Sentral Afrika – Min enkle analyse

Nå som UPDF suspenderer sin jakt etter Kony og LRA i den Sentral Afrikanske Republikk(CAR) som ligger på Human Rights Index: 180. I landet som har igjen blitt utsatt for kupp – Bozize som selv tok makten ved kupp i 2003 fikk oppleve den samme skjebnen som siden forgjenger. Djotodia som er den nye president har også gjort seg til minister for militæret. Samtidig som dette skjer, så skjer det nye krigføring og terrorisering i Sudan i Darfur. Sør-Sudan har heldigvis begynt å produsere olje igjen etter en ny akkord med Khartoum. På grunn av flyktningstrømmen skaper dette problemer i Chad. Der president Deby var valgt inn for fjerde term i 2011. Ikke akkurat på HRI på 184 plass.  Sør-Sudan er enda ikke på listen sammen med Nord-Korea.

Dette viser hvor innflukt området er. Snart skriker Invisibel Children organisasjonen igjen. Lure på om påstanden kommer til å være den samme. Regjeringer som mest kontroll rundt hovedstaden. Slik som i CAR. Djotodia og juntaen Seleka(oversatt: Alliansen) hadde en skjør fredsavtale med disse etter forrige valg. Denne så Djotida som ubrukelig og dermed tok til våpen og gikk hele veien til Bangui. Derfor fordi har Alliansen satt kampen mot LRA på pause. UPDF vil sikkeret finne andre gjøremål enn så lenge. Siden nordlige Uganda er blitt fredlig. Men om LRA forsatt er sterk nok til å komme tilbake til DRC. Da vil veien være kort tilbake til Gulu og Lira.

Sør-Sudan og SPLM har sikret ny-dannelsen av staten. Selv om den har vært trøblete. Ikke minst fordi alle har visst at Omar Al-Bashir aldri ønsket å splittet riket som gikk fra Egypt til Etiopia og Uganda. Akkurat som avdøde Meles Zenawi aldri hadde ønske om å splitte Etiopia i sin tid og frigjøre Eritrea.

Nå er det en flyktningstrøm på vei fra Darfur til Chad. Som ikke har ressurser. FN er der og driver arbeid. Der de lengter hjem. Noen flykter hele veien igjennom Niger og Mali til Libya for å komme til Europa. Når man vet hvordan situasjonen er i Mali med Franske styrker og kamper. Kan man bare tenke og sukke for en kamp og reise for å få en anelse av friheten vi tar som selvsagt.

Vi kan lure på om disse hendelser skal skje en dag med oss. Om våres kyster og samfunn skal rystes av militære. CAR er det usikkerhet, deler av Sudan er det usikkerhet. Den store flyktningstrømmen til Chad. Som må være stor, selv om de har det jevnt siden før vestlig media og Angelina Jolie ble UNICEF ambasadør i 2004 og poserte med tv-kamerane foran en flyktningleir i Chad. Noe som forsatt holder på og flere flykter. Ingen bryr seg, det er ikke like kult som for ti år siden.

Akkurat som det eneste som regjeringene verden rundt har gjort med myndighetene i CAR. Er den ene tingen å ikke anerkjenne den. Ingen anerkjennelse. Frankrike vurderte å forsvar Bozize som var deres alliert, men hadde nok med krigføringen i Mali. Siste årene har de også vært inne i Elfenbenkysten og Libya. Disse var nok viktigere for Françafrique og franske interesser på kontinentet.

Så jeg venter i spenning i hvordan situasjonen vil utvikle seg, om LRA vil angripe. Når UPDF vil gå til angrep på rebellene. Lure på om SPLM kommer til å gå med på videre kamper mot dem senere. Vil verden godta den nye presidenten Djotodia i CAR. Ikke minst om verden vil la Omar Al-Bashir holde på med galskapen i Darfur og om verden vil vende blikket vekk fra Chad. Ørkengrensene i mellom vil forsatt være åpne og dermed skape usikkerhet. Å om regjeringene vil bli sterke nok eller om de blir holdt svake fordi de skal være avhengig av lederen vil gi betydning til framtiden i regionen. Akkurat som alle andre plasser. Bare i en helt annen situasjon. Måtte det bli ro og fred i regionen. Noe det ikke har vært på en lang stund.

(Har sikkert en del feil i min vurdering, noe som bare skulle mangle. Vil bare kommentere fordi jeg ser sjelden noen andre som villig kommenterer og redgjør skikkelig for situasjonen).

Et lite stykke ammunisjon

Det er vilt. Helt vilt. Ikke minst hvordan situasjonen er for vår nasjons regler for våpen eksport. Våpen som er ett lovlig produkt. Som vi har all rett til å selge, ikke bare produsere for å forsvare oss selv, men la våres allierte få våres teknologier og oppdaterte våpen. Ammunisjon som kan komme på avveise. Slik som alle våpene som i de siste årene blitt solgt til Gadaffi. Plutselig endte opp i Mali. Hvor Frankrike måtte sende styrker for å stoppe galskapen og frigjøringen fra regjeringstyrken i Bamako. En annen historie er fallet av Sovietunionen og videresalget av ammunisjon og AK47 til Afrika og Asia. Dette spesielt fra Ukraina til konflikter i Afrika på 80-90 tallet. Derfor vil jeg diskutere hvordan loven til eksport for våpen fra 30 tallet til idag. Dette må være en av mine lengste blogg innlegg noen sinne.

