Hvorfor ministre bør høre og ta til seg vitenskap; ikke klippe og lime etter eget befinnende; en Minister skal tjene sitt departement og borgerne, ikke sin egne ideologiske oppfatning eller parti; da kan ministeren gå tilbake til Stortingsbenken!

Det har den siste tiden gått en storm rundt Statsråd eller Minister Lishaug etter sine holdninger og bruk av vitenskap. Jeg skal ikke fokusere på henne direkte fordi jeg vil ikke bruke min tid på politikere som ikke ser mennesker, men som bare ser problemer. Det er derfor jeg vil ikke ta saken som omhandler Minister Sandberg som ikke har brukt vitenskaplige resultater rundt lakseproduksjonen.

Et departement som har en statsråd eller minister skal innenfor sitt fagfelt og sin del av statsforvaltningen tjene folket med de tjenester og lovverk som gjør dette til en “usynlig” del av hverdagen. Ettersom regelverket og lovverket til departementet skal revideres og gjøres nyttig for samfunnet idag. Derfor når en reviderer lovverk og statsapparatet, eller byråkratiet, så må dette skje sakte og rolig, fordi alle grunnlag og alle aktører som er involvert skal få sitt innspill inn for å gjøre best mulig avgjørelse for departementet og statsråden. Dette gjøres også ved å ha eksterne rådgivere, forskere og konsulenter.

At en skal helhetsvurderinger da gjelder det å utføre dette med aktsomhet og sikkerhet. En statsråd kan sin egne politiske mening og sin egen ideologisk tankegang. Dette har alle personer rett til å ha, men som Minister og Statsråd gjør at at de valg en tar, er større enn en selv. Om statsråden vil ha en brødskjeve med brunost og makrell-i-tomat, så er det greit, det er statsrådens eget personlig valg om hva statsråden synes er best. Men, om statsråden skal velge å ratifisere sofistikert regelverk fra den Europeiske Union (EU) eller de Forente Nasjoner (UN) så må dette bli gjort i sammenheng med gjeldene regelverk, grunnlov og også med støtte fra Stortinget. Statsråden kan ikke bare sette igang uten å spørre en sjel. Det handler om etiske og rammene rundt å være en minister. Personen kunne velge pålegg på skjeva uten å spørre, men om du skal forandre departementet så trenger enn rådføring og grunnlag for alternativet som blir brukt.

Et departement og minister er ikke der for en egen fortjeneste. Selv om Ministeren kan gjøre det for ens karrière, grunnen til at en er en del av statsapparatet skal også være for å tjene staten og representere folket. Dette gjør at de valg som gjøres som minister og representant i Stortinget, bør ikke være bare en ideologisk eller parti-politisk avgjørelse, men i tanken for at det skal være for å forbedre Norge. Det samme er det for Departementet som en Minister eller Statsråd styrer.

Å lede ett departement er ikke som å være i private næringsliv. For i det private næringsliv gjelder det å bruke reguleringer, næringsgrunnlag og skape mer profitt for butikken/kjeden eller konsernet. Når en leder i næringslivet tar avgjørelser for å levere best mulig for sine aksjeeiere og for å tjene mer penger på forretningene som blir gjort.
Det en gjør når man leder ett departement er å tjene denne og skape bedre muligheter, lede til en bedre stat og for alle borgere av denne staten. Departementet er der for å gjøre det enten bedre å drive industri og skape forutsetninger for at industrien skal skape flere jobber og bedre produkter enn de produsere i Danmark og Sverige. Det vil være som en minister for Næringslivet ikke ser til at det har vært vitenskaplig grunnlag for bruken av Stevia i drikkevarer eller mat istedenfor sukker. Hvis det var rapporter og forskning som sa at Stevia var mer kreftfremkallende enn sigaretter. Da hadde man forventet at Ministeren for Næringsmiddel departementet og Helse Ministeren hadde gjort noe for å stoppe bruken av Stevia av produkter og import av produkter som inneholder Stevia. Da ville vi gått tilbake til bruke sukker og andre lignende søtnings-middel istedenfor Stevia. Jeg sier ikke at Stevia er Kreftfremkallende, dette er bare et eksempel, nøkkelordene er  “hvis det var”.

Det er dette vi forventer av våres departement og Minister som vi har. At de bruker vitenskapelige fakta og rapporter for å bedre statsapparatet, lytte til direktorater og andre aktører som jobber ved de fagfelt som det angår. Samtidig ikke bruke sin første og beste argument eller vurdering for å gjøre arbeidsdagen for ministeren lettere. Fordi å være minister eller statsråd skal ikke være en enkel jobb.

En Statsråd skal både representere departementet, være en representant for folket og også for sitt parti. Det er mange hatter og ett hode. Til tider vil det være vanskelig å vite hvilken som gjelder for den rollen en minister har. Det som er essensen for valg som en statsråd skal ta, er at den skal tas etter råd og etter redegjørelse før en tar en beslutting. Det skal ikke tas like lett som middagen, skal vi ha torsk eller laks i kveld? Den skal tas med tanke på alle aktører, borgere og gjeldene lovverk for den avgjørelsen som gjøres. Det skal ikke være en hurtig og kjapt valg. Fordi da kan svekke lovverket, svekke reguleringsgrunnlaget for staten og for de det angår.

For om en Minister skal ta ett valg og reformere eller gjøre noe nytt. Så bør det kunne bevises at det vil skape resultat eller være der for bedre statsforvaltningen. Det er akkurat som jeg er tvilende til at kommune sammenslåingene eller regions sammensettingen virkelig vil være en god økonomisk grunnlag for. Siden det vil kutte veldig få jobber og skape nye konsulent jobber i mellom tiden, fordi å skape nye grenser, nye stor-kommuner og reformere inter-kommunale samarbeid vil være en gull-gruve for konsulent selskaper og andre en del andre, men vil bruke en stor pengesekk for å omgjøre strukturen som er i dag. Spesielt om en legger til tvang mellom kommuner, mulig bygging av nye kommunale bygninger som rådhus og også finne nye løsninger på kommunale råd som er satt idag. Det som ei heller ikke blir diskutert om dette er lengden mellom borgerne og kommunen. En stor-kommune vil gjøre at avstanden mellom kommunenes representanter og borgerne større, dermed også lengre fra kommunale løsninger til de det angår. Dette kan skape et vakuum mellom kommunens innbyggere og rådhuset til kommunenes folkevalgte.

Det er derfor en minister eller statsråd skal ikke bare ta valg på måfå eller konsekvent uten direkte kunne argumentere med forskning eller redegjørelse fordi om en tar feil valg. Så kan dette bli en kostbar affære som også vil være en langsiktig avgjørelse som skaper konsekvenser for borgerne. Akkurat som NAV reformen der en gjorde om statsforvaltningen og tok Aetat, Trygdeetaten og Kommunale Sosialtjenesten inn i en enhet NAV. Det har sakte, men sikkert gått bedre, men i lang tid så det ut som en dårlig reform for de fleste borgere. Man kan fortsatt sette i tvil om det bedret tjenestene for borgerne. Det er derfor vi må ha statsråder som bruker skikkelig grunnlag og gjerne vitenskaplig begrunnet, da vil også reguleringen, loven og reformen som statsråden vil da kanskje ta; vil være bedre for både statsforvaltningen og for statsråden. Siden den vil da gi et bedre tilbud, et bedre samfunn og staten vil da kunne være der for borgerne og ikke for politikerne.

Det en statsråd ikke skal gjøre er å bruke bare sitt eget befinnende og sin egne ideologi. Da kan statsråden eller ministeren gå tilbake til stortingsbenken å være i opposisjon, siden som minister skal en være en akseptabel og leder for ett rådførende organ. Der en skal levere til borgerne innenfor fagfeltet. Hvis en statsråd eller departementet ikke skal lytte til fagfolk eller forskere, så kan en likeså legge ned departementene.

I og med at man legger ned departementene så trenger en ikke lenger heller å ha redegjørelse, komiteer som er satt for å skape grunnlag for lovforslag, man trenger heller ikke rapporter som skaper et annet grunnlag for avgjørelsen som blir tatt. Man kan også legge til side prosedyrer og regelverk, siden man da er helt fri til å ta avgjørelser uten å tenke konsekvenser eller det som egentlig gjelder allerede. Det er slik en kan begynne å tenke om vitenskap og rapporter ikke skal tas inn i grunnlaget for det statsråden gjør.

Vi vil ikke ha et samfunn der de som representerer oss, ikke gjør et grundig forarbeid og har brukt de andre kloke hodene og hendene inn i avgjørelsene som blir gjort. Da bygger man hus på sandgrunn istedenfor på fjell. Det kan ende med at sanden får huset til synke veldig fort, mens huset på fjell vil stå i vær og vind.

Så jeg håper at våres ministere og statsråder tar til seg all kunnskap. Slik at de kan ta best mulig avgjørelse for sine reguleringer, lover og sine reformer. Ikke bare politiske ideologiske grunnlag, men også være det en Minister eller statsråd som i følge latin etymologi betyr å ‘tjener’. Da vil de si å tjene noe, og dette gjelder å tjene departementet og folket, ikke sin egen karrière. Da en skal tenke på å valgt inn i neste valg, men å gjøre reformer og lover som skal gjelde for neste generasjon av borgere. Peace.

Offentlig skittenstøyesvask

Det er sykt lett å se over hele situasjonen. Dømme den helt og si: «de suger!». Nå har det stormet hett rundt byråkratiet i Norge. Hvordan dens situasjon er og hvor ståa er. Uten at man blir direkte klok. Mange av de som skriver virker kjapt, at de har svaret skrevet under med to streker. Før de satte seg ned foran Macen og skulle beskrive hvordan det er.

Byråkratiet i Norge er mangfoldig. Selv om betegnelsen ofte er negativt betonet. Som ett skjellsord  Å om du er en byråkrat. Så er du en automatisk robot som følger prosedyrer og rutiner. Byråkraten skal ikke klare å se mennesker.. ei eller ta til seg det medmenneske og dens sak. I de siste årene og kanskje med det rette. Så har samhandlings-reformen og NAV fått gjennomgå. Jeg har selv opplevd NAV, og det var en personlig fiasko av dimensjoner. Som jeg ikke gidder å gå innpå. Fordi det er ikke det dette handler om! Okay?

Det saken dreier seg om. Er det simple og dramatiske. Nesten som en sliten og oppbrukt klisjeer. Hva forventer vi av storsamfunnet og hvordan skal den håndtere oss moderne mennesker. Som har ekstremt mange av de samme behovene våre forfedre hadde. Vi har andre forventer enn de til nasjonal staten og hva som er den anliggende  Vi er ikke medlem av en Union, men samtidig nesten følger alle dens direktiver blindt. Som gjør at handlingsrommet lokalt og nasjonalt svekkes. NPM bølgen som har vært «de siste» 30 årene. Har gjort at mer av reguleringene og profesjonalisering av statelig byråkrati har kommet lengre ned på kjeden i forhold til de overordnede  Dermed har makt-gapet og sluket med råd forfalt deretter. Å løpet etter å levere resultater og rapporter økende. For å vise progressive og pro-aktiv kunnskap. Kult ikke sant?

I og med at vi sitter her idag. I denne situasjonen. Der skittenrøysvasken er blitt offentlig! Staten er jo etter de fleste enige om: Den som skal se over og holde samfunnet under kontroll. Samtidig tilby tjenester og iverksette reguleringer. Ikke minst at vi kan ha friheter innenfor ett visst ansvar.  Derfor for at samfunnet skal klare det. Legitimerer vi at departementet, direktorater, tilsyn, kommuner, fylkeskommuner og Stortinget, gjør at Staten kan gjøre det den er til for. Nasjonalstaten har delegert sine oppgaver til byråkratiet. Slik at det kan faktisk gjøre: Tjenestene folket vil den skal gjør og sikre oss og de etter oss. Det er dette samfunnet vi vil ha sant? Da trenger staten å delegere oppgaver til byråkrater. Byråkratiet er sunt hvis de som skal styre samfunnet kan rådføres og samtidig kontrollere situasjonen deres.

Nå er det dessverre slik, at over lang tid har politikerne og deres rådgivere. Etter å ønske om kuttede kostnader og følge regelverket som ble gitt dem. Norske borgere har godtatt dette og har også «halvveis» godtatt EØS avtalen. Den som har gitt større krav og rettigheter uten at vi som borgere har en stemme med i saken. Staten kan legge ned veto, men har så å si ikke gjort dette. Kanskje bare i Postdirektivet og to andre saker. Veldig lite, ekstremt lite. Nesten ingen saker blir stemt ned.

I den situasjonen. Blir.. Det lite makt til verken oss borgere, like lite til våres representanter som skal representerer oss og skal gi oss alt det vi forventer av dem. Iallefall gjør alt i deres makt å forsikre at de skal klare å få det til en gang i framtiden i det minste.

Nå som situasjonen med skittentøyet er der ute. Det ser ut som det er lang vei til renseriet. Dette virker også som en svin-dyr affære. En affære som er så kostbar og tidkrevende. At flere av kommentatorene nesten vil at de som jobber i byråkratiet skal ta «kamikaze!» og aldri komme tilbake igjen i sine stillinger. Akkurat som det er løsningen. Det finnes folk som er ansatt i feile posisjoner. I alle ledd i samfunn, privat og offentlig. De er der og blir feite. Lure seg enten unna eller bare gjøre minst mulig. For disse er dette ikke lenger latskap, for de få: er dette en idrett og stolthet. Å få betalt for å gjøre minst mulig. Heldigvis er de ett salig mindretall. I allefall må vi håpe på det. For vår egne stolthetsskyld, eller skal vi si: for vår ære som stat. Staten skal levere. Levere ett «produkt» «tjeneste» «ytelse» «krisehåndtering» og «livgivende omsorg». Når vi har så sprette mål og funksjoner . Ikke  minst også hvordan posisjon byråkratiet og byråkraten skal være i.

Har jeg noen løsning på skittentøysevasken  Den offentlige skittentøysevasken er klar. Renseriet er der. Om det noen som hele løsningen tviler jeg på. Det offentlige må å gjøre noe. Enten kanskje delegere jobben annerledes. Eller så må vi som folk i sammen gi våre samtykke til å forandre det fra bunnen av. Fra kommunene til toppen. Slik som det har skjedd ved flere anledninger. Der kommuner har begynt med egne trygdeordninger, fattigdoms-omsorg og eldreomsorg. Hvis vi skal gjøre noe, bør vi begynne en plass. Ikke bare diskutere hvor skitten skittentøyet er og hvilket renseri vi skal sende det til. Før eller siden vil det bli skittent igjen. Det som gjelder er: Hvor lenge klarer vi holde tøyet rent. Fordi det virker ikke som en del av diskusjonen. Diskusjonen er mer om hvor mye drit det er på genseren og skjorta til byråkraten. Den er slik fordi vi har lenge godtatt at den er blitt slik. Det eneste jeg håper på nå. At vi er flere der ute som skifter diskusjonen i en retning hvor det realistiske mål og muligheter til å fornye byråkratiet. Ikke bare kaste skittentøyet ut i gaten å «si så mye skittentøy det er».  Fordi det visste vi, ikke minst også vi er bedre enn dette. Peace.