det er også problemer mellom byene om hvem som får beholde hva. Skal sykehuset ligge i Ålesund eller i Kristiansund?

Så er det Jan Tore Sanner. Som så gjerne vil beholde sin prestisje og presisere at reformen om sammenslåinger av kommuner har pågått over tid. Kommune og fylkes Norge skal skje, om så alle befalinger skjer fra det lukkede rom. Det er ikke viktig om lokalbefolkning har stemt eller ikke stemt. Om valg og kommunale organer er tvilende til om konklusjonen er korrekt. Ei heller om Christensens Frivillighetsprinsipp fra 1990-tallet blir sendt på dør. Det er ikke så nøye, så lenge som at Sanner har sannelig gjort noe. Så stolt han kan være at han har tvunget lokalkommuner og fylker i sammen. Der han ikke redegjort for de nye forordninger eller gitt tid for de ansatte eller representanter lokalt klar over de nye krav. Samtidig som staten og stortinget beholder all makt, mens nye organisering gir flere spørsmål og oppgaver uløste. Det er stoltheten og hovmodet.

Arrogansen og likegyldighet fra sentralt hold er så stort. Der en skal tvinge og legge ned, uten å komme med konkrete erstatning. Dette er det Høyre og Fremskrittspartiet holder på med. Denne overkjøring og unnlatende holdning til bygde Norge, distriktene og til lokalvalg. Der en uten seriøs vurdering av konsekvenser vil sende syke nyfødte i flere timer med helikopter og ambulanse for å spare usle penger. Hva om livet går tapt når det var mulighet for et år siden å bli reddet? Vil den Norske stat dekke for familiens tap av sin nyfødte? Vil Høie kondolere og be i ærbødighet for sin overtredelse?

Hva om det er meg neste gang eller noen andre som kjenner? Jeg kan ikke vite eller forstå hvordan saksgang eller ettersyn staten lenger har? Om noen ting i denne verden virkelig er foreldet eller om du tilhører en viss gruppe, så er du aldri sikker. Om du har gjort feil en gang, så vil aldri staten tilgi deg. Men hvis du er en av oss, så kan du gjerne jukse litt og slippe unna. Slik som visse politikere som ikke tør vise sin inhabilitet eller sine verv. Siden de vil ikke vise sine tilknytninger som gjør at deres valg bli annerledes enn om de ikke hadde venner i NHO eller har jobbet for større finansielle konsern. Fordi de er en del av oss, de representere oss bare. Da er det så greit. Det er dette som er så arrogant.

Jeg klarer ikke lenger å bare se på det kalde kyniske Norge, det falitte og dårene som styrer med jernhånd, uten å tenke konsekvens eller realiteten, akkurat som all privatisering er positiv. Annet for de som driver aksjeselskap og investerer i den form for bedrift som kan ta over staten. Gi styring til selskap som jobber for profitt istedenfor å levere dag ut og dag inn for de velferdsgoder vi i teorien skal ha. Der felleskapets skattepenger ikke skal ende i skatteparadis, men omfordeles slik at pleiehjemmet, sykehuset eller skolen være i okay stand og klar for de som trenger det. Ikke være der for at Hansen skal tjene seg søkk rik på nødvendig tjeneste som alle trenger.

Men, det er jo det Høyre og FrP ønsker, et kaldt lite inkluderende Norge som er skapt for store internasjonale selskaper, men ikke medmennesker. Der det er lengre til tillitsvalgte, til de folkevalgte og lengre til de tjenester, både du, jeg og alle trenger. Om det er på Kløfta, Torsken eller i Sirdal. Er ikke så veldig nøye, det du skal vite at med denne politikken, så bør du ha bra telefon-tid, kunne ringe staten og nye kommunen. Fordi det er for langt til nærmeste kontor. Til nærmeste sykehus er det cirka 2 timer eller kanskje 3 ettersom hvor du bor. Toget vil drevet av polske leilendinger som ikke kunne ha råd til bolig. Sykehjemmet er drevet av «Accus AS» som har innleid personal fra Adecco og drives av konsulenter. Kommunestyret vil være langt vekke og nesten ikke synlig i avisene. De blir borte på hovedsenter langt av sted ikke nær der de representerer. De får også mindre makt siden kommunene og slikt får totalt sett mest øremerkede midler.

Stortinget har vist lite tillit til lokaldemokrati, lokale kunnskaper ei eller tiltro til å desentraliserte institusjoner, det har kanskje med å gjøre at disse menneskene er helt i sentrum og ikke trenger å tenke på hva som måtte skje eller skulle skje. Så lenge de kan se tilbake at jeg hadde ansvaret og jeg reformerte noe. Det er slik det virker. At sentralisering skal være innsparende og at privatiseringen skal være sparende på staten er ideologien. Fordi disse menneskene vil ha en liten stat, men samtidig vil de ha all makt. Det er fascinerende og skremmende. Denne arrogante leder-stilen til dagens Stortingspolitikere. Fader, det er arrogant.

«’Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem! Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv! Jeg roper med siste pust av min stemme: Du har ikke lov til å gå der å glemme!» (Arnulf Øverland – ‘Du Må ikke Sove’ – 1937).

Peace!

 

Mening: På tide å tvinge de politiske partiene til sammenslåing av seg selv!

Nå som partiene på Stortinget har bestemt over befolkningens eget beste og ønske at kommuner skal bli større og lage sine egne kart av hvordan de nye stor kommunene skal være. Dette gjort i lukkede rom på Stortinget. Derfor er det på tide at de politiske partiene blir sammenslått ettersom vi bør spare parti-midler til varierende størrelser på politiske partier. Parti organ og partier trenger ikke å godta eller følge egne parti program, dette skal skje uten at dette er deres vilje. Slik også staten Norge gjør med sin omorganisering av fylker og kommuner.

Det første er å slå i sammen Arbeiderpartiet (Ap), Sosialistiske Venstreparti (SV), AKP og Kommunistpartiet til et eget Sosialistisk parti. En annen sammenslåing er Miljøpartiet DeGrønne, Liberalistene og Venstre, som blir det Grønne Parti. Høyre og Fremskrittspartiet blir det Borgerlige Parti. Senterpartiet og Kystpartiet blir Distrikts-partiet. Deretter blir Kristlig Folkepartiet (KrF), Partiet De Kristne og Verdipartiet blir Sosialdemokratiske Kristne.

Deretter blir alle kommunale lister og lokalt forankrete lister lagt ned slik som bom-partiene og kommune-listene som tilhører små-kommuner ettersom dette er bare dyre kostnader og ikke verdi-basert parti organ som staten kan være tjent med. Alle små parti og under visse størrelser ser bare som mer arbeid for Brønnøysund registeret og alle andre statelige institusjoner som Skatteetaten. Dermed må disse direkte legges ned eller slås sammen med noen av de større naturlige partiene og opprette eller bli del av lokallag der. Slik at kommunene og fylkene har mindre parti-lister og parti organ.

Dette er gjort av samme grunner som Høyre og Fremskrittspartiet ønsker om tvang vedrørende kommunesammenslåinger og fylkesammenslåinger. Der det blir mindre og mer lettfattelig styre. Der en skal i teorien ha mindre statelig administrasjon til like mange oppgaver. Derfor må Sosialistisk Parti, Grønne Parti, Borgerlig Parti, Distrikts-partiet og Sosialdemokratiske Kristne ta til seg det som måtte trengs eller ønskes fra Pensjonistpartiet eller Demokratene. Akkurat som kommunene må ta over og omorganisere de nye strukturene.

Dette bør også partiene klare uten stress. Ettersom dette skal tjene befolkningen og også det parlamentariske systemet, i kongen i statsråd. Der de skal respektere de gamle lovgivningen og følge folkeviljen som er trøtte og leie av alle partiene. Dette skaper forakt fra borgene og de tviler egentlig på forandringen med å stemme på den ene eller den andre. De bare tvinger igjennom sin vilje uten å lytte eller se til hva som er ønsket på lokalt plan.

Så når befolkningen ikke kan stole på partiene på lokalt plan, der en har lokale valg og stemt på tilfeldige partier. Dette ettersom hvem kan egentlig være sikker på vil respektere folkeviljen og respektere lokal-demokratiet. Ettersom de forandrer mening og plutselig i lukkede rom velger å slå i sammen en hel drøss av kommuner og fylker. Peace.

Statkraft fadasen rundt ledervervet; Erna måtte forsvare sine venniner ettersom kontroversen rundt Høyres Widvey ikke forsvinner

Erna Solberg våres statsminister måtte tilslutt i ilden for å forsvare sin minster Monica Mæland og hennes venninne Thorhild Widvey etter å ha tildelt og bestemt at hun skulle ta over for Olav Fjell var inntil besluttingen fra Næringsminister i den Blå-Blå regjeringen som ledes av Partileder og Statsminister Erna Solberg fra partiet Høyre. Som tilfeldigvis alle disse personene er tilknyttet til. Derfor dette er Høyre folk som tildeler andre Høyre folk roller og styreleder posisjon i Statkraft.

Olav Fjell som nå er sparket fra å være styreleder i Statkraft er tidligere direktør i Hurtigruten og Statoil. Han er allerede styreleder i Moelven Industrier ASA fra 2015, i en bedrift med 51 ansatte. Fjell er også styreleder i Swix Sport AS og Franzefos AS. Derfor er det en mann med mange jern i ilden og ansvar. Så at han har erfaring og er kapable mann er bevist. Selv om han har blitt sparket over natten i Statoil i 2003. Så har Olav Fjell en solid CV som kunne være gunstig for en statlig industri bedrift ettersom han har jobbet med dette før og har ledet dette. Ikke minst har han også være leder for NSB og Lindorff. Så om det virker som en person med ledererfaring og jobbet som leder av statseide bedrifter virker en kar som ledet Statoil, Hurtigruten, NSB og Statkraft fra 2012 den rette personen til å ha videre. Ikke i Høyre politikeres øyne nå om dagen.

Dette sa Olav Fjell når han var tildelt rollen fra Trond Giske i 2012:

“Jeg kjenner Statkraft fra tidligere og gleder meg til å bli bedre kjent både med selskapet og organisasjonen. Statkraft er et av Norges viktigste og mest spennende selskaper og ledende i Europa innen fornybar energi, sier Olav Fjell i en børsmelding” (Riise, 2012).

Dette er det Erna Solberg og Monica Mæland vil ha til å lede Statkraft fremover. Thorhild Widvey har vært medlem i sentralstyret til Høyre siden 2008, nestleder i Europabevelgelsen i Norge fra 1992, leder i Sjømannskirkens hovedstyre fra 2009, medlem av styret i Aker Drilling ASA fra 2005, medlem i styret til Bjørge AS fra 2006. Utenom å være innvalgt på stortinget i en årrekke. Så har Thorhild også være Statsråd først i Olje og Energi departementet fra 2004-2005. Etter detter har hun vært Statsråd i kulturdepartementet fra 2013-2015 i nåværende Blå-Blå regjeringen.

Erna Solbergs egne begrunnelse for å ta Thorhild istedenfor Olav:

” Thorhild Widvey og jeg har vært kollegaer i mange år. Vi kom begge inn på Stortinget for 27 år siden, og hun har i tillegg vært sentralstyremedlem i Høyre i en årrekke. Vi har vært regjeringskollegaer i regjeringen Bondevik II og da hun var kulturminister fra oktober 2013 til desember 2015. I parti- og regjeringssammenheng er det naturlig med en del arbeidsrelatert sosial kontakt. Widvey har vært vertskap for noen slike arrangementer. De senere årene har jeg kun deltatt i noen få arrangementer av mer privat sosial karakter sammen med henne, eksempelvis feiringer av hennes fødselsdager med et større antall gjester tilstede” (…) “Valg av styreledere og styremedlemmer i heleide statlige selskaper er et ansvar som ligger til den konstitusjonelt ansvarlige statsråd. Det er imidlertid naturlig at viktige beslutninger om styresammensetning i selskaper der staten er eier drøftes med statsministeren og finansministeren. Det skjedde også i denne saken. Slike drøftelser er aktuelle også i tilknytning til selskaper under andre eierdepartementer som Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet. På samme måte drøftes viktige saker i regjeringen selv om den formelle beslutningskompetansen tilligger det enkelte departement” (…) “Vår hensikt med disse drøftelsene er å sikre helheten i sammensetning av styrene i selskaper med statlig eierskap. Kompetansebehovet for det enkelte styret legges selvsagt til grunn. I tillegg vil staten bidra til mangfold blant styremedlemmene som velges. Regjeringen arbeider for at vi skal ha en god balanse når det gjelder kjønn, og vi er fornøyd med at vi har oppnådd en bedre kjønnsbalanse i styrene under denne regjeringen. Det fremgår av Statens eierberetning for 2015 at kvinneandelen blant styreledere per 31. mars 2016 var 43 pst. (29 av 67), opp fra 38 pst. året før (25 av 65). Gjennom årets prosess er kvinneandelen ytterligere styrket” (…) “Når det gjelder endringene i styret i Statkraft, gikk næringsministeren inn for et styre med Thorhild Widvey som leder. Sammen med de øvrige foreslåtte styremedlemmene svarte forslaget godt på kompetansebehovet som ble lagt til grunn. Det inkluderte forretningsmessig og internasjonal erfaring, kompetanse på energimarkedene og god samfunnsforståelse. Styret i Statkraft ble derfor valgt med denne sammensetningen, etter at saken var drøftet med statsminister og finansminister” (Regjeringen.no, 2016).

Så det som er forsvaret for Monica Mælands valg av forandring av styret og sparke Olav Fjell var for at han var feil kjønn. Kjønns-balansen var feil og dermed måtte han gå av. Selv om Statsministerens argument om forretningsmessig og Internasjonal Erfaring i Energi-marked er vel bedre forstått av en person som har jobbet både som leder i Industrien, tidligere i Statoil og andre statlige bedrifter, enn Widvey som kommer fra Sjømannskirken og Statsråd i Kulturdepartementet. Det virker som kjønnskampen blir brukt som argument ettersom habiliteten er godkjent i lov-avdelingen i Stortinget og Justisdepartementet har godtatt kravene. Selv om en vil alltid sette spørsmål ved habiliten til Statsråd Mæland som tildelte Statkraft ledervervet til Thorhild Widvey. Akkurat som vi stilte spørsmål til mange av de rollene som Trond Giske i sin tid gav til bekjente og nære venner i sin tid.

At Statsministeren vil renske opp i dette og lette trykket på Mæland er å forstå. Men ripen i lakken blir ikke fjernet med å bruke kjønn og erfaringen til Widvey, når den passer fortreffelig på den avgåtte lederen i Olav Fjell. Da skulle man gått ut med dette kravet istedenfor i ettertid komme denne begrunnelsen for å rense hendene og vise korrekt avgjørelse fra statsapparatet og Statsråd Mæland.

Dette er utgitte SMSer mellom Mæland og Widvey:

Det eneste som nå kan sies og sås tvil om er argumentet til Statsminister Erna Solberg ettersom dette skjer i ettertid og virker som haste arbeid for å rette opp i skaden hennes Statsråd Mæland har gjort ved å sparke den erfarne styrelederen Fjell i Statkraft. Dette kan og vil alltid i ettertid være i tvil, uansett om justisdepartementet har sagt det greit. Så vil likevel skepsisen være der som den har vært ved andres tildelinger av roller til partimedlemmer og bekjente. Dette vil være av samme ulla og være i samme årgang som dette. Det som er forskjellen er at dette i er Arbeiderparti Statsråd og deres venner, istedenfor er det en gjeng med Høyre folk som er bestemt på å forandre styrer etter eget befinnende. Noe som gjør at deres avgjørelse vil få konsekvenser og stilles naturligvis spørsmål ved.

For de som mener dette er en fillesak, så forstår de ikke konsekvensene ved å fri slippe disse tildelingene fordi da kan en bare ansatte og ordne at de som er en del av en elite under det regjerende parti og gruppe i Stortinget kan ansatte sine egne og ikke den best ansatte i de statlige organ, statlige bedrifter og organisasjoner som er underliggende de forskjellige departement. Da kan man likeså være korrupte, ordne betalinger og gjøre vennetjenester istedenfor å ha prosedyrer og ha krav til kompetente statlige ledere. Mæland og Widvey å argumentet for rettferdig tildeling av styreverv og styreleder i statlige selskap trenger å være gjort ryddig og korrekt. Fordi de håndterer statlige verdier og eiendom som eies av staten. Staten igjen eies av oss borgere som forventer at dette blir forvaltet etter lov og regler der en skaper positiv utvikling, da trenger en også rettferdig ansettelser og korrekte ledere til de vervene som skal bli tatt fra våre Statsråder. Peace.

Refereanser:

Regjeringen.no – ‘Statsministerens kommentarer til arbeidet med styresammensetningen i Statkraft’ (05.08.2016) link: https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/kommentarer-til-styresammensetning-i-statkraft/id2508446/?utm_source=twitterfeed&utm_medium=twitter

Riise, Kari Vartdal – ‘Olav Fjell ny styreleder i Statkraft’ (26.06.2012) link: http://www.dn.no/nyheter/2012/06/26/olav-fjell-ny-styreleder-i-statkraft

Minister og habilitet; virker som en vanskelig oppgave innen statsforvaltningen!

Det er i disse dager igjen problemer med tildeling av styreverv i statseide selskap. Dette er ikke et nytt problem. Så lenge det finnes vennskap og tilit så vil det inneholde muligheter for nær knyttning mellom statsforvaltningen og de fagfelt de regulerer. Om ikke så handler dette om nærheten til mennesker som får penger fra staten eller styreverv i statsselskap som kontrolleres av diverse departement og deres statsråd. Derfor er det en viktig ide at de personene som får tildelt penger eller styreverv ikke er venner eller familie. Slik at man ikke får nepotisme eller korrupte sammenslutninger. Dette kan skje at man gjør vennetjenester og skaffer roller til venner, istedenfor til de personene som er mest kvalifisert eller rette til jobben. Derfor er habiliet til de valg en Statsråd eller minister tar. Dette skal sees på ved både nyeste og noen fra en ikke så fjern fortid!

«Fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen er eier i oppdrettsselskapet Sinkaberg-Hansen. Oppdrettsnæringen blir vurdert som den største trusselen for villaksen og ørret, og dermed for norske lakseelvers framtid. Ut fra dette kan en vel konkludere med at jubelen neppe sto i taket blant villaksens frontsoldater da statsminister Jens Stoltenberg (Ap) presenterte Berg-Hansen som landets nye fiskeriminister» (NTB, 2009). Dette var det selve Justisdepartmentet skrev i November 2009: «I Justisdepartementets juridiske vurdering av habilitet knyttet til Berg-Hansens og nærståendes eierinteresser i Sinkaberg-Hansen AS vil det [sitat fra Justisdepartementets vurdering]: ”bare unntaksvis … foreligge inhabilitet i saker av generell karakter”.  Slike generelle saker vil for eksempel være forskrifter og andre typer beslutninger om rammebetingelser for næringen. Statsråden vil [sitat fra Justisdepartementets vurdering]: ”som klar hovedregel være inhabil til å behandle individuelle saker som dette selskapet er part eller har sterke interesser i. Det samme må gjelde for selskaper som fullt ut eies av Sinkaberg-Hansen AS”. Slike individuelle saker vil for eksempel være klagesaker» (Regjeringen.no, 2009). Her ser man hvordan en eier innen Fiskeoppdrett får en rolle som Statsråd/Minister under Jens Stoltenberg.

Audun Lysbakken i SV, som statsråd hadde selv problemer med habilitet, i Januar 2012, som fikk tildelte penger i 2011 til Organisasjoner som hadde selvforsvarskurs og tilfeldigvis var tilknyttning til Sosialistisk Ungdom (SU). Dette er ungdomsorganisasjonen til SV (Dagbladet, 25.01.2012).

I en ikke fjern fortid hadde vi Arbeiderparti politiker fra Trøndelag med navn Trond Giske. I 2009 gav Giske Stein Erik Moe et styreverv i Den Norske Opera og Ballet (NTB, 11.10.2012). Dette var en sak som var i grenseland. Noe helt annet med det som skjedde i April 2011. Da det er blitt rapportert etter en innstilling fra Giske så ville han som «eier» i Telenor innsette kamerat Tore O. Sandvik i styret, noe styret nektet (Dalen, 2012). Trond Giske ordnet også en vennetjeneste for Rune Olsø ettersom i Mai 2012, la han inn som mulig styreleder i statseide Entra. Senere samme året i September 2012 ble han ansatt som konsernsjef (VG.no, 11.10.2012).

Når den nye Blå-Blå regjeringen ble oppnevnt så kom en ny person inn i regjeringen som ikke hadde hatt en slik rolle før, hun het Sylvi Listhaug. Hun fikk ministerposten Mat og Landbruksminister i 2013. Dette var skrevet om henne: «Etter departementets syn har dette samtykket som konsekvens at First House heller ikke kan reagere overfor Sylvi Listhaug eller departementet selv om utfallet av innsynssaken skulle være at det blir gitt innsyn», skriver Forsell. Han viser til at selv om både First House og Sylvi Listhaug forutsatte at listen ble behandlet konfidensielt, må kommunikasjonsbyrået forholde seg til at innsynsspørsmålet blir avgjort etter offentlighetsloven og en vurdering av forvaltningslovens regler om taushetsplikt» (NTB, 20.12.2013). Dette var et problem ettersom hun skulle forvalte og rådføre med tidligere arbeidsgivere eller ordne produksjonslinjen for tidligere konsern hun har hjulpet i sin karriere. Dette er et vesentlig habilitet spørsmål, vil hun føle lojalitet mot Rema-Toppene eller mot bøndene? Hvilke interesser ville hun sette først å tjene First House klientell eller andre? Det er derfor hennes rolle som minister var essensiell å stille spørsmål til!

Denne ukens store sak er denne som er lik som de over. Den gjelder habilitet i forhold mellom minister Monica Mæland og hennes vennine Thorhild Widvey som er blitt utnevnt av ministeren til ny styreleder av Statskraft, slik ble det skrevet: «29. juni i år utnevnte Mæland partifellen Thorhild Widvey til ny styreleder i Statkraft. Styrevervet er et av de best betalte staten kontrollerer, med et årlig honnorar på 484.000 kroner» (…) «Fra 2013 og frem til jul var Widvey kulturminister, og kollega med Mæland i regjeringen. Ifølge flere personer som står tett på dem begge, både i og utenfor Høyre-miljøet, blir de to sett på som gode venninner, ifølge NRK. Widvey sier selv til NRK at hun og Mæland har fått et nært forhold etter mange år sammen i politikken» (Eitrem, 2016).

Det er dermed ikke noe forskjell mellom Mæland, Giske, Listhaug eller Lysbakken. De er alle fra forskjellige partier, men de har samme problem i regjeringen. Dette er et vedvarende problem ved makt, enten tildeling av penger eller utnevning av styreverv i statlige selskaper. Problemet med dette er at politikerne og statsforvaltningen blir mer Gutteklubben Grei eller nettverk av en elite fra det regjerende partiet, enn å være en plass hvor de mest kvalifiserte personene jobber.

Dette er et demokratisk problem som kommer til vedvare og stille spørsmål ved. Ettersom Politikere har hatt et liv før politikken og en karriere der en jobber for noen og skaper bånd. Deretter vil dette også som mennesker knytte bånd med andre og ha slekt som jobber innen diverse bedrifter og organisasjoner. Dersom disse båndene mellom politikere og medmennesker er å forvente, samtidig skal ikke dette gi fordeler til personer fordi dette eksisterer. At Trond Giske gav og tildelte roller i både Næringslivet og kultur-organisasjoner til venner fra Trøndelag. Dette ble veldig kritisert både av opposisjonen og i Stortinget. Det samme skjedde når Jens Stoltenberg gjorde Lisbeth Berg-Hansen til Fiskeriminister i sin tid; fordi hun eide en bedrift som drev med lakseoppdrett og ville være inhabil i en rekke saker siden hun ville fordelaktig hjelpe sin bedrift. Derfor måtte regjeringen i visse saker innsette sette-statsråd for å ordne reguleringer og tildelinger som omhandlet hennes bedrift og leverandører. Det var også et problem når Audun Lysbakken tildelte midler organisasjoner som tilhørte Sosialistisk Ungdom (SU) problemet hans er at Lysbakken var da Sosialistisk Venstre (SV) leder og minister; som tildelte penger til sine egne uten å utlyse disse statlige midler. Sylvi Listhaug hadde problemet at hun hadde jobbet som konsulent for diverse leverandører og konsern i hennes tid i First House. Noe som gjorde at de nettverk hun hadde fra sin karrière kunne gjøre at hennes avgjørelser og tildelinger som statsråd ville være til fordel for tidligere arbeidsgiver. Noe som skulle ha vært gjort av Justisdepartementet på forhånd slik at hun kunne være sikker på sin lojalitet til departementet og ikke konsernene til First House.

Derfor med denne ukes tildeling av Styreverv fra Monica Mæland til Thorhild Widvey, dette var mellom to venner i samme parti og som også i en ikke så fjern fortid også var en del av Blå-Blå regjeringen som minister. Når nå statsråd Mæland gjorde dette uten klareringer for Widvey viser hva lojalitetsbånd kan gi. Derfor kan ikke politikere, mens de har makt kunne tildele og innsette venner for vennskaps skyld. Ettersom man ønsker ikke nepotisme. Det man ønsker er kvalifiserte personer til statselskapene og nasjonale organisasjoner som styres ved eierskap fra statlige departement og deres ministere.

Uansett hvilket parti, uansett hvilken tid og uansett hvilken organisasjon/bedrift/konsern så må man ha krav til de som skal ansettes i Statelige organ, ikke bare etter eget befinnende fra de ved makten, men også prosedyrer som sikrer at rettferdig tildeling av stillinger og tilskudd fra staten. Det Mæland gjorde var tvilsomt, akkurat som de andre tilfellene og viser at vi har et demokratisk problem hvor en gir makt og bruker makt til sine egne eliter og partier, ikke til befolkningen eller til statseide konsern og bedrifters beste. Istedenfor blir det vennskap og kompisklubber som får anerkjennelse, noe som ikke er intensjonen ved driften av statseide organ. Peace.

Referense:

Dalen, Per Magne – ‘Giske ville ha kompisen inn i Telenor-styret’ (22.10.2012) link: http://www.tv2.no/a/3906211

Dagbladet – ‘Ga voldtektspenger til sine egne’ (25.01.2012) link: http://www.dagbladet.no/2012/01/25/nyheter/selvforsvar/lysbakken/likestilling/politikk/19933412/

Eitrem, Anna – ‘Mæland ga toppverv til tidligere regjeringskollega’ (21.07.2016) link: http://www.bt.no/nyheter/innenriks/Maland-ga-toppverv-til-tidligere-regjeringskollega-3634080.html

NTB – ‘Giske ga styreverv til tidligere svoger’ (11.10.2012) link: http://www.dn.no/nyheter/politikkSamfunn/2012/10/11/giske-ga-styreverv-til-tidligere-svoger

NTB – ‘Har hastverk med hennes habilitet’ (20.12.2013) link: http://e24.no/makro-og-politikk/departementet-har-hastverk-med-listhaugs-habilitet/22680626

NTB – ‘Argusøyne på fiskeriministeren’ (25.10.2009) link: https://www.nrk.no/nordland/argusoyne-pa-fiskeriministeren-1.6834130

Regjerningen.no – ‘Habilitetsvurderingen av fiskeri- og kystminister Lisbeth Berg-Hansen er gjennomført’ (12.11.2009) link: https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/habilitetsvurderingen-av-fiskeri–og-kys/id585627/

VG – ‘Styremedlem i Entra festet med Giske’ (11.10.2012) link: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/styremedlem-i-entra-festet-med-giske/a/10054852/

Kommunereformen: Det store Prestisje prosjektet fra Høyre og Fremskrittspartiets om å reformere små-kommuner til Distriktskommuner!

Vi har kommet hit at man må levere prestisje prosjekt istedenfor å gjøre gode valg for langsiktig planlegging. Der en må tvinge kommuner og fylker, kommunale etater og bedrifter, og alt annet som er drevet av lokal politikken til å bli tvunget direkte fra Stortinget og den blå-blå regjeringen.

Dagens kommunesammenslåinger er der fordi det passer ideologien til Høyre og Fremskrittspartiet. De tror ikke på byråkrati og at vi trenger det. Likevel er Høyre et parti som elsker New Public Management (NPM), der en har gjort det lengre fra Spesialist-organ som ligger under departementene og deretter skape ombud som gir ekspert råd fra Ombudene og etatene; istedenfor å ha mange ekspert i fagfeltet direkte i Departementet. Det er å flytte budsjett og skape rammer for utvikling i departementene, istedenfor skapte det flere byråkrater og flere etater under Departementene som vi har idag.

Derfor er jeg tvilende til Kommunereformen slik den er idag og slik den bli beskrevet. Den virke som er laget passende en ideologisk tanke at det skal bli mindre byråkrati og mindre lokale politiske organ og samtidig være mer samkjørt. Det eneste dette skaper er mindre ordførere og mindre formannskap i ett par mindre rådhus lokalt.

Men om de egentlig blir som det er egnet kan man spørre seg. Om man vil egentlig tjene gode penger og kvitte seg med så veldige mange kommune-medarbeidere eller byråkrater. Noe Fremskrittspartiet må ønske mer enn alle andre på Stortinget, siden de ikke har klart å kutte ned med de berømte bommene landet rundt. Så de Blå-Blå hadde dette som Jokeren. Som det store prestisje prosjektet. Klare å få kommunene til å bli større distrikter istedenfor denne tilnærmet bygde-demokratiet vi har dag.

“Morna Siv!”. Nei da, spøker litt.Hvis Minister Sanner er seriøs, så taper han ansikt hver gang befolkning i direkte kommunevalg om sammenslåinger som blir nedstemt. Slik som Stor-kommunen med Ålesund som sentra. Det samme med mange andre steder er det problemer hvem som venner, slik som Bærum vil slå seg sammen med Asker, Hurum vil slå seg sammen med Asker og Røyken er involvert i avtalen mellom Hurum-Røyken + Asker. Usikkerheten om de klarer å bli enig eller om Røyken blir forlatt alene. De er mange ønsker, men hva som ønskes og hvordan strukturen skal være virker ikke fastsatt enda.

Mange store tenkere har problemer at “små” kommuner skal ha ideer og tanker om hvordan planleggingen av nye kommuner skal bli, siden de skal ikke tvinge de større til noe spesielt, det er de store regionale senter og byer som skal styre disse små distrikt-kommuner. For eksempel så ville vi kjapt ha lest at folk er skuffet at Fitjars folkeavstemning ble nei til å slås sammen med Stord for å “forene” hele øya.

Disse sammenslåingene skal skje i unison enighet av formannskap og i dialog mellom kommunene, ikke minst også folkeavstemninger der innbyggerne får alternativ, av å til bare “JA” og “NEI”. Av å til for de mulighet som om man kan velge, fordi er ganske mange kommuner som grenser til hverandre og varierende samarbeid i mellom disse allerede. Dette er også avgjørende for innbyggerne. Om de har allerede kommunale selskaper som tar seg av søpla, eller om noen andre gjør det for dem allerede. Fordi det vil bli mer komplisert for kommunene om de er helt på tvers. Dette vil si om de sammenslås med kommuner de ikke har inter-kommunale bedrifter eller prosjekt med. Da vil alt bli etablert ved sammenslåingen.

Kommune-reformen skal være positiv og i tanken spare penger. Men å flytte formannskap og kutte ned byråkrater blir ikke lett. Fordi det er like mange sykehjem som trengs i den nye kommunen. Det er like mange veier som trenger vedlikehold og bygges for at transporten skal fungere. Like mange skoler som skal drives og barn som skal utdannes med en viss mengde forhåpentligvis dannede lærere der ute. Disse alle sammen er ansatt i den nye kommunen og trengs der om de har formannskapet i Tønsberg Sentrum eller om det er plassert på Nøtterøy.

Kommunene er det siste nivået som er nærmest hver innbygger, selv om det Erna Solberg og Siv Jensen som smiler på TV og snakker politikk, å legger politiske føringer i Stortinget i regjering som stemmes ettersom det hør og bør innimellom. Det skjer sjeldent at lokale folkevalgte snakker nasjonalt, untatt om halve bygde brennes ned eller om jordras etter en storm. Da dukker TV2 opp vil snakke med både Prest, Fut og Ordfører. Så om de folkevalgte har ideer så skjer det i mindre format i lokalaviser, der en diskuterer og opphetet om alternativer og om de i Oslo, egentlig vet hva som foregår i Sauda eller om de vet om situasjonen på Sotra.

Det er derfor det er et prestisje prosjekt med omfang for de fleste innbyggere, ikke fordi at kommunen mulig skifter navn og at man kvitter seg med en eller to ordførere for å skape ny stor-kommuner. Distrikts-kommuner. Distriktspolitikk istedenfor lokalsaker som nå. Det blir ikke Lyngdal saker, men Agder/Lister saker.

Når man kvitter seg med mindre kommuner så har man mindre personer å forholde seg til og mindre aktuelle folkevalgte. Man vil ha mindre antall mennesker som vil være representanter for de lokale valg og alternativer, de aktuelle måtene å styre og anslå framtiden lokalt. Det vil være en lettelse for Stortingsvalget å tenke på mindre antall enheter og mindre antall ordførere å overstyre. De vil lettere kunne implementere sine reformer og ideer. Det er tanken, men er den sann, fordi man må omstrukturere og reetablere distriktene ettersom de blir sammenslått.

Da må man spørre seg hvordan blir den nye økonomien, hvordan er planene for dekke det nye opplegget og legge tilrette for driften av nye distriktskommunene? Hva er poenget og hvordan blir det ved de kommende valg ved valg av representanter til distriktskommunene og fylkene, ikke minst også til Stortinget? Det er mange spørsmål… og usikkerhet fordi alt virker som å være Høyres store PRESTISJE.

Det er ønsket og drømmen om å omgjøre kommune Norge slik at det administrativt blir enklere. Noe det nødvendigvis ikke vil bli, innbyggerne bor like spredt og ullent til… Innbyggerne trenger tjenester i indre bygder og kystbyer. De trenger sykehus innen en viss radius for å være sikre for både barnefødsler og akutt legetjenester. Det er det kommune Norge handler om å ha både infrastruktur, kommunale tjenester og muligheter for å kunne leve både i by og bygd. Alt kan ikke bestilles på Amazon, Netthandelen eller Ebay. Noe må bygges og lages, noe utvikling og bevisst handling fra både sentralt og lokalt.

Det som også er fare truende ettersom man ønsker å vite hvem som styrer lokalt, vil det med større kommuner mindre kjent hvem som er i formannskapet og hva som bestemmes av disse, ettersom avstanden fra ytterenden blir lengre vekke fra velgerne og innbyggerne. De som bor sentralt og nær den “nye” distrikts sentrumet hvor kommunehuset og rådhuset vil ligge. Dette gjør at de som er mindre kommuner som er lagt til eller slått i sammen vil føles seg veldig i utkanten og ubetydelig. Vil dette være enda mer å påvirke at lokale engasjementet går ned? Har de sentralt og i Stortinget tenkt på risikoen ved å gjøre til distriktskommuner at mennesker i bygder i Sirdal vil føle seg lite verdsatt om de slår seg sammen med andre og ikke kan bruke penger på Tonstad, men istedenfor det andre bygden med Rådhuset?

Jeg har ikke svarene eller tallene, jeg bare tenker og stiller spørsmål etter som det er realiteter og ideer som ikke jeg kan være alene om ha. Dette er fordi jeg er tvilende om annet enn at dette er en ideologisk avgrensing satt fra de Blå-Blå om å reformere Norge og driften av dette. Men om det blir billig og fornuftig som Sanner ønsker at det skal blir. Noe jeg har vært tvilende på ettersom det vil både bli kostnader og omstillingsmidler. Det vil koste å omstille kommunearbeidere og andre direkte ansatte, siden det er ikke bare sparke ansatte og tvinge folk i arbeidsledighet, ei heller ikke minst og velge hvor visse kommunale tjenester skal være og begrunne. Ting vil gå sakte og kostnader vil øke ved tiden og konsulenter vil bli nøkkelen, å alle som vet noe om dette; vet at disse ikke er gratis!

Siden det koster penger å spare penger, så vil dette være et prestisje prosjekt og ikke direkte fordi Høyre og Fremskrittspartiet tror at de egentlig tjener penger. Det er fordi de begge tror på mindre stat og mindre lokal demokrati i distriktene og utkantene. Dette er fordi de vil ha minst mulig å tenke på, spesielt når det er lang avstand fra storbyene eller Oslo. Sanner sier ikke det, jeg gjør det fordi han og Høyre tør ikke å si det. Litt av grunnen til hvorfor de vil ha storkommuner og ha distriktskommuner; istedenfor det systemet av lokal demokrati og administrasjon fra nærmeste statelige etat og kontor. Ordførerne og formannskapet skal være det siste lov-bindende leddet til innbyggerne, nå som de vil være lengre avsted, vil også avmakten mulig også skje, siden det kan være en time eller to timer mellom innbygger og rådhuset. Rådhuset vil da regulere og lokallovgivning uten nesten å aldri reise ved den delen av kommunen. Dette er noe som ikke blitt diskutert eller blir etablert som en sannhet.

Derfor må vi spørre oss selv, har vi råd og er det egentlig ønskelig med denne reformen og skiftet av paradigme når det kommer til kommune Norge og de kommunale retningslinjer. Dette setter nye krav til de nye distriktskommuner og hvordan staten skal håndtere disse. Peace.

Video: Regjeringen vil legge det norske Finanstilsynet under EU

“Regjeringen vil legge det norske Finanstilsynet under EU. Dette skal Stortinget nå hastebehandle. Kontakt din representant og gi beskjed om at dette må stoppes. Dette er et angrep på Grunnloven og norsk suverenitet” (Trygve Slagsvold Vedum, 2016).

Stortingsvalget 2013 – Unngå politisk farse eller mer politiker forakt.

Vi kan i disse dager oppleve stortingsvalget på alle kanaler, i alle aviser, kommenterer, debatter eller leserinnlegg. Stander på torv og på kjøpesenter. Løfter og kamp-program. Alt som skal gjøres og ikke gjøres. Husk å bruke din stemme. Stem. Glem ikke å bruke din stemme.

I denne situasjonen blir alle utsagn eller ideer brukt for å fange massen. Vi skal redde enhetsskolen. Vi andre skal redde miljøet. De andre vil ikke bygge veier. Glem barnehagene, vi trenger kontantstøtten. Mange små saker som kan skape spenninger mellom partiene. Akkurat som personlige lederstilen som er blitt debattert denne uken. Samtidig som Høyre setter fokus på 22. Juli rapporten istedenfor å komme med klareringer anngående hvem som blir medsammensvorne hos de borgerlige.

Samtidig som regjeringspartnerene til Arbeiderpartiet. SV og SP har en utrolig dårlig meningsmåling. Mens et parti som ikke har hatt noe mandat på stortinget noen sinne det Miljøpartiet DeGrønne(MPG) nesten 4% som er sperregrensen og vil gi dem ekstra mandater.

Det som kan skje den siste tiden av valgkampen inn til selvet valget. Er at motpartene vil gå mer til person angrep. Skittentøysvask ut i offentligheten. Komme med nedverdige ord istedenfor vise til sin egne politikk. Venter på at noen av disse partilederne blir desperate. Kommer til å love å redde hele verden. Partiene vil si og love å gjøre landet til et eventyrrike.

Ikke at vi allerede er i ett bra land. Et lite eventyr. Siden vi har en velferd og sikkerhet som mange ikke får oppleve i sin levetid. Derfor blir de valg og stemmen vi gir kan forsikre dette videre slik vi tror samfunnet trenger det mest.

Vi kan enten henge oss på den mest populistiske delen av debatten fram til september. Eller bare gi oss i gang med det vi tror er det beste for riket. Det vil være vanskelig siden avisene vil være fylt fra siden 1 til midten med stoff og kommentarer. Politikere vil være fløyelsemyke nikkedukker som viser et glansbilde. Et ønsket glansbilde om de får makten. Det er derfor vi kan enten overse bullshiten og se på realiteten. Hvis vi ikke ser på realiteten og virkeligheten. Mister vi da virkelighetsfatning og bare drømmer oss vekk.

Politisk farse kommer det kanskje til å bli jo nærmere vi er selve valgdagen. Å NRK og TV2 prøver å ha best mulig valgsending. Med grafer og historiske faktum plassert. Samtidig som resultatene elektonisk dukker opp på skjermen. Inntil da må politikerne bruke dagene lurt. Slik at det ikke blir mer politiker forakt. Den kan være viktig fordi vel, sofavelgerne blir flere av når de opplever at sin stemme er ubrukelig. At deres valg vil ikke skape en forandring. Å at politikerne formulere bare vakre ord som er selvmotsigende. Der de står på podiet og diskutere rundt grøten og egentlig ikke svarer på spørsmålet fra debattlederen og prøve å vinkle det inn på motstanderen. Det er da folk gir blaffen og skrur enten av tven eller på lydløs mens de gjør klar kveldsmaten.

Så får vi se om det blir moro framover. Eller om det blir som byttene av managere i Premier League. Vente i uvisse om spillerkjøpene og nye formasjoner. Ikke minst om deres spillestiler i klubbene vil gi enten tittelen eller bare komme rett under par. Inntil September håper at vi slipper både politisk farse ei heller mer politiker forakt. Vi er bedre enn dette og vi kan ikke si at vi vet resultatet før dagen. Før det vil bare prognoser, analyser og ikke minst valgdagsmålinger gi en anelse, men ikke hele bildet. Godt valg!