Eksport regler ala 1930 tallet:

Grunnprinsippene for norsk våpeneksport ble lagt i en stortingsmelding i 1935. Det ble slått fast at våpeneksport ikke kunne gjøres til et land som befant seg i krig eller borgerkrig, med mindre Folkeforbundet hadde definert krigen som en legal forsvarskrig. Bare legale regjeringer kunne kjøpe norske våpen(Kongsberg Våpenfabrikk, Wikipedia).

Dette viser hvor strengt det var før i Norge. Når vi var en av de få som virkelig var giret på folkeforbundet. Som ble senere til FN. Hvor forsatt er en stor bidragsyter. Dette gjør at vi følgte dere rettningslinjer ganske sterkt. Noe som viser hvor tøffe politikerne kunne være på 30-tallet. Derfor må jeg bare vise hvordan det er i dag.

Eksport regeler ala idag:

Det politiske grunnlaget er Regjeringens erklæring av 11. mars 1959 og Stortingets vedtak

av samme dato, som slår fast at «det skal ved avgjørelsen legges vekt på de utenriks- og innenrikspolitiske vurderinger, og hovedsynspunktet bør være at Norge ikke vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig». I vedtak av samme dato tar Stortinget «til etterretning den erklæring Statsministeren på vegne av Regjeringen har lagt frem. Stortinget vil sterkt understreke at eksport av våpen og ammunisjon fra Norge bare må skje etter en nøye vurdering av de uten- og innenrikspolitiske forhold i vedkommende område. Denne vurderingen må være avgjørende for om eksport skal finne sted»(Melding Stortinget. 21.- 2009-2010).

Lisensieringsoppgaver for regjeringen ved salg av våpen:

V.    Eksport av varer med selvstendig funksjon

1.    Eksportsøknaden behandles uavhengig av om utførselen til mottakerlandet skjer direkte eller indirekte.

2.    Leveranser av kategori A-produkter kan ikke finne sted til andre sluttbrukere enn statlige myndigheter. Hovedsynspunktet bør være at leveranser av kategori A- og kategori B-produkter ikke kan finne sted til land i gruppe 2.

3.

a) For eksport av varer i kategori A vil det normalt kunne tilstås eksportlisens dersom kunden er, eller opptrer på vegne av, forsvarsmyndigheter i land i gruppe 1. Dokumentasjon må godtgjøre dette.

Lisensiering av leveranser under denne kategori til land utenfor gruppe 1 vil kreve regjeringsbehandling, og innvilgelse forutsetter fremlegging av myndighetsbekreftet sluttbrukererklæring med reeksport-klausul, dvs. erklæring som fastslår at reeksport ikke må finne sted uten norske myndigheters godkjennelse.

b) For eksport av varer i kategori B skal det tilstås lisens for land i gruppe 1 og Dokumentasjon som godtgjør sluttbrukeren, skal kreves.

(UD – Retningslinjer av 1992 – Regjeringen.no)

Hvis dette er vanskelig for deg å forstå. Se det slik. Perspektivet er at salg av våpenet til krig, fare for krig eller til krigsområde. Eksport skjer uansett til våre naboer eller NATO. Med ingen regler om viderefordeling av disse. Selv om det kan være slutterklæring, virker ikke kontrollordningen. Det villeste er at loven var strengere på 30-tallet enn idag. Bare direkte dokumentasjon som ikke spesifiseres direkte de følger noen EUs ML-regler for direkte våpene. De er himla tekniske og spesifikke. Selv om alle nasjoner kan få dispensjon. Det viktigste er at, moralen de facto dagens lovgiving og følging av disse fra UD. Gir mer dispensjon og rett til å selge for våpen industrien, enn det vi liker å snakke om. Vi som en «fredsnasjon». Derfor bør vi de facto gi opp fredsnasjonsstempelet og myten. Fordi hvis vi sies å faktisk være mellom 6 til 15 plass i verden på eksport av våpen og utstyr til militære materiale.

Da lurer jeg på. Skal vi forsette å svelge myten? Eller skal vi leve i den. Det er desverre ikke et eventyr, det er virkeligheten. Den vi lever i og den staten vi betaler skatt til og er medeier av bedriftene som selger dette. Skal vi være stolte. Gi oss selv opp. Eller skal vi stemme klokt ved neste valg. Slikt at vi ikke opplever vagt og uverdig håndtering fra regjeringen. Denne saken ble skrevet på grunn av hva jeg hørte på studentersamfunnet og debatten om våpen eksport der.

Denne saken og bloggen har ikke alle svarene. Den er bare en liten nyanse. Vi bør tenke over hvorfor vi gir dem eksplisitt og legitim rett til dette og om vi bør gå tilbake til 1935 regler. De er strenge. Men dette er ikke fisk eller trevirke. Det er våpen. Våpen som dreper ikke som fyller skap. Ammunisjon som skaper mer konflikt og skader mennesker, ikke bare harer og løver! Derfor bør vi være seriøse og tenke oss om.    

Tabell 1. 

Tabell 2: