Listhaug er langt fra et offer!

La mine ord jalle fra alle fjell og inn i alle smau. Sylvi Listhaug, avtroppende minister i den borgerlige regjeringen er ikke et offer. Hun har ikke ofret noe, men hun har mistet noe. Listhaug har mistet makt og posisjon, men hun aldeles ikke et offer. Da hadde hun ikke vært representant på tinget, hun hadde ikke vært i posisjon og vært i medias søkelys på dette viset. Listhaug hadde vært en annen plass om hun hadde vært et offer.

Det er heller om alle de som har vært ofre for hennes politikk og hennes tolkning av politikken, hennes tolkning og anselig behov for å innskrenke og innskjerpe alle regelverk. Samtidig, som hun ikke har tatt til etterretning de vedtak som er blitt gitt av Stortinget. Hun har torpedert regelverk som har gjeldt familiegjenforening. Noe hun i månedsvis forverret og gjorde det vanskeligere. Der hun også, uten å komme med begrunnelser for har økt avgiften med 2000 kroner i 2018, noe som ble doblet i 2017. Intet annet har økt lignende i denne regjeringsperioden. Det er flere med meg, som ønsker at hennes offer skulle vært mye større.

Derimot har du også alle de asylsøkere som sitter på bedehus og kirker, som kan avvente besøk og raid av politi. Siden den så-kalte kristne verdiarven og kulturkirken betyr noe for Listhaug. Så har likevel ikke problem med å raide gudshus og vanære en lang tradisjon.

På toppen av det hele så har du asylbarna og mindreårige asylsøkere som er blitt brukt som våpen. De har blitt sendt til krigssoner de har flyktet fra. Der UD har sagt at man skal være restriktiv med å reise til, men der kan vi sende mindreårige som flykter fra krig og konflikt. Fordi det er positivt. Dette er offeret til Listhaug. Den banale rettferdigheten.

Listhaug har i sin tid kneblet rettferdigheten, likheten og brorskapet. Listhaug har snevret inn bestemmelser og gjort livet hardere for innvandrere, men også nordmenn som gifter seg med utlendinger. Dette fordi hun kunne og trengte ikke å stilles til ansvar. Hun har kritisert og også vært brutal mot menings motstandere. Likevel vil hun i dag kalle seg et offer.

Listhaug er ikke et offer, men har mistet makt. Hun er ikke lenger statsråd, men fortsatt stortingsrepresentant. Hun har fortsatt en stemme og vil bruke den. Det vil ikke være fred fra henne. Det vil ikke være stille, men vi vet også nå hvem som er hennes sympatisører. Derfor, vil det ikke forbause meg om alle har sympati med henne.

De vi burde ha sympati er alle de som er ofre av hennes politikk, de svakeste og de som er blitt brukt som skyteskiver i årevis. De som har mistet sin sikkerhet og sin mulige framtid. Fordi det har passet Listhaug politisk. Det er de som er ofrene i dette. Ikke henne. Hun har fortsatt sinn lønn og sin posisjon. Hun er fortsatt en brikke med innflytelse på tinget. Derimot, er asylbarna, mindreårige asylsøkere som er sendt på flyet. De lander i usikkerhet og har ingen fremtid. Det er disse som ikke må glemmes i dag.

Det er på tide å realitetsorientering og holde hode kaldt. Fordi det må være grenser. Hvis man sender folk til dit pepper’n gror. Så vil en sannelig også se hva så skjer med de som blir igjen. Peace.

Listhaugsaken: Solberg kunne ha lært noe av Prebensen-saken!

Det er nå faktum at opposisjonen i flertall kan felle regjeringen i morgen. De kan ved votering i morgen stemme for mistillitsforslaget til Rødts Bjørnar Moxnes. Dette angår skjebnen til Sylvi Listhaug som minister i den Blå-Blå-svakt Grønne regjering. I denne sammenheng har jeg tenkt på Carl I. Hagen, som selv i opposisjon stemt for å kvitte seg med statsråder i andres regjeringer. Den mest kjente var Forbruker- og Administrasjons minister Anne-Lise Bakken fra Arbeiderpartiet. Det var helt greit da.

Dette omhandlet en annen sak, men har lignende trekk. Det handler kanskje om noe så langt bak i tid som i 1988, men den er like relevant i dag. Siden det handler om hvordan Bakken opptrådde i forhold til lønningen til nyansatte Prebensen i statseide Postsparebanken. Bakken fikk 500,000 kroner, noe Bakken ikke syntes noe om.

«Forslag fra stortingsrepresentant Carl I. Hagen om at Stortinget vedtar en beklagelse over manglende beklagelse av forbruker- og administrasjonsminister Anne Lise Bakken i Stortingets møte 7. juni 1988». Dette er lignende idag, derfor er det provoserende at flere i Høyre ikke liker at man stiller mistillit til statsråder. Dette var okay, i opposisjon og for Gro Harlem Brundtland å måtte bytte minister i sin tid, men Erna Solberg takler dette ikke. Ei heller Siv Jensen i Fremskrittspartiet, som er arving til Hagen. Dette er helt facinerende.

Thorsen i Varden kommenterte på det i 1988 veldig fint: «Sist gang dette skjedde, var i 1988. Inger Prebensen ble ansatt som sjef for Postsparebanken med 500.000 kroner i lønn. Den gode gasjen gjorde at forbruker- og administrasjonsminister Anne-Lise Bakken (Ap) gikk hardt ut mot statens personaldirektør, Nils R. Mugaas. Bakken nektet først å beklage kritikken, og fikk et mistillitsforslag mot seg fra Carl I. Hagen (Frp). Først etterpå beklaget Bakken, noe Stortinget godtok. Bakken ble likevel skiftet ut uka etter» (Thorsen, Thom Erik – ’Når det ropes «ulv»’ 29.04.2017, Varden).

Slik at mistilliten til Bakken gjorde at hun gikk av senere, etter hun hadde kommet med kvass kritikk av denne lønnen. Noe som gjorde at Hagen og stortinget mistet tilliten til henne. Dette gjorde jo at hun måtte trekke seg etter 2 år i stillingen. Dette er noe Listhaug og regjeringen i dag kunne ha lært av, likevel vil de ikke miste ansikt. Det gjør de, slik Høyre snakker høres det veldig ut som glad makt, men ikke ansvar for denne makten.

Derfor pent hva Hareide la inn på Facebook idag: «KrFs landsstyre har vært samlet og har gitt tydelige råd til stortingsgruppen i en krevende sak. Landsstyret har ikke tillit til sittende justis-, beredskaps- og innvandringsminister. På den bakgrunn utfordrer landsstyret statsministeren til å gjøre det hun kan for å unngå en mistillitssituasjon i morgen. Stortingsgruppen i KrF er gitt mandat og tillit til å håndtere denne situasjonen i stortingssalen i morgen» (Hareide, Knut Arild, 19.03.2018). Derfor er det med dette valget, bevist at KrF, Rødt, AP, SP og SV som ønsker å stemme mistillitsforslag.

Det er på tide at Listhaug, FrP og Høyre, lærer av Prebesen-saken av 1988. Det er kanskje nærmere 30 år siden, men likevel relevant. At Solberg og Jensen kunne hørt på dette, ville vært smart. At Listhaug vil ende med samme «politisk selvmord» som Bakken er imponerende, men viser hva som skjer når man tror man komme unna med alt. Listhaug må ta ansvar for retorikken, bruken av sin stilling og også sine handlinger. Dette har skjedd over tid og derfor ser vi også hvilke grupper som støtter henne direkte. Disse assosiasjonene burde ikke være i regjeringen. Dette burde også Jensen og Solberg forstå. De tror vi nordmenn er så naive. Det er så tragisk.

Slik går det når man ikke tåler å miste ansikt, ikke ta ansvar, men skylder alltid på Jonas. Fordi det er så politisk korrekt. Peace.

Listhaugsaken: Et mistillitsforslag og mulig kabinettspørsmål, viser at selvskading kan felle en borgerlig regjering!

Akkurat nå går ting i sakte film, vi har vært avventede siden Rødt leder og Stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes fremte mistillitsforslag mot Fremskrittspartiets representant og Justis-, Beredskap- og Innvandringsminister Sylvi Listhaug. Dette etter dager med press etter hennes retoriske angrep etter å ikke fått støtte til å forandre paragraf 26b i statsborgerloven. Noe flertallet i Stortinget ikke ville. Derfor svidde Listhaug ut fra hofte et innlegg på facebook, som ikke hører hjemme noen plass. Spesielt om man ønsker dialog og diskusjon rundt tema og ikke selv springe ned i skyttergravene.

Derfor dager på dager med venting på beklagelse kom ikke fra Listhaug, deriblant også en helg med statsminister Erna Solberg som ikke ville gjøre det samme. Dette har ledet til betente dager. Der man måtte også prøve å få Listhaug til beklage i Stortinget. Hun har beklaget for at det skapt reaksjoner, men ikke beklaget til de hun har provosert og de hun har såret med sistt innlegg. Det er som et skolebarn beklager for å lage bråk, men ikke for å dyttet sidemannen som skapte uroligheten. Derfor føler personen som ble dyttet seg fortsatt tilsidesatt og ubetydelig. Slik kan også mange AUFere og AP-medlemmer føle i disse dager.

Derimot, så samles de høyre-ekstreme foran Stortinget idag og hyller Listhaug, til og med ønsker at hun er kapable til å bli statsminister. Dette er grupperinger som har lagt ut enormt krenkende tekster og bilder om våre politikere. Mens, de har en helt og dette er Listhaug. Dette viser hvor langt man kan gå. Det er ikke om reell politisk diskusjonsklima, men hvor man er enten landssviker eller helt. Det er ingen mellomrom. Dette må presiseres, at dette som «Slå Ring rundt Norge», Pegida leder Max Hermansen, SIAN og andre som samlet seg. Det viser hvordan energi og hvordan mennesker som ser opp til Listhaug. Dette burde være en varsko til alle og enhver. Ingen politiker burde være i assosiasjon med slike grupper, siden disse klassifisere mennesker og kommer med destruktive krefter. Som ikke bygger samfunnet, ikke toleranse eller inkludering. Dette skaper bare mer negativitet. Ikke at jeg likte å se karen med skiltet «hater Listhaug». Det er heller ikke passende, men frustrasjonen er forståelig. Når man alminnliggjør høyre-ekstreme, gir Resett og til-og-med Nettavisen blir et talerør for disse holdningen.

Vi burde være spente på uka, hvor vi ser hvilke partier som støtter mistilllitsforslaget til Moxnes. Det er snakk om Arbeiderpartiet. Alle legger skylden på Jonas Gahr Støre om det blir regjeringskrise. Selv om ikke han har vært aktøren eller kilden til hendelsene. Han var først offeret for angrepet, etter Listhaug ikke fikk sin vilje på Stortinget. Deretter, har Listhaug laget egen kake. Derfor, er det helt måfå å lese at dette skyldes Støre. Det vil bare være han og alle andre representanter som stemmer for mistillitsforslaget som skaper regjeringskrise eller ikke. Om dette vil Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne, Senterpartiet og Kristlig Folkeparti. Vi vil se om Knut Arild Hareide som opposisjonsparti vil gi nok stemmer til å felle Listhaug. Da vil vi se om Solberg vil felle hele regjeringen. Dette vil da være et fatalt ende på regjeringen. En fallit erklæring. Noe Solberg bør vite.

Det denne saken har vist er hvor viktig de ord som brukes, de retoriske grep man bruker. Denne saken viser hva man bør gjøre og forvente av en statsråd. Skal representere oss alle, ikke bare høyre-ekstreme grupper. En statsråd i regjeringen skal også representere de som hun ikke stemte på. De skal være landets regjering, ikke bare partiets og støttespilleres statsård. Da har man misforstått sin rolle og sin posisjon. Dette virker som en påfallende glemt realitet i det hele. Listhaug har glemt dette, mens hun har spilt på sin popularitet, men den har også vist hvilke krefter hun setter i spill. Det bør være en tankevekker for henne. Er det disse personene hun vil være representant for? Vil hun være en norsk Marine Le Pen? Er det målet hennes?

Jeg er spent på neste uka, men virkeligheten er ikke vakker. Den er motbydelig. Det er skrekkelig å se og lese forsvar i nettaviser på VG, Dagbladet og andre. Der en ser hvordan folk lovpriser henne, mens de ikke ser den forferdelig retorikken hennes.

Solberg vil ikke miste ansikt, men det har hun. Hun har ikke vist styrke i denne saken. Heller, at hun er i saksen på grunn av støtten hun trenger fra FrP. Derfor har hun ikke gått ut eller gjort noe sakelig for å berolige de berørte. Derimot, så har Listhaug spilt et høyt spill og nå kan det koste hele regjeringen. Det er helt utrolig, men sant. Sånn at Solberg sier at hvis KrF støtter mistillitsforslaget, så trekker regjeringen seg.

Dermed ligger kortene hos KrF, derfor legger hun press på dem som en joker. For at de kan enten redde eller glemme å være prinsipiell. Hvis KrF ikke stemmer for, så stemmer de med AP, SV, R og SP. Da har de reddet regjeringen. Men KrF har svelget sine prinsipper. Da er prinsippene ikke verdt de ordene som KrF sier. Det er noe av det vi kan forstå ut av dette. Vi vil se om prinsipper har verdier, respekt og toleranse betyr noe, eller om å være vennlig mot de som foreløpig har makt.

Vi får se om opposisjonen klarer å felle Listhaug. Dette viser hvilken energi hun skaper og de spørsmål hun legger frem til. Vi har også hør lite fra Siv Jensen i media. Til å være leder for Listhaug, har hun vært skremmende lite aktiv og tilstede. Akkurat som hun jobber i kulissene, men ikke vil si noe om situasjon som hennes partimedlem og stortingspresentant gjør. Dette burde også bli sett på som merkelig. At vi ikke vet hvilken stilling FrP leder Jensen har til det hele, ei heller om hun er negativ til de støttegruppene til Listhaug, eller om FrP vil ha disse stemme og er enig med disse grupperinger. Det er slike ting jeg stiller spørsmål til. Fordi dette viser noe av problemet.

Problemet er Listhaug, hun vet dette, men virker ikke som det er viktig for henne. Hvis det hadde vært annet enn et politisk spill. Så hadde hun håndtert dette annerledes. Dette er en kvinne som vet veldig mye om kommunikasjon og effekten av dette. Som tidligere kommunikasjonsrådgiver i First House. Så vil hun vite eksakt hvordan hun vil gå ut og hvem hun vil nå ut til. Derfor, er det naivt å la henne slippe billig.

Det som skaper spenning er om man vil forsette å stemme, selv om regjeringen stiller kabinettspørsmål, da vet vi at Solberg stiller krav til opposisjonen, men ikke til sine egne. Hun kan ikke kontrollere sine egne ministere, men vil ikke bli stilt krav fra opposisjonen. Det er i allefall en måte å se på dette. Siden hun kan ikke tåle ydmykelsen, av å latt høyre-ekstreme og bruker av frykt for å angre opposisjonen bli spikeren i kista. Det er tragisk, men alt er total selvskading. Dette er ikke å finne løsninger eller tenke veien videre.

Dette er egoene til Listhaug og Solberg som har latt det gå slik. Det andre er reaksjoner fra opposisjonen som ikke godtar å bli brukt som brutale slaktemål blant sine borgere, med statsråder som bruker sin stilling til angripe og ikke ta ansvar for sine handlinger. Det er helt utrolig, men slik er politikken i 2018. Peace.

Pssst: Grunnen til at Venstre og Trine Skei Grande ikke er nevnt. Er av den enkle grunnen de gikk just inn i regjeringen og regner ikke med at de har nerver eller styrke til å stemme mot kollegaer i regjeringen. De har allerede solgt vekk all raushet med å være med i regjeringen og tviler at de vil risikere noe for å ende opp i opposisjonen igjen.

Liker dårlig måten den norske Høyre-siden [Listhaug] spiller på frykt!

Dette burde ikke være nødvendig å skrive, men det blir bare mer og mer viktig. Siden alle mulige triks, alle mulige metoder for å skape frykt blir brukt. Alt som kan tilknyttes terror, fremmedfrykt og det som kommer utenfra er farlig. Mens, vi skal forsatt importere det meste av det vi spiser, klær, biler og annet. Det er noe annet, men de samme folkene med den enorme fremmedfrykten har ingen problem i å gå i en italiensk dress, eie en fransk bil, lekebil til ungen fra Kina også videre. Likevel for disse menneskene dette betyr ikke noe.

Ei heller betyr ikke retorikken noe, ikke at slikt er blitt brukt før og skapt romantiske idealer om menneske, om individet, om samtiden som ikke passer noen sammenheng. Der en lefser sammen de idealer som ikke samstemmer og som ikke er forenlige med virkeligheten. Dette gjør høyresiden og med en slik bravur. Der en ikke tenker på lover og regler, der fødested og religion, der noen kjennetegn er mer viktig en sunn fornuft. De som har problem med hijab, kunne like lett gått rundt i gata med skaut. Ikke at jeg ser store forskjellen, det er bare den historiske og kulturelle faktoren som tilspisses. Hvorfor blir de så redde? Hvorfor er du så redd?

“Frykt fører folk sammen, blant annet ved at det får folk til å tenke i store og enkle kategorier som ”vi” og ”de”. At kategorier er store og enkle betyr ikke at de er feil: Gjennom historien har det vært mange eksempler der grupper står mot hverandre og frykten for den andre er høyst reell. Men eksemplene på det motsatte er også mange, særlig i samfunn der myndighetene kontrollerer offentligheten” (…) “Frykt er dermed et nyttig redskap som kan skape et fellesskap og samle det under en leder. Frykt kan også få et fellesskapet til å begå heroiske, radikale, til og med forferdelige handlinger. Individer kan ofre seg for fellesskapet, slik japanske selvmordspiloter ofret livet i kampen mot den amerikanske overmakten” (Borchrevink, 2016).

Akkurat nå er en leder på høyresiden som folk samler seg rundt er Listhaug og all mulig reaksjon skaper rundt henne. Hun har lov i sine kretser til å gjøre hva som helst. De støtter og applaudere henne, men spør seg ikke hva hun gjør med alle de andre. Det er derfor det blir «vi» og «de». Disse tankene burde være en tankevekker. Der en skaper et fenomen som skaper storm i seg selv og som også skaper en vekkelse. Dette er det som er rundt Listhaug. Det er ikke facisnerende, det er skremmende. Fordi de samme mytene, den samme bruk av frykt er blitt brukt av flere.

Å bruke frykt som politisk våpen er farlig, den effekten det har. Der hun klarer å hause opp og få sine egne på hennes side, uansett hva hun sier. Det er kultisk, det er nesten som Scientologi kirken, hun kan si hva som helt og vil få sin flokk med seg. Det er intet som hun gjør feil. Samtidig som hun kan karikare, beskrive og si akkurat hva hun vil. Dette fordi hun har klart og beskrive akkurat en viss «de» mot «oss». Ikke at det er korrekt, men hun har laget fiender, funnet ut at en gruppe menneske er farlige og prøver å ekskludere disse. Dette er gjort med alle triks og alle typer ord. Selv om dette ikke stemmer. Akkurat som alle nordmenn ikke er kjeltringer, det samme kan sies om pakistanere. Ja, vi har kjeltringer blant begge grupper, men ikke alle vil stjele fra hytte og hotell.

Likevel når Listhaug kommer på banen, så er alle i en gruppe farlige, de vil ta å deg og du vil ønske de langt vekk. Vi må redde oss fra denne fargen, vi har ingen vei å gå. Vi bruke alle midler, alt vi eier og kan skaffe til veie. Slik at vi kan reddes. De er så farlige. Det er slik dette holdes på, uten at det er bevist, uten at det er tegn. Ja, det er noen personer som kan være farlige, men det er blant alle folkegrupper, i alle sammenhenger. Ikke bare de gruppene hun karikerer. Derfor, bør man trå varsomt med frykt.

Uansett. Så vil hun forsette, fordi hele hennes politiske liv er basert på denne strategien, alle higer etter hennes frykt motiv. Å det blir spist opp som potetgull. Det er helt forkastelig, det er helt usakelig og det spys ut med jevne mellomrom. Bruken av frykten. Frykten som våpen. Frykten for det ukjente og alt som ikke kan beskrives. Der en demoralisere og tilintetgjør andre mennesker, fordi en selv er ufeilbarelig. Det er slik det ses ut som.

Det er derfor, en ikke skal bruke dette, fordi motivet makt og man må hele tiden skape muligheter for ny frykt og frykte nye ting. Man må utvide registeret og alle mulig farlig fundamentalister, selv om anti-krist ikke kommer på listen. Så kommer alle andre på listen. Det slik det vil gå. Det er ingen annen utvei. Fordi hun ikke politisk tilsnitt eller trygghet. Det handler ikke om skape sikkerhet eller rom for toleranse. Det handler om spre frykt, fordi det trenger basen hennes. Listhaug trenger å spre frykt og galle.

Det er ikke vakkert, men det er heller ikke poenget. Fordi frykt som poltisk redskap er en forferdelig sak som har ledet menneskeheten inn i mange tragiske hendelser. Vi vil gjerne slippe det her hjemme og vi burde vite bedre. Likevel, er det ikke som gjør det. De går på limpinnen og svelger frykten. Uten å ta tåa nede i vannet, fordi de har hørt at vannet er farlig. Selv om vannet ikke vil hoppe på dem eller skvette. Det er helt stille, ikke engang et vindpust. Så det er ikke så farlig å stikke tåa ned i vannet og kjenne at du trygg. Du trenger ikke være redd. Det er nok farer der ute, men du skal vite at himmelen vil ikke ramle i hodet ditt likevel. Jeg lover. Peace.

Referanse:

Borchrevink, Aage – ‘Frykt som politisk redskap’ (18.01.2016) link: http://psykologisktidsskrift.no/frykt-som-politisk-redskap/

Samtiden/Morgenbladet – Skrivekonkurransen “Tegn i Tiden” og dette var mitt bidrag: “Hva er Samtiden?”.

Kjære skribent i “Tegn i Tiden”,

Nå har juryen landet på vinnerbidragene i konkurransen “Tegn i tiden”. Til sammen var det over 250 deltagere, og denne gledelig store pågangen gjør det ikke mulig for oss å svare alle personlig. Juryen har derfor laget tre kategorier med svar. Kategoriene gjelder 1) tekstene som trykkes, 2) tekster som kom til finalerunden og 3) tekster som i denne runden ikke ble vurdert som aktuelle.

Din tekst kom i kategori 2, og får juryens kommentar:

Juryen har bitt seg merke i din tekst og mener den har store kvaliteter. Den passerte ikke nåløyet for å komme på trykk (kun 14 tekster trykkes), men teksten kom til de siste finalerundene, fordi en eller flere av jurymedlemmene hadde satt en stemme på den. 

Takk for bidraget og vennlig hilsen juryen ved

Anna B. Jensen, Kari Spjeldnæs, Gunnar C. Aakvaag, Lena Lindgren og Marit K. Slotnæs.

Her er min tekst som jeg sendte inn: 

Hva er samtiden?

Hva er egentlig samtiden? Er den Ariana Grande? Er den Kim Kardashians utringende kjole på forsiden av VG? Er den en twitter beskjed fra Kofi Annan eller Facebook status oppdatering fra Fru Hansen i naboblokka?

Samtiden er kompleks fordi menneske er komplekse. Vi har ti fingre og ti tær. Vi spiser, vi driter og vi velger inni mellom dårlige ledere. Tiden vi lever i er en populistisk og tabloid virkelighet. Hvor virkligheten skal skje like kjapt som Nespresso maskinen, altså et tastetrykk fra du trykker til du får en vaniljesmakende cappuccino. Ting skal ikke ta tid. Fordi vi har egentlig ikke tid. Vi har ikke tid til våre egne barn – så vi sender dem alle i hop til barnehagen. Som vi nesten ikke har tid til å levere de i. Vi skal jo både trene, sende bilder av maten vi eter på facebook, gå på lange turer i fjellet, lese siste boken av Jo Nesbø på hytta og selvfølgelig selfie av SK2014.

Samtiden er demokrati eller kanskje en ny forståelse av demokrati rundt omkring i verden. Det er ikke lenger sett som at valg enten er rigget og opprettholder regimet, men reelle folkebevegelser svakt sammenbundte de enn er. Så støtter de tanken om et seriøst folkestyre – ikke lenger bare ett skinn-demokrati med en «big man» som er en regent og befolkningen som forfølges enten av trusler om politi på døren. Dette er med tanke på hva som skjedd i Tunisia, Egypt og konflikten i Syria. Selv om man har fortsatt standhaftige ledere i Zimbabwe, Demokratiske Republikken Kongo, Uganda, Ekvatorial-Guinea, Marokko, Algerie og Nord Korea som holder folk under kontroll og ikke har reelle demokratiske forhold. Så har vi bare et diktatur i Europa igjen for øyeblikket i Hviterussland. Selv om Putin holder Russland strengt bevoktet. Ungarn er det er usikkerhet rundt neste valg. Så har det forsatt slik at i denne samtiden har også gryvende konflikt i Ukraina som involverer Putins Russland, interne konflikter i Irak og Afganistan. Å slag i jevne mellomrom i Mogadishu i Somalia som har foregått siden fallet til Said Barre. Der African Unions tropper AMISOM har styrker og andre distrikter er tatt av nabolandet Kenya. Men i samtiden er ikke dette et stort diskusjonstema, unntatt hvis Somaliske pirater kidnapper sjøfolk fra en britisk seilbåt.

Samtiden er økologi, fair-trade og etiske tanker rundt hverdagen. Corporate Social Responsibility. Samtiden er Svane-merket. Velge for å vise vår personlighet. Hvis vi er skikkelig omtenksomme kjøper vi «geiter» eller «skolesekk til Dikembe i Zambia» fra Strømmestiftelsen eller Kirkens Nødhjelp i julegave til Onkel Fredrik. Samtiden er miljøvennlighet. Teslaer som kjører oftere ned Pilestredet enn Ferrarier. Nissan Leaf på ladestasjon ved McDonalds før ferja fra Sandvikvåg i Fitjar. Så miljøvennlige skal vi være at søppelet må minst være sortert i 3 bokser, pluss du må gå halv mil for å kvitte deg med vinflasker og hermetikkbokser. Den er så miljøvennlig at Fitjar og deler av Lista ser ut Søndre-Velje ikke fordi det har emigrert en haug dansker dit, men fordi det har kommet en drøss med nye vindmøller.

Samtiden er at enten så skal Ølet enten være en enkel pils på boks eller så skal være så avansert laget på det minst mulige mikrobryggeri som er gjemt i huttiheiti mellom Skråningen og Vika, der hvor det er flere sauer enn folk. Der ligger Mixy Mikrobryggeri og de lager både Weissbier og IPA med spesial humle fra Belgia. Kos å ha på hytta på Hvaler i båten og til steika etter jobb en torsdags-ettermiddag og husk å ta bilde av det. Da kan du legge det ut på Facebook! Samtiden er også økt forbruk av Vin. Vin er folkelig. Så folkelig at det kan ikke være en troverdig avis om den ikke har anmelding av de nyeste vinene som eksisterer på polet. Samtidig er det fortsatt forbudt å ha reklame for alkoholdige varer. Samtiden er som sagt kompleks.

Samtiden er streaming. Enten om det musikk der du lager lister på Spotify eller Wimp. Det er liten gjeng sære mennesker som forsatt kjøper Cder på Platekompaniet. Samtiden går «Back to the Future», enten kjøper du den spesielle platen som LP eller så laster du den ned på Itunes. Med introduksjonen av Smart telefonen. Fancy mobilen. Ipod døderen. Så går folk mindre rundt med to elektroniske dingser untatt de som trenger både Smart telefonen og nettbrettet på bussen. Samtiden er musikk høyt i ørepropper og hodetelefon i regnbuens farger gjerne som får bankkontoen til Dr.Dre eller 50 Cent høygravid. Dette er deres gullunge. Tilbake til Platekompaniet selger mest filmer og spill. Streaming av filmer og serier tar også over. Netflix. HBO Go. ViaPlay. TV2 Sumo. Filmer ellers selges i to format eller leies digitalt. Når var det sist du gikk på Mix og leiet en blockbuster? Nesten samtidig du kjøpte Mariah Carey kassett til jul til dama, sant? Alle de Amerikanske superheltene har sine egne filmer etter Disney kjøpte Marvel. Ikke nok at alle venter på at Sony skal ødelegge enda en helt fra deres univers i DC Comics, det pleier å skje med jevne mellomrom.

Samtiden er politisk korrekthet. Så politisk korrekt at hvis noen skriver sin personlige politiske mening så er de enten en catfish, Nigeriansk prins som lover deg en gave av sin formue om du sender 100 dollar via Western Union eller så er man rasist. Politisk korrekthet handler om hvordan man argumentere og hva som er fokusert i argumentene. Det er «jeg» eller «samfunnskostnader». Vi er enten ett tenkende individ som har retten til ting i samfunnet eller så er vi en samfunnskostnad som samfunnet må slippe. Vi har gått fra et samfunn som er stolt av å ha røkere til å gjemme den tobakken i kassen. Fordi å se sigarettpakker er  både skadelig og kan påvirke deg til å plukke en ti pakkning Lucky Strike.

Samtiden er helsefokusert. Så helsefokusert at favorittbrusen er Pepsi Max. Sukkerfri. All brus skal hvis noen får sin våte drøm bruke Stevia enn sukker, selv om vi enda ikke vet alle effektene ved dette. Samtiden er så helsefokusert at det er like mange treningsstudioer som det er blomsterbutikker i mange nabolag, av å til flere. Det er så mange at flere kjeder slår seg sammen. Samtiden er så helsefokusert at vi har fått folk oppmerksomhet rundt palmeolje, sukkerinnhold og fett. Så vi tror at de samme produktene er bedre for oss om de har rapsolje, smaks-forsterker, søtningsmiddler og kanskje mer karbohydrater. Sunn miks? Samtiden er så helsefokusert at alle som selger klær eller går på den røde løperen er enten en mannelig six-pack eller kvinnene er tynne med store rumper, pupper, botox, fete lepper og mest mulig hud. Hennes & Mauritz reklamer på veggen ser ut som sommeren er her hele året. Etter på byttes plakaten til tilbud på Stratos. Samtiden er helsebevisst. At Melk er dyrere en Cola. Vi tror vi helsebevisste fordi nøkkelhull på Grandiosa, Fjordland og visse pastaer. Venter på flere nøkkelhullet merker på Maarud chips, Vørterøl og Freia sjokolade. Fordi samtiden er så helsebevisste.

Samtiden er selvsentrert. Det skal være en perfekt fasade. På facebook, hagen, bilen, familiebilder, ferier og huset. Alt skal være for oss. Ikke for andre for oss. Hvis vi gjør det for andre er fordi vi gjør det egentlig for oss. For å bygge videre på vår egen identitet. Image. Bilder blir tatt for snapper på Snap chat og blir vekke før de blir husket. Eller så ligger det på Instagram for å flest mulig til å like de. Du er på twitter for å si din korte mening for å vise hva du selv tenker og gjerne legge denne som status på Facebook samtidig. Samtiden er selvsentrert. Sånn at vi har blogger for å vise oss selv fram eller bli et produkt for kommersielle aktører å sikre hits på sidene, enn å skrive for å forandre. Samtiden er så selvsentrert at vi kan ikke plukke opp pærer i butikken som ikke ser korrekte ut. Samtiden er Tinder, en liten app som viser en aktuell person – enten så sveiver du over å sier at du liker eller går andre veien å ikke-liker. Å noen personer lurer hvorfor gentleman og manerer er vekke. Når man ikke har skrytebilde eller perfekt SK2014. Så er det vanskelig å bli trukket ut i 10 sekunds sjansespillet på Tinder. Det er lengesiden man lånte vekk jakken til en kvinne som frøys på vei hjem fra byen på trikken.

Samtiden er så hurtig og skiftende. Den skifter og bøyer seg så kjapt. Innen null tid så er mobilen tom for batteri. Samtiden er vikariater. Det vil si at det mer vanlig å komme inn som ansatt via vikariat i enten det private eller i de statelige institusjoner. Samtiden er effektiviseringer og sammenslåinger. Høyres og FRPs drømmer om at Levanger kommune skal dobbles i størrelse for kanskje en gang i framtiden slås i sammen med Frosta, Leksvik, Indreøy, Verdal, Steinkjer og Verran. Om det i realiteten blir billig som partiene ønsker, er vel mer en drøm, og forteller litt om den komplekse samtiden.

Samtiden er å velge og ha valg. Ikke man tenker over det, men man tar valg hele tiden. Man hører ikke på en radio kanal. Du kan velge mellom 20 forskjellige. Den ene spiller techno, andre gammal rock og den tredje har radioresepsjonen. TV kanaler er det nok av. Vi kan egentlig alltid se på tv. Fordi om vi vil og har kjøpt tilgang kan vi streame kanalene på enten på tven, ipaden eller mobilen. Du kan se Al-Jazeera, Discorvery Channel og Animal Channel, eller NRK og TV2. Handler bare om penger og anledning. Så man snakker om ikke om at alle ser det samme lenger. Selv om noen aviser tror at alle ser på Breaking Bad og Games Of Thrones. Det stemmer, mange ser på disse, akkurat som mange så på The Wire. Samtiden ser på varierte program etter som smak og image. Noe som gjør at vi kan diskutere med venner om hva vi kaller for guilty-pleasure. For noen er dette Two and Half Men, andre er dette Two Broke Girls. Samtiden er å velge. Tidligere hadde man ikke dette. Man måtte enten følge programmet, ha samme boksen med tilgang. Du kunne ikke se Champions League i opptak på hytta. Den gikk klokken 2000 på TV3 og du måtte høre på kommentarene til Jan Åge Fjørtoft om hvordan Ballack er den beste tyske spissen noen sinne.

Samtiden er forsatt frykten for det ukjente. Frykten for å bli kjent med naboen eller snakke med fremmende på bussen, toget eller t-banen. Samtiden er frykten for Ebola, Aids eller Seksuelt Overførbart Infeksjoner(SOI), ikke at det er noe nytt. Samtiden er at legene ikke skal ha samvittighet i navnet for likestilling. De skal bare lyde jentene som skal ha sex uforsiktig og deretter ha abort. Samtiden er likestilling på et nivå som gjør mannen til liten. Så liten at jenter får fordeler av å gå inn på mannsdominerte områder, men om man gjør det omvendte så blir man møtt med enorm stigma. Derfor døde det ganske fort hend når det var diskusjon om det var korrekt med lengre permisjon for menn. Eller om menn kunne ha førsteretten på barn etter skilsmisse. Dette er ikke tema i samtiden.

Samtiden er kompleks. Så kompleks at denne teksten gir bare et grunnlag for hva som spesielt i den tiden vi er en del av. Om man sitter og browser på smart-telefonen enn å bruke tid på lese den skikkelig. Eller leser nøye igjennom denne i fredags eller helge-avis. Det er tydelig om du tenker over eller bare se over og tenker. Ja, denne karen kan ha forstått noe, eller ikke har forstått noen ting. Om Malala har gjort nok for Fredsprisen, om Obama hadde gjort nok og om EU hadde rett til sin, er spørsmål mange av oss i samtiden vil stille spørsmål til. Får vi svaret det tviler jeg på. Bare at Jagland kan komme i avisene med et lurt smil og ikke snakke om bygge det norske hus. Samtiden er kompleks. Så komplisert at det er mer elektronikk i bilen enn i smart-telefonen. Dermed kan veldig få mekke på sin nye Golf. Den må betale en ekstra formue på verkstedet med en gang en bolt inni motoren blir løs. Samtiden er kompleks. Ingenting av det jeg har skrevet til deg her bli sett på som fakta. Siden det er slik jeg ser virkeligheten. Du vil ikke se virkeligheten likt som meg. Fordi slik jeg ser den som kompleks kan du sitte på andre siden med en skjerm og se den som en lettfattelig virkelighet. Hvor kravene virker enklere. Der du legger ut bildene ved middagsbordet og vinen å smiler med venner. Mens jeg grubler over hvorfor du gjør det.

Samtiden er tiden vi lever i. Den er slik den er fordi vi har gjort den slik eller fordi andre har gjort det mulig for å bli slik. Så om du ikke tid til å levere ungen i barnehagen før jobben er fordi du laget en ny liste i Spotify til bilen. Ikke fordi Spotify sa at du måtte lage en liste for å spille i bilen. Samtiden er tiden vi lever. Fordi vi født inn til å være en del av denne tiden og oppleve den som den er. Uansett om vi ønsker det eller ikke. Så må vi bare leve i den og bruke de egenskapene tiden vår har og være tilstede og være til glede for de menneskene som vi deler denne tiden med. Peace.