Et lite stykke ammunisjon

Det er vilt. Helt vilt. Ikke minst hvordan situasjonen er for vår nasjons regler for våpen eksport. Våpen som er ett lovlig produkt. Som vi har all rett til å selge, ikke bare produsere for å forsvare oss selv, men la våres allierte få våres teknologier og oppdaterte våpen. Ammunisjon som kan komme på avveise. Slik som alle våpene som i de siste årene blitt solgt til Gadaffi. Plutselig endte opp i Mali. Hvor Frankrike måtte sende styrker for å stoppe galskapen og frigjøringen fra regjeringstyrken i Bamako. En annen historie er fallet av Sovietunionen og videresalget av ammunisjon og AK47 til Afrika og Asia. Dette spesielt fra Ukraina til konflikter i Afrika på 80-90 tallet. Derfor vil jeg diskutere hvordan loven til eksport for våpen fra 30 tallet til idag. Dette må være en av mine lengste blogg innlegg noen sinne.

Eksport regler ala 1930 tallet:

Grunnprinsippene for norsk våpeneksport ble lagt i en stortingsmelding i 1935. Det ble slått fast at våpeneksport ikke kunne gjøres til et land som befant seg i krig eller borgerkrig, med mindre Folkeforbundet hadde definert krigen som en legal forsvarskrig. Bare legale regjeringer kunne kjøpe norske våpen(Kongsberg Våpenfabrikk, Wikipedia).

Dette viser hvor strengt det var før i Norge. Når vi var en av de få som virkelig var giret på folkeforbundet. Som ble senere til FN. Hvor forsatt er en stor bidragsyter. Dette gjør at vi følgte dere rettningslinjer ganske sterkt. Noe som viser hvor tøffe politikerne kunne være på 30-tallet. Derfor må jeg bare vise hvordan det er i dag.

Eksport regeler ala idag:

Det politiske grunnlaget er Regjeringens erklæring av 11. mars 1959 og Stortingets vedtak

av samme dato, som slår fast at «det skal ved avgjørelsen legges vekt på de utenriks- og innenrikspolitiske vurderinger, og hovedsynspunktet bør være at Norge ikke vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig». I vedtak av samme dato tar Stortinget «til etterretning den erklæring Statsministeren på vegne av Regjeringen har lagt frem. Stortinget vil sterkt understreke at eksport av våpen og ammunisjon fra Norge bare må skje etter en nøye vurdering av de uten- og innenrikspolitiske forhold i vedkommende område. Denne vurderingen må være avgjørende for om eksport skal finne sted»(Melding Stortinget. 21.- 2009-2010).

Lisensieringsoppgaver for regjeringen ved salg av våpen:

V.    Eksport av varer med selvstendig funksjon

1.    Eksportsøknaden behandles uavhengig av om utførselen til mottakerlandet skjer direkte eller indirekte.

2.    Leveranser av kategori A-produkter kan ikke finne sted til andre sluttbrukere enn statlige myndigheter. Hovedsynspunktet bør være at leveranser av kategori A- og kategori B-produkter ikke kan finne sted til land i gruppe 2.

3.

a) For eksport av varer i kategori A vil det normalt kunne tilstås eksportlisens dersom kunden er, eller opptrer på vegne av, forsvarsmyndigheter i land i gruppe 1. Dokumentasjon må godtgjøre dette.

Lisensiering av leveranser under denne kategori til land utenfor gruppe 1 vil kreve regjeringsbehandling, og innvilgelse forutsetter fremlegging av myndighetsbekreftet sluttbrukererklæring med reeksport-klausul, dvs. erklæring som fastslår at reeksport ikke må finne sted uten norske myndigheters godkjennelse.

b) For eksport av varer i kategori B skal det tilstås lisens for land i gruppe 1 og Dokumentasjon som godtgjør sluttbrukeren, skal kreves.

(UD – Retningslinjer av 1992 – Regjeringen.no)

Hvis dette er vanskelig for deg å forstå. Se det slik. Perspektivet er at salg av våpenet til krig, fare for krig eller til krigsområde. Eksport skjer uansett til våre naboer eller NATO. Med ingen regler om viderefordeling av disse. Selv om det kan være slutterklæring, virker ikke kontrollordningen. Det villeste er at loven var strengere på 30-tallet enn idag. Bare direkte dokumentasjon som ikke spesifiseres direkte de følger noen EUs ML-regler for direkte våpene. De er himla tekniske og spesifikke. Selv om alle nasjoner kan få dispensjon. Det viktigste er at, moralen de facto dagens lovgiving og følging av disse fra UD. Gir mer dispensjon og rett til å selge for våpen industrien, enn det vi liker å snakke om. Vi som en «fredsnasjon». Derfor bør vi de facto gi opp fredsnasjonsstempelet og myten. Fordi hvis vi sies å faktisk være mellom 6 til 15 plass i verden på eksport av våpen og utstyr til militære materiale.

Da lurer jeg på. Skal vi forsette å svelge myten? Eller skal vi leve i den. Det er desverre ikke et eventyr, det er virkeligheten. Den vi lever i og den staten vi betaler skatt til og er medeier av bedriftene som selger dette. Skal vi være stolte. Gi oss selv opp. Eller skal vi stemme klokt ved neste valg. Slikt at vi ikke opplever vagt og uverdig håndtering fra regjeringen. Denne saken ble skrevet på grunn av hva jeg hørte på studentersamfunnet og debatten om våpen eksport der.

Denne saken og bloggen har ikke alle svarene. Den er bare en liten nyanse. Vi bør tenke over hvorfor vi gir dem eksplisitt og legitim rett til dette og om vi bør gå tilbake til 1935 regler. De er strenge. Men dette er ikke fisk eller trevirke. Det er våpen. Våpen som dreper ikke som fyller skap. Ammunisjon som skaper mer konflikt og skader mennesker, ikke bare harer og løver! Derfor bør vi være seriøse og tenke oss om.    

Tabell 1. 

Tabell 2: