Et lite stykke ammunisjon

Det er vilt. Helt vilt. Ikke minst hvordan situasjonen er for vår nasjons regler for våpen eksport. Våpen som er ett lovlig produkt. Som vi har all rett til å selge, ikke bare produsere for å forsvare oss selv, men la våres allierte få våres teknologier og oppdaterte våpen. Ammunisjon som kan komme på avveise. Slik som alle våpene som i de siste årene blitt solgt til Gadaffi. Plutselig endte opp i Mali. Hvor Frankrike måtte sende styrker for å stoppe galskapen og frigjøringen fra regjeringstyrken i Bamako. En annen historie er fallet av Sovietunionen og videresalget av ammunisjon og AK47 til Afrika og Asia. Dette spesielt fra Ukraina til konflikter i Afrika på 80-90 tallet. Derfor vil jeg diskutere hvordan loven til eksport for våpen fra 30 tallet til idag. Dette må være en av mine lengste blogg innlegg noen sinne.

Eksport regler ala 1930 tallet:

Grunnprinsippene for norsk våpeneksport ble lagt i en stortingsmelding i 1935. Det ble slått fast at våpeneksport ikke kunne gjøres til et land som befant seg i krig eller borgerkrig, med mindre Folkeforbundet hadde definert krigen som en legal forsvarskrig. Bare legale regjeringer kunne kjøpe norske våpen(Kongsberg Våpenfabrikk, Wikipedia).

Dette viser hvor strengt det var før i Norge. Når vi var en av de få som virkelig var giret på folkeforbundet. Som ble senere til FN. Hvor forsatt er en stor bidragsyter. Dette gjør at vi følgte dere rettningslinjer ganske sterkt. Noe som viser hvor tøffe politikerne kunne være på 30-tallet. Derfor må jeg bare vise hvordan det er i dag.

Eksport regeler ala idag:

Det politiske grunnlaget er Regjeringens erklæring av 11. mars 1959 og Stortingets vedtak

av samme dato, som slår fast at «det skal ved avgjørelsen legges vekt på de utenriks- og innenrikspolitiske vurderinger, og hovedsynspunktet bør være at Norge ikke vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig». I vedtak av samme dato tar Stortinget «til etterretning den erklæring Statsministeren på vegne av Regjeringen har lagt frem. Stortinget vil sterkt understreke at eksport av våpen og ammunisjon fra Norge bare må skje etter en nøye vurdering av de uten- og innenrikspolitiske forhold i vedkommende område. Denne vurderingen må være avgjørende for om eksport skal finne sted»(Melding Stortinget. 21.- 2009-2010).

Lisensieringsoppgaver for regjeringen ved salg av våpen:

V.    Eksport av varer med selvstendig funksjon

1.    Eksportsøknaden behandles uavhengig av om utførselen til mottakerlandet skjer direkte eller indirekte.

2.    Leveranser av kategori A-produkter kan ikke finne sted til andre sluttbrukere enn statlige myndigheter. Hovedsynspunktet bør være at leveranser av kategori A- og kategori B-produkter ikke kan finne sted til land i gruppe 2.

3.

a) For eksport av varer i kategori A vil det normalt kunne tilstås eksportlisens dersom kunden er, eller opptrer på vegne av, forsvarsmyndigheter i land i gruppe 1. Dokumentasjon må godtgjøre dette.

Lisensiering av leveranser under denne kategori til land utenfor gruppe 1 vil kreve regjeringsbehandling, og innvilgelse forutsetter fremlegging av myndighetsbekreftet sluttbrukererklæring med reeksport-klausul, dvs. erklæring som fastslår at reeksport ikke må finne sted uten norske myndigheters godkjennelse.

b) For eksport av varer i kategori B skal det tilstås lisens for land i gruppe 1 og Dokumentasjon som godtgjør sluttbrukeren, skal kreves.

(UD – Retningslinjer av 1992 – Regjeringen.no)

Hvis dette er vanskelig for deg å forstå. Se det slik. Perspektivet er at salg av våpenet til krig, fare for krig eller til krigsområde. Eksport skjer uansett til våre naboer eller NATO. Med ingen regler om viderefordeling av disse. Selv om det kan være slutterklæring, virker ikke kontrollordningen. Det villeste er at loven var strengere på 30-tallet enn idag. Bare direkte dokumentasjon som ikke spesifiseres direkte de følger noen EUs ML-regler for direkte våpene. De er himla tekniske og spesifikke. Selv om alle nasjoner kan få dispensjon. Det viktigste er at, moralen de facto dagens lovgiving og følging av disse fra UD. Gir mer dispensjon og rett til å selge for våpen industrien, enn det vi liker å snakke om. Vi som en «fredsnasjon». Derfor bør vi de facto gi opp fredsnasjonsstempelet og myten. Fordi hvis vi sies å faktisk være mellom 6 til 15 plass i verden på eksport av våpen og utstyr til militære materiale.

Da lurer jeg på. Skal vi forsette å svelge myten? Eller skal vi leve i den. Det er desverre ikke et eventyr, det er virkeligheten. Den vi lever i og den staten vi betaler skatt til og er medeier av bedriftene som selger dette. Skal vi være stolte. Gi oss selv opp. Eller skal vi stemme klokt ved neste valg. Slikt at vi ikke opplever vagt og uverdig håndtering fra regjeringen. Denne saken ble skrevet på grunn av hva jeg hørte på studentersamfunnet og debatten om våpen eksport der.

Denne saken og bloggen har ikke alle svarene. Den er bare en liten nyanse. Vi bør tenke over hvorfor vi gir dem eksplisitt og legitim rett til dette og om vi bør gå tilbake til 1935 regler. De er strenge. Men dette er ikke fisk eller trevirke. Det er våpen. Våpen som dreper ikke som fyller skap. Ammunisjon som skaper mer konflikt og skader mennesker, ikke bare harer og løver! Derfor bør vi være seriøse og tenke oss om.    

Tabell 1. 

Tabell 2: