Valgkampen 2017 er på hell: ‘Hvor bærer dette hen?’

Nå som valgdagen er her, rett rund hjørnet og valgkampen snart er forbi. All ståhei og appeller, alle reklamer i avisene, all posterne rundt om i gater og streder og når alle løfter blir borte. Hva vil vi stå igjen med? Hva vil vi huske etter disse skøyerstreker og PR kampanjer? Hva vil være det, vi tenker som typisk for valgkampen i 2017?

Vil det være at Stortingskandidatene og representantene ikke kan la hverandre preke ferdig, eller vil det være at vi motstrider fakta. At Faktisk.no er blitt en billig jippo som noen aldri vil tro på likevel. Uansett, hvilken side om det er borgerlig eller sosialistisk, så vil det bli kvesset klør, enn å besvare sine ufeilbare sannheter. Der en ikke vil stå tilbake eller vise sitt sanne ansikt.

Det er som ironisk, så banalt og absurd, at politikerne kommer med blomster, kaffe, toddy og alt annet materiell i valgkampen. Men når den er over er det som de gjemmer seg. De vil ikke se folk unntatt under valg. Det er da de trenger folkene. Da står de ved trikke stopp, jernbanestasjoner og ved bondens marked. De står i gater og diskuterer. Men om de hadde dukket opp på Liersenteret eller ved Florøs Rutebil-stasjon så tviler jeg.

Det er fint at de dukker og viser sitt ansikt, vise sin arroganse og kynisme. Viser sitt sanne jeg, kommer med flatterende løfter og påstander om hverandre. Noe de vanligvis ikke ville ha gjort. Der vi ser på trykk, dag inn og dag ut hvem som skal gjøre hva. Hvem som skal relansere Mild-Taco Grandiosa og hvem som vil forby husdyr på landet. I disse tider kommer alt frem i daglyset.

Intet parti er stille, alle stiller med reklamer og kandidater fra små symbol-parti, til de kjente og kjære. De som er usikre på hvem de vil jobbe med til høsten, hvilke partier som vil samarbeide og hvilke som vil regjere alene. I disse tider er det sannelig ikke lett, ingen av siden er det sikkert. Det vil bli hestehandel og det vil koste noen skillingsviser for å makt. Dette kommer an på samarbeidsklima og mulige mandat. Det er enda veldig usikkert.

Det som er sikkert, uansett parti. At tirsdagen 12. september 2017, så vil vi ha et nytt storting og nye representanter. Hvem disse er folk som står på lister over det ganske land, som har sprunget mellom skoler, tv-programmer og skrevet appeller. Om de deres mot og ideologi har slått an, er vanskelig å vite. Om skillelinjene mellom partiene og deres ønske om forandringer. Er heller ikke vanskelig å få hasen på. Det som er sikkert, er at noen vil bli byttet ut og noe fornyelse vil det bli. Hva det blir for noe, er opp til alle og enhver.

Hva vi vil huske fra valgkampen om det var stander, opprop, artikler eller stunts. Det er ikke lett å vite. Det i alle fall jeg vil huske, er alle de som ikke kunne ydmyke seg og si unnskyld. Alle de kandidatene som kvesset klør og ikke kunne bruke almen folkeskikk. Det er de jeg vil huske og sikre at jeg ikke stemmer på. Fordi når de ikke kan respektere hverandre eller andre, hvorfor vil jeg da gi dem makt?

Jeg kan ikke stemme på partier som sprer frykt og segregring. Som ikke skaper håp om løsninger eller finner nødvendig plass til å ha dialog mellom oss. Det er noe vi trenger hele tiden, snakke og planlegge for å finne løsninger på dilemma og problemer. Noe som ikke nytter er forbud og deportasjon. Det er to forskjellige linjer og argument som ikke skaper positiv atmosfære, men mer frykt og ubalanse. Der det blir gjort om til dem og oss. Noe som er en usannhet, siden vi alle er en del av samfunnet. Om noen liker det eller ikke. Det bare er sånn.

Valgkampen vil legge sine premisser, utjevningsmandat og regelverket vil sette sine funksjoner inn. Som igjen vil bli merkbart på resultatet og mulige konstellasjoner på Stortinget. Hva vi bør vite og i eie, er at de skal representere oss og være aktører for oss. Ikke for seg selv, da bør de søke en annen jobb eller jobbe som konsulent i First House.

De neste dagene vil vi se om hvordan politikken og hvilke verdier som er viktige. Vi vil se om felleskap eller frihet fra staten vinner frem. Vi vil se om skatteletter betyr mer Menneskerettigheter. Vi vil se om ulv betyr mer sauer. Vi vil se om distriktspolitikken og sammenslåinger har fått effekt på populariteten til regjeringspartiene. Det er en drøss av andre ting også. Men disse vil vi se og kunne se trekk av.

Valgdagen nærmer seg. Jeg vil ønske deg og dine et godt valg. Håper positiviteten og håpet på en bedre fremtid vil vinne 11 September 2017. Alt annet ville være et skudd på baugen og et mentalt forlis for min del. Peace.

Frykter for større politiker forakt: Når partiene tilbyr svære valgløfter uten å innfri!

Dagens politikere må frykte politiker forakten, den vokser og dette fordi deres holdninger og arroganse kommer frem under valgkampen, dette kommer på tv-debatter og andre innslag. Der en viser enten et fantastisk speilbilde av realiteten eller et så stort valgløfte, at hele verden vet at partiet ikke kan innfri dette.

Det er denne arrogansen og selvtilfredsheten. Der man kan ture frem med ordelag og skillelinjer som ikke tilhører denne verden. Dette blir gjort for å sikre sine velgere og samtidig skaper dette polarisering mellom velgerne. De som står ved ens side og de som er meningsmotstandere. Dette skaper ikke en positiv dynamikk, men mer usikkerhet. Der en lurer på hva vil være det skytsmålet mot opponenten.

Dette er slik det føles, dette er slik det kan tenkes, fordi de blir bare mer og mer av det. Dette med reklamer på offentlige steder, inne i aviser og slagord midt under dagsrevyen. Ikke bare i debatter og blant stemmesankerne på stands. Dette er overalt og ingen pauser. Det hele er brød og sirkus. Der løfter og lovnader kastes i vilden sky og håper at den treffer god jord, slik at det blir en blomst eller en fullvokst hvetekorn.

Denne følelsen av usikkerhet og av maktbalanse også setter sperrer. Der en lurer på om sin stemme blir den som bikker det mot sosialistisk eller borgerlig. Dette gjør at man kan enten på partiet man har mest likehetstrekk ved eller stemme strategisk å håpe støttepartiet får nok sympati til å kunne nå flertall eller størst konstellasjon av partier til å bli regjering. Dette er ikke lett.

Det er i et slikt bilde forakten er farlig, der de harde argument og de krenkelser av hverandre skaper ubehag og usikkerhet. Der forakten for politiker gjør at folk for avmakt for de og tilslutt føler avsky. Der løftene og valgkamp programmene blir smøre-lister for å oppnå gunst, men ikke nødvendigvis levere disse. Når det skjer igjen og igjen, når partier selger sin gunst for makt, istedenfor å levere sine løfter. Da begynner man å miste tiltro.

Det er dette som gjør det hele så skjørt, den dynamikken, de ord og handlinger som ikke samsvarer. Der konkrete fundamentale ideer blir til side satt og stilnet fordi dette egnet seg best for å få makt, ikke for å vise velgerne at de sto for disse verdiene. Det var mer kjøpslåing for å sementere makt, enn å faktisk oppnå løftene.

Dette er det som er farlig, når nok personer får denne følelsen. Der valgkampen blir mer et spill for galleriet, der løftene og reklame-plakatene er mer for å sanke stemmer, enn å faktisk innfri disse. Når det føles slik og kan tolkes dit hend. Da må man spørre seg om partiene må kikke i seg selv og ransake sine valgkamp-apparat ettersom tvilen til de blir sterkere. Peace.

Valgets kval: Forhåndsstemming begynner i dag, men vet enda ikke hvem jeg skal stemme på!

I dag begynner muligheten for å forhåndsstemme ved årets Stortingsvalg. Der vi vil velge våre representanter og mulige regjerning. Sannelig min hatt, i år er det ikke lett å velge. Jeg er første gang i medlem av parti. Dette gjør at jeg vil ikke gå til valglokale og stemme som en drone. Der jeg tidligere har stemt av automatikk og fordi min tillit til eget, så har jeg ikke veiet andre partier eller andre muligheter. Men nå er det annerledes.

Jeg kan velge og vrake. Noen jeg funderer på andre som lett kastes bort. Jeg tenker på om jeg skal stemme taktisk eller faktisk stemme de jeg har flest likhetstrekk med. De jeg i alle fall ikke skal stemme på er Fremskrittspartiet og Demokratene. Det er det letteste ved dette valget.

Deretter kommer problemene, hva er viktigst? Er det miljøet, vi skal jo forhåpentligvis bevar moder jord til neste generasjon, er Olje boring i Lofoten viktigere enn andre ting? Er det viktigere å stoppe utslipp i fjorder fra industri-utbygging, eller er det å få arbeidsplasser? Er sykehjem, sykehus og annet livsnødvendig utbygging en prioritet eller ikke? Hva er viktig i skolen mer lærere, bedre miljø eller kvaliteten generelt? Hvilket parti satser på integrering og forbrødring av mennesker? Hvem har en konstruktiv bistandspolitikk?

Det er alle disse spørsmålene og jeg har sannelig ikke svarene, fordi jeg kan ikke stemme på partier som nedbygger tilliten og muligheter for alle asylsøkere, innvandrere eller innflyttere generelt. Kan heller ikke stemme på et parti som konsekvent kutter skatter for de rike og skaper større forandringer i samfunnet. Der de rike blir rikere på bekostning av midler til felleskapet. Der velferdsstaten er taperen. Det går ikke. Det nytter ikke. Det er for korttids tenkende og falitt. Der en ikke enser problemene og kuttene som må tas i kommune Norge, fordi en rikmann skal ha råd til en ekstra hytte på Hafjell. Det må jo være grenser.

Derfor kan jeg ikke stemme heller Høyre. Å fordi jeg ikke stemme Fremskrittspartiet. Så begynner det å bli farlige lite borgerlig, fordi min stemme skal ikke gå til et parti som mulig vil støtte en borgerlig regjerning med Fremskrittspartiet, det som å gi makt til Listhaug, Tybring-Gjedde og andre som ikke anser visse andre mennesker som medmennesker. Det går ikke. De har allerede gjort nok skade i 4 år og gjort debatt klimaet forunderlig stygt. Der visse nett-troll ønsker mennesker som meg ut av landet. Fordi jeg tro på demokratiske prinsipper. Det er spinnvilt.

Så på grunn av dette går Venstre og Kristelig Folkeparti (KrF) vekk, disse kan gi mulighet for enda en Blå-Blå (Blå-brun) politikk som er skitten og grotesk. Bare hør på debatten og talemåten til FrP i media og man burde være skremt av deres skremselspropaganda. Disse da har hatt makt og likevel taler så nedlatende til samarbeidspartnere, da vet man at man ikke må disse mulighetene igjen. Derfor, selv om KrF har enormt mye positivt, så kan det være Hareide av politiske muligheter for makt og gjennomslag vil gi Høyre og FrP en ny sjanse. Noe jeg anser som møkkete og destruktivt.

Derfor er det en del partier igjen på den sosialistiske siden blant annet Rødt, Arbeiderpartiet, Miljø Partiet de Grønne og Sosialistisk Venstreparti. Det er også Senterpartiet og Kystpartiet. Men det er sannelig ikke lett. Jeg har ikke stemt denne retningen før, selv om jeg på en test ente på Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Så er jeg ikke sikker.

Det er enorme muligheter og jeg må tenke mer. Det er flere skjær i sjøen. At noen vil reagere på det jeg skriver, er jeg sikker på. Siden jeg har blitt torpedert for å forsvare Rune Edvardsen, for nå så legitimt som å kunne invitere hvem han vil til sitt eget stevne. Det viser hvor lite som skal til før begeret renner over for velgermassen til FrP. Derfor regner jeg med det samme nå. Siden jeg tør å si at deres menneskesyn er forkastelig og begredelig. Det er trist og lite nyansert. Den destruktive politikken burde ikke så mye makt og muligheter. Denne burde være i opposisjon. Men slik er det nå ikke, men jeg håper fra neste stortingsperiode at det hender.

Det handler ikke om bompenger og vannskuter, ei heller om prisen på tobakk og om sprit på valgdagen. Det handler om det store og hele bildet, der en segregere og klassifisere mennesker. Der en begynner i det små og vil anklage og beskylde mennesker. Der en begynner med å samle informasjon og begrense, der en ikke viser tillit og også begynner å spisse inn lovverk som gir fordeler til andre, men tar vekk til den andre gruppen. Det er dette som har skjedd over de siste 4 årene og jeg orker ikke å se på det mer. Uten å ta konsekvens av dette. Derfor har jeg forlatt Venstre som har latt dette skje og beskyttet regjeringen.

Nå er det på tide med positive forandringer og med tillit til medmenneske. Så lenge det ikke skjer, så vil vi skape et enda større klasse-skille, skape parallell samfunn og sub-kulturer som er fjern fra oss selv. Istedenfor å lære av hverandre og lytte til hverandre. Noe som ikke burde være vanskelig, men sannelig noen ser på som umulig. Peace.

Blått en dag, så vil FrP vise ydmykhet, men ikke idag!

I VG i dag den 7. Oktober 2016

I disse dager med statsbudsjett så klager Fremskrittspartiet på de mindre støttepartiene og deres ønske om gjennomslag på sin politiske rammeverk før forrige valg. For Venstre er dette miljø-spørsmål og Kristelig Folkeparti er dette direkte familie og inkluderingspolitikk.

Det er ironisk og usaklig av FrPs Fylkeslederne å klandre på størrelsen til KrF og Venstre når de selv ikke er så veldig store selv. Dermed må de bøye kne og be om saklig forhandling for å få gjennomslag, selv om de er regjering. De regjerer, men på tillit fra støttepartier som ikke har ofte nok i denne stortingsperioden for mitt vedkommende vist mistillit til Statsråder eller Ministre som har opptrådd feil i forhold til regelverk og prosedyrer som øverste instans i kongeriket.

FrP, det store mektige og allvitende FrP som har politikere som ikke trenger forskning eller nok folkelig støtte til å sitte regjering har i denne perioden og inntil valget 29 mandater av 169 representanter på Stortinget. Venstre og KrF har 19 stykk. Disse er små-parti som har nærmere 4-5 % og vil totalt være ca. 8%-10% av valget om jeg husker rett. FrP er derimot 15%, men direkte en del av regjeringen, en mindretalls regjering hvor Høyre som den store aktøren som har 48 representanter. Disse kommer ikke med hån og kvasse ordelag for sine mindre samarbeidspartnere i regjeringen, akkurat som de vet at deres eksistens uansett om de er størst er på samspill med FrP, Venstre og KrF. Noe FrP ikke klarer å godta.

FrP vil bare være best, for folk flest, altså disse 15% som skal naturligvis fortelle oss alle hvordan vi skal ha og siden de andre er mindre så skal de bare lye uten stille spørsmål fordi de er mindre. Det FrP sine menn og kvinner som taler imot 4-5% partiene som gir dere mandat til å være i regjering. Dere ville ikke vært i regjeringen om KrF og Venstre ikke hatt gitt dere mandat og dere hadde gått inn med en intensjonsavtale før dere hadde første samling med Kongen i Statsråd. Dette er så lett å glemme alle disse årene etter dere tok makt?

Dere tror dere tok makten, gjorde dere ikke vel? Dere fikk den, men for en pris fordi KrF og Venstre trenger ikke dere, det er FrP og Høyre som trenger støttepartiene. Dette har enten fylkesmennene og fylkesrepresentantene i FrP glemt eller vil glemme fordi de vil styre med sitt ca. 15% over oss 100% og samtidig klandre disse som er ca. 10% mandat på Stortinget. Jommen, sa jeg smør!

Blått, en dag for FrP. På tide å ta dere sammen og skjønne at dere lever og har makt på grunn av tillit fra A= Folket, B= De som stemte på dere og C= For alle de som ikke stemte på dere!

I Dagbladet i dag den 7. Oktober 2016

Det er en underlig verden for FrP, en verden de ikke kan fatte ettersom de har glemt de dagene de klandret alle regjeringer for bomavgifter, prisen på tobakk og alkohol. Disse dagene er glemt i sorgens kapitel hvor en anser seg selv som hersker selv om en egentlig er i saklig mindretall selv og trenger tillit, mer nå enn aldri. Om FrP håndterer dette stygt, bør Venstre og KrF regelrett torpedere statsbudsjettet for å vise misnøye med den markante holdningen i FrP. Små-Høvdinger som tror de konger og de ikke en gang ser at forskjellen på FrP i størrelse og de to støttepartiene ikke er så store.

Størrelsen på partiene sammenlagt i mandat er 10 representanter og de burde respektere det de gjorde når de gikk i forhandlinger for å bli mindretallsregjeringen. Det fylkeslederne i FrP ikke forstår at de ikke er direkte flertall og kan kjøre igjennom sine saker uten støtte. De virker naivt å tro at de har hele folket bak seg, når de selv ikke flere 1 av 10. Det er ikke majoritet eller flertall.

Slik som FrPs Leif Eriksen fra Østfold eller FrPs Johan Aas fra Hedmark tror de er konger og regenter allerede uten å tenke på de vesentlige faktorer som spiller inn. Jeg vet dette er mye å be om, siden det er ikke i FrPs natur noen plass. På tide å bli litt ydmyke og åpne å vise skjønn. Jeg vet at dette vil være kunststykke som å få en bikkje til å spille Mozart, men likevel man kan ønske saklighet og forhandlingsvilje av et parti som er i dundrende mindretall.

Om dette hadde vært i Arbeiderpartiets storhets med over 50% av alle mandater i Stortinget, så hadde den holdningen til FrP gitt mening. Men ikke nå, man tror man er sjefen uten å forstå at man er der fordi støttepartiene gav dem muligheten. Det de ønsker tilbake som dere kjøpte med å ta makten er betalingen for at dere sitter på tronen og disse støttepartiene kan vise til at det verdt å gi dere dette. Slik det er nå. Så er det sannelig ikke slik. Dere vil regjere, men ikke akseptere grunnlaget for deres regjering.

Blått en dag, så vil FrP vise ydmykhet, men sann mine ord, det vil ikke være i morgen.

Valgets kval – Første gang stemmegiver uten partitilhørighet; I tenkeboksen inntil Stortingsvalget 2017!

Det neste stortingsvalget blir spesielt for meg. Fordi jeg har meldt meg ut av Venstre etter sympati med deres håndtering av sykehus-strid i min hjemby og mitt hjem-distrikt. Selv om jeg bor i Oslo, så vil alltid min by hvor jeg ble oppvokst være mitt hjem. Tigerstaden er bare tilfeldigvis hvor jeg bor akkurat nå.

Dette valget som kommer, som er enda langt frem i tid, eksakt 11. September 2017. Da vil det bli valg på representanter til Stortinget fra fylket en hører til. For meg blir ikke dette lett. Ettersom ideene og politiske rammeverket til partiene virker så diffust. De virker så populistiske og kort-tenkte. De har ikke langsiktighet i seg, bare å sikre et godt mandat for mulige forlik i Stortinget og slikt blir det bærekraftig politikk eller politisk styring.

Det er merkelig i hele min ungdom og studenttid har jeg tilhørt Venstre, ettersom deres verdier og liberale holdning virket som en naturlig motpol til kontrollen fra statlig hold i den rød-grønne regjeringen. Med alder og mer utdannelse ser jeg at samfunnet må legge til verks muligheter for visse liberale tankesett og strukturer, samtidig må det kunne reguleres og justeres slik at det blir en positiv frihet. En frihet til aktøren og borgeren hvor den enkelt får noe godt ut av friheten. For en negativ frihet vil ikke være gunstig eller gi den bærekraft for utvikling som er ønskelig. Dessuten har Unge Venstre og Venstre generelt blitt så markant liberalt at det overstiger villeste begreper. Dette gjør at frihetstanken og miljø overgår naturlige samfunnsordninger og gunstige mellomløsninger. Litt slik som Miljøpartiet de Grønne som vil ikke ha E18 utbygging mot Drammen/Asker og Bærum, men har ingen alternative kostnadsbegrep på kollektiv-trafikk eller tilbud til pendlerne som trenger et bedre stykke vei.

Det er slike dilemma som ikke gjør det lett for å kunne velge parti eller vite hvem jeg skal stemme. Selv om jeg ikke anser Fremskrittspartiet, Demokratene eller andre politiske organ som sprer frykt og forbannelse med ren populisme. Deretter deres hovne holdning mot kollegaer og andre virker motbydelig vil aldri kunne skrive noe pent om Per Sandberg; etter hans usannsynlige angrep på Knut-Arild Hareide der han påsto at han var skyldig i terrorisme. For deretter å kunne beklage for ubegripelige angrepet på hans person. Ikke minst også Anders Anundsen arrogante holdning og premisser for sin tolkning av lover og regler som også til tider strider mot allmenn skikk som statsråd. Der FrP har også en annen statsråd som behandler saker på ubegripelige måter. Sylvi Listhaug som ikke en gang vil se til forskning og konstatere sine valg på egen idelogi. Deretter begriper ikke de Blå-Blå i regjeringen hvorfor dette er tvilsomme greier.

Det er mange prioriteringer og inne enkelt løsning, selv om når man høre visse nasjonalister eller de-som-er-redde-for-kulturen uten å kunne nevne hva de er redd for miste. Så er alltid løsningen mindre innvandring or immigranter. Selv om fleste av disse gjør de jobbene Nordmenn ikke vil gjøre eller er en del av positivt felleskap. De klandres ofte for å være i egne grupper og ikke alltid sosialiseres med nordmenn.

Det som ikke blitt snakket om er at det finnes helt lik situasjon med Nordmenn i Spania. Der en har Norske-Ghettoer, der nordmenn har levd i 30 år i Alicante og kan ikke snakke Spansk. Vi bør være stolte av våre egne holdninger. Sjekk Tønsberg Blad sommeren 2016, så finner du en deilig artikkel! Dette er det ikke snakk om fra disse tåkefyrstene, fordi vi skal klandre andre, men ikke oss selv. Lettest å klandre en Somalier i Norge, enn en Nordmann i Alicante.

Deretter er en mengde partier. Både på sosialistisk og borgerlig side. Der en har både de som lever i Narnia og de som har en viss oppnåelig parti-program som kan fungere. Noe som både er engasjerende og merkverdig er hvordan noen av partiene lover å løse konflikter langt unna, men har ikke løsninger som virker fullstendig på ventelister til sykehjem eller dags-pasienter til nærmeste sykehus.

Så å skille klinten fra hveten blir ikke lett. Ettersom det loves og snakkes, det spekuleres og differensieres mellom de politiske skillelinjer. De Sosialistiske partiene som Rødt, Sosialistiske Venstre og Arbeiderpartiet har alle gode politiske fundament og overbevisning; samtidig som problemet er at enten blir statelig styring for stor eller for lite merkbar. Ettersom Arbeiderpartiet har frigitt mye av reguleringene slik som på Televerket, Strøm og eiendomsmarkedet. Dette har gjort at etter frislippet har det kommet flere aktører og bedrifter, som i sin tid har skapt arbeidsplasser og kapitalflukt. Samtidig har også prisene steget over inflasjonsraten. Dette gjør at de midler man trenger for å komme inn på eiendomsmarkedet nå er markant høyere, enn når det var statlige regulerte hus-priser. Det er slikt som er et dilemma for meg og som er en negativ frihet.

Den frihet at marked skulle styre seg selv, har gjort at eiendomsmagnater og rike landeiere kan eie og selge dyrere. Samtidig som flere og flere sliter med å komme inn på eiendomsmarkedet. Derfor er jeg i tvil om dette vil justeres eller bli værende slik inntil vi får en ny bolig-boble. Ettersom Eiendomsmeglere og banker tjener flesk på borgerne. Å politikerne kikker vekk så blir det værende slik. Derfor må man stille spørsmål om politikerne har planer, plattformer med politisk rammeverk for en passende reform for styring av eiendomsmarkedet som ikke bare tilpasset de rike, men også den alminnelige arbeidstaker.

Deretter har du borgerlige partier, der jeg har stemt mest og på Venstre. Der KrF er i krysningspunktet mellom Arbeiderpartiet og Venstre. En midtlinje som diffust verdsetter familier og positive strukturelle ideer, men har verdibasert grunnlinje som mer eller mindre forsvinner i familie istedenfor motsatsen til sekulære partier. Dette gjør det vanskelig å velge de, etter som grunnvollen virker mer og mer fjern. FrP er ikke ett alternativ. Heller ikke Høyre ettersom de er stumtjenerne til de rike og freidige. Til de velstående og ordner lett skattelette til de med formuer og preges av neo-liberale holdninger hvor en skal fri-gjøre alle institusjoner og klare å bryte byråkratiet, men uten å ane hva konsekvensene av slikt kan medføre. Både kutte i skatter og gjøre staten mindre, selv om man i praksis har like mange oppgaver og borgere. De har et underlig verdensbilde disse Høyre-Folka.

Så finnes det partier som Senterpartiet, Pensjonistpartiet og så videre. Det skal ikke lett for meg å finne nytt parti å stemme på og hvem som virker mest lovende til neste stortingsvalg. Det som definitivt stemmer, at jeg vil ha tid og se om jeg ser politikere som tenker mer enn 4 år frem i tid og 2021. De som er slik er ikke aktuell for meg. Vi trenger langsiktig og solid styring, ikke ren skjær Se-og-Hør populisme med krydder av negative retorikk. Konstruktive plattformer med anselig politikk som kan gjennomføres og videreføre de gode fundamentale velferdsordninger vi allerede har. Peace.

Samtiden/Morgenbladet – Skrivekonkurransen “Tegn i Tiden” og dette var mitt bidrag: “Hva er Samtiden?”.

Kjære skribent i “Tegn i Tiden”,

Nå har juryen landet på vinnerbidragene i konkurransen “Tegn i tiden”. Til sammen var det over 250 deltagere, og denne gledelig store pågangen gjør det ikke mulig for oss å svare alle personlig. Juryen har derfor laget tre kategorier med svar. Kategoriene gjelder 1) tekstene som trykkes, 2) tekster som kom til finalerunden og 3) tekster som i denne runden ikke ble vurdert som aktuelle.

Din tekst kom i kategori 2, og får juryens kommentar:

Juryen har bitt seg merke i din tekst og mener den har store kvaliteter. Den passerte ikke nåløyet for å komme på trykk (kun 14 tekster trykkes), men teksten kom til de siste finalerundene, fordi en eller flere av jurymedlemmene hadde satt en stemme på den. 

Takk for bidraget og vennlig hilsen juryen ved

Anna B. Jensen, Kari Spjeldnæs, Gunnar C. Aakvaag, Lena Lindgren og Marit K. Slotnæs.

Her er min tekst som jeg sendte inn: 

Hva er samtiden?

Hva er egentlig samtiden? Er den Ariana Grande? Er den Kim Kardashians utringende kjole på forsiden av VG? Er den en twitter beskjed fra Kofi Annan eller Facebook status oppdatering fra Fru Hansen i naboblokka?

Samtiden er kompleks fordi menneske er komplekse. Vi har ti fingre og ti tær. Vi spiser, vi driter og vi velger inni mellom dårlige ledere. Tiden vi lever i er en populistisk og tabloid virkelighet. Hvor virkligheten skal skje like kjapt som Nespresso maskinen, altså et tastetrykk fra du trykker til du får en vaniljesmakende cappuccino. Ting skal ikke ta tid. Fordi vi har egentlig ikke tid. Vi har ikke tid til våre egne barn – så vi sender dem alle i hop til barnehagen. Som vi nesten ikke har tid til å levere de i. Vi skal jo både trene, sende bilder av maten vi eter på facebook, gå på lange turer i fjellet, lese siste boken av Jo Nesbø på hytta og selvfølgelig selfie av SK2014.

Samtiden er demokrati eller kanskje en ny forståelse av demokrati rundt omkring i verden. Det er ikke lenger sett som at valg enten er rigget og opprettholder regimet, men reelle folkebevegelser svakt sammenbundte de enn er. Så støtter de tanken om et seriøst folkestyre – ikke lenger bare ett skinn-demokrati med en «big man» som er en regent og befolkningen som forfølges enten av trusler om politi på døren. Dette er med tanke på hva som skjedd i Tunisia, Egypt og konflikten i Syria. Selv om man har fortsatt standhaftige ledere i Zimbabwe, Demokratiske Republikken Kongo, Uganda, Ekvatorial-Guinea, Marokko, Algerie og Nord Korea som holder folk under kontroll og ikke har reelle demokratiske forhold. Så har vi bare et diktatur i Europa igjen for øyeblikket i Hviterussland. Selv om Putin holder Russland strengt bevoktet. Ungarn er det er usikkerhet rundt neste valg. Så har det forsatt slik at i denne samtiden har også gryvende konflikt i Ukraina som involverer Putins Russland, interne konflikter i Irak og Afganistan. Å slag i jevne mellomrom i Mogadishu i Somalia som har foregått siden fallet til Said Barre. Der African Unions tropper AMISOM har styrker og andre distrikter er tatt av nabolandet Kenya. Men i samtiden er ikke dette et stort diskusjonstema, unntatt hvis Somaliske pirater kidnapper sjøfolk fra en britisk seilbåt.

Samtiden er økologi, fair-trade og etiske tanker rundt hverdagen. Corporate Social Responsibility. Samtiden er Svane-merket. Velge for å vise vår personlighet. Hvis vi er skikkelig omtenksomme kjøper vi «geiter» eller «skolesekk til Dikembe i Zambia» fra Strømmestiftelsen eller Kirkens Nødhjelp i julegave til Onkel Fredrik. Samtiden er miljøvennlighet. Teslaer som kjører oftere ned Pilestredet enn Ferrarier. Nissan Leaf på ladestasjon ved McDonalds før ferja fra Sandvikvåg i Fitjar. Så miljøvennlige skal vi være at søppelet må minst være sortert i 3 bokser, pluss du må gå halv mil for å kvitte deg med vinflasker og hermetikkbokser. Den er så miljøvennlig at Fitjar og deler av Lista ser ut Søndre-Velje ikke fordi det har emigrert en haug dansker dit, men fordi det har kommet en drøss med nye vindmøller.

Samtiden er at enten så skal Ølet enten være en enkel pils på boks eller så skal være så avansert laget på det minst mulige mikrobryggeri som er gjemt i huttiheiti mellom Skråningen og Vika, der hvor det er flere sauer enn folk. Der ligger Mixy Mikrobryggeri og de lager både Weissbier og IPA med spesial humle fra Belgia. Kos å ha på hytta på Hvaler i båten og til steika etter jobb en torsdags-ettermiddag og husk å ta bilde av det. Da kan du legge det ut på Facebook! Samtiden er også økt forbruk av Vin. Vin er folkelig. Så folkelig at det kan ikke være en troverdig avis om den ikke har anmelding av de nyeste vinene som eksisterer på polet. Samtidig er det fortsatt forbudt å ha reklame for alkoholdige varer. Samtiden er som sagt kompleks.

Samtiden er streaming. Enten om det musikk der du lager lister på Spotify eller Wimp. Det er liten gjeng sære mennesker som forsatt kjøper Cder på Platekompaniet. Samtiden går «Back to the Future», enten kjøper du den spesielle platen som LP eller så laster du den ned på Itunes. Med introduksjonen av Smart telefonen. Fancy mobilen. Ipod døderen. Så går folk mindre rundt med to elektroniske dingser untatt de som trenger både Smart telefonen og nettbrettet på bussen. Samtiden er musikk høyt i ørepropper og hodetelefon i regnbuens farger gjerne som får bankkontoen til Dr.Dre eller 50 Cent høygravid. Dette er deres gullunge. Tilbake til Platekompaniet selger mest filmer og spill. Streaming av filmer og serier tar også over. Netflix. HBO Go. ViaPlay. TV2 Sumo. Filmer ellers selges i to format eller leies digitalt. Når var det sist du gikk på Mix og leiet en blockbuster? Nesten samtidig du kjøpte Mariah Carey kassett til jul til dama, sant? Alle de Amerikanske superheltene har sine egne filmer etter Disney kjøpte Marvel. Ikke nok at alle venter på at Sony skal ødelegge enda en helt fra deres univers i DC Comics, det pleier å skje med jevne mellomrom.

Samtiden er politisk korrekthet. Så politisk korrekt at hvis noen skriver sin personlige politiske mening så er de enten en catfish, Nigeriansk prins som lover deg en gave av sin formue om du sender 100 dollar via Western Union eller så er man rasist. Politisk korrekthet handler om hvordan man argumentere og hva som er fokusert i argumentene. Det er «jeg» eller «samfunnskostnader». Vi er enten ett tenkende individ som har retten til ting i samfunnet eller så er vi en samfunnskostnad som samfunnet må slippe. Vi har gått fra et samfunn som er stolt av å ha røkere til å gjemme den tobakken i kassen. Fordi å se sigarettpakker er  både skadelig og kan påvirke deg til å plukke en ti pakkning Lucky Strike.

Samtiden er helsefokusert. Så helsefokusert at favorittbrusen er Pepsi Max. Sukkerfri. All brus skal hvis noen får sin våte drøm bruke Stevia enn sukker, selv om vi enda ikke vet alle effektene ved dette. Samtiden er så helsefokusert at det er like mange treningsstudioer som det er blomsterbutikker i mange nabolag, av å til flere. Det er så mange at flere kjeder slår seg sammen. Samtiden er så helsefokusert at vi har fått folk oppmerksomhet rundt palmeolje, sukkerinnhold og fett. Så vi tror at de samme produktene er bedre for oss om de har rapsolje, smaks-forsterker, søtningsmiddler og kanskje mer karbohydrater. Sunn miks? Samtiden er så helsefokusert at alle som selger klær eller går på den røde løperen er enten en mannelig six-pack eller kvinnene er tynne med store rumper, pupper, botox, fete lepper og mest mulig hud. Hennes & Mauritz reklamer på veggen ser ut som sommeren er her hele året. Etter på byttes plakaten til tilbud på Stratos. Samtiden er helsebevisst. At Melk er dyrere en Cola. Vi tror vi helsebevisste fordi nøkkelhull på Grandiosa, Fjordland og visse pastaer. Venter på flere nøkkelhullet merker på Maarud chips, Vørterøl og Freia sjokolade. Fordi samtiden er så helsebevisste.

Samtiden er selvsentrert. Det skal være en perfekt fasade. På facebook, hagen, bilen, familiebilder, ferier og huset. Alt skal være for oss. Ikke for andre for oss. Hvis vi gjør det for andre er fordi vi gjør det egentlig for oss. For å bygge videre på vår egen identitet. Image. Bilder blir tatt for snapper på Snap chat og blir vekke før de blir husket. Eller så ligger det på Instagram for å flest mulig til å like de. Du er på twitter for å si din korte mening for å vise hva du selv tenker og gjerne legge denne som status på Facebook samtidig. Samtiden er selvsentrert. Sånn at vi har blogger for å vise oss selv fram eller bli et produkt for kommersielle aktører å sikre hits på sidene, enn å skrive for å forandre. Samtiden er så selvsentrert at vi kan ikke plukke opp pærer i butikken som ikke ser korrekte ut. Samtiden er Tinder, en liten app som viser en aktuell person – enten så sveiver du over å sier at du liker eller går andre veien å ikke-liker. Å noen personer lurer hvorfor gentleman og manerer er vekke. Når man ikke har skrytebilde eller perfekt SK2014. Så er det vanskelig å bli trukket ut i 10 sekunds sjansespillet på Tinder. Det er lengesiden man lånte vekk jakken til en kvinne som frøys på vei hjem fra byen på trikken.

Samtiden er så hurtig og skiftende. Den skifter og bøyer seg så kjapt. Innen null tid så er mobilen tom for batteri. Samtiden er vikariater. Det vil si at det mer vanlig å komme inn som ansatt via vikariat i enten det private eller i de statelige institusjoner. Samtiden er effektiviseringer og sammenslåinger. Høyres og FRPs drømmer om at Levanger kommune skal dobbles i størrelse for kanskje en gang i framtiden slås i sammen med Frosta, Leksvik, Indreøy, Verdal, Steinkjer og Verran. Om det i realiteten blir billig som partiene ønsker, er vel mer en drøm, og forteller litt om den komplekse samtiden.

Samtiden er å velge og ha valg. Ikke man tenker over det, men man tar valg hele tiden. Man hører ikke på en radio kanal. Du kan velge mellom 20 forskjellige. Den ene spiller techno, andre gammal rock og den tredje har radioresepsjonen. TV kanaler er det nok av. Vi kan egentlig alltid se på tv. Fordi om vi vil og har kjøpt tilgang kan vi streame kanalene på enten på tven, ipaden eller mobilen. Du kan se Al-Jazeera, Discorvery Channel og Animal Channel, eller NRK og TV2. Handler bare om penger og anledning. Så man snakker om ikke om at alle ser det samme lenger. Selv om noen aviser tror at alle ser på Breaking Bad og Games Of Thrones. Det stemmer, mange ser på disse, akkurat som mange så på The Wire. Samtiden ser på varierte program etter som smak og image. Noe som gjør at vi kan diskutere med venner om hva vi kaller for guilty-pleasure. For noen er dette Two and Half Men, andre er dette Two Broke Girls. Samtiden er å velge. Tidligere hadde man ikke dette. Man måtte enten følge programmet, ha samme boksen med tilgang. Du kunne ikke se Champions League i opptak på hytta. Den gikk klokken 2000 på TV3 og du måtte høre på kommentarene til Jan Åge Fjørtoft om hvordan Ballack er den beste tyske spissen noen sinne.

Samtiden er forsatt frykten for det ukjente. Frykten for å bli kjent med naboen eller snakke med fremmende på bussen, toget eller t-banen. Samtiden er frykten for Ebola, Aids eller Seksuelt Overførbart Infeksjoner(SOI), ikke at det er noe nytt. Samtiden er at legene ikke skal ha samvittighet i navnet for likestilling. De skal bare lyde jentene som skal ha sex uforsiktig og deretter ha abort. Samtiden er likestilling på et nivå som gjør mannen til liten. Så liten at jenter får fordeler av å gå inn på mannsdominerte områder, men om man gjør det omvendte så blir man møtt med enorm stigma. Derfor døde det ganske fort hend når det var diskusjon om det var korrekt med lengre permisjon for menn. Eller om menn kunne ha førsteretten på barn etter skilsmisse. Dette er ikke tema i samtiden.

Samtiden er kompleks. Så kompleks at denne teksten gir bare et grunnlag for hva som spesielt i den tiden vi er en del av. Om man sitter og browser på smart-telefonen enn å bruke tid på lese den skikkelig. Eller leser nøye igjennom denne i fredags eller helge-avis. Det er tydelig om du tenker over eller bare se over og tenker. Ja, denne karen kan ha forstått noe, eller ikke har forstått noen ting. Om Malala har gjort nok for Fredsprisen, om Obama hadde gjort nok og om EU hadde rett til sin, er spørsmål mange av oss i samtiden vil stille spørsmål til. Får vi svaret det tviler jeg på. Bare at Jagland kan komme i avisene med et lurt smil og ikke snakke om bygge det norske hus. Samtiden er kompleks. Så komplisert at det er mer elektronikk i bilen enn i smart-telefonen. Dermed kan veldig få mekke på sin nye Golf. Den må betale en ekstra formue på verkstedet med en gang en bolt inni motoren blir løs. Samtiden er kompleks. Ingenting av det jeg har skrevet til deg her bli sett på som fakta. Siden det er slik jeg ser virkeligheten. Du vil ikke se virkeligheten likt som meg. Fordi slik jeg ser den som kompleks kan du sitte på andre siden med en skjerm og se den som en lettfattelig virkelighet. Hvor kravene virker enklere. Der du legger ut bildene ved middagsbordet og vinen å smiler med venner. Mens jeg grubler over hvorfor du gjør det.

Samtiden er tiden vi lever i. Den er slik den er fordi vi har gjort den slik eller fordi andre har gjort det mulig for å bli slik. Så om du ikke tid til å levere ungen i barnehagen før jobben er fordi du laget en ny liste i Spotify til bilen. Ikke fordi Spotify sa at du måtte lage en liste for å spille i bilen. Samtiden er tiden vi lever. Fordi vi født inn til å være en del av denne tiden og oppleve den som den er. Uansett om vi ønsker det eller ikke. Så må vi bare leve i den og bruke de egenskapene tiden vår har og være tilstede og være til glede for de menneskene som vi deler denne tiden med. Peace.

Blå-mandag, min skepsis til nye regjerningens planer

Vi lever i en tid hvor ting er flyktige og hastige avgjørelser blir tatt. Fremskrittspartiet og Høyre er en mindre-talls regjering som får støtte via en erklæring fra Venstre og Kristlig Folkeparti. Noe som gjør at det er relativt skjørt grunnlag. Derfor er Sundvoll erklæringen og regjeringssamarbeidet går på kompromisser.

Det som er spennende å se er hvordan de forskjellige fløyene i partiene vil ta til ordet når avgjørelser blir tatt innen spørsmål som skattelette eller innvandringspolitkk. Man kan drømme og være idealistiske. Likvel konsekvente nok til å ta ansvar for de avgjørelser som man tar. Når man hører hvilke ideer partiene har. Så er ikke Stageway eller lovliggjøring av pokerturneringer som får meg til å gå av skaftet. Ikke at jeg tar av å gleder meg til å kunne kjøpe Tine-smør og lammelår på Coop Mega på en søndag.

Det som får meg til å tenke over hvordan de konservative Høyre og rebelske FRP’ere som vil motsi hverandre. Spesielt med tanke på innvandring. De ideene som jeg har hørt det de tenkte å spesial lagde fengsler for innvandrere som snart skulle sendes ut. Noe som for meg høres feil ut.

Hvis vi skal kalle oss et visst demokrati. Demokratisk og menneskevennlig. Vi skal såkalt ha «nye løsninger» for «nye problemer». Den nye regjerningen. De blå har en luksus. Høye oljepriser og budsjett-overskudd. Passe fungerende byråkrati. Selv om forrige regjeringen levde ok med en dårlig NAV reform. Selv om tankene bak den var gode, så funker ikke alltid teorier likt i praksis. Nå har mange av problemene med reformen blitt forbedret og erfaringene fra denne reformen bør den nye regjerningen tenke på.

Når de planer om gjøre oss mindre byråkratiske. Prøve å få antall kommuner ned til 25  % av dagens kommuner. 1970 talls kommune-reform er den vi lever under idag. Når ting ble slått i sammen sist. Dette har gjort at kommunesentraene er lengre unna ytterpunktene enn de var før. Når kommunene er enda mindre. Den kommunen jeg var oppvokst i var tidligere en kystkommune, en by-kommune og to «indre-bygder» kommuner. Disse fire ble til en. Idag er det enda problemer mellom byen og de andre når det kommer til budsjettet, fokuset på hvor pengene skal brukes. Dette gjør at de pengene som skal fordeles ofte ender sentralt. Ikke i bygdene eller ved kysten. Så når veiene er blitt bygd, tar det nesten 20 år etter med patching av veiene eller bare sette opp ett skilt som sier det er farlig for motorsykkel å kjøre der fordi det er svære hål i veien. Slik blir det bra distriktspolitikk.

Så hvis du skjønner min skepsis til mer sammenslåing av kommuner. Da forstår du hvorfor jeg stiller spørsmål til det nå. Fordi det er ok teori at mindre byråkrati vill være bedre for oss alle. Samfunnskritiske og reformering av systemet. De systemkritiske. Fordi tanken på større enheter er beregnet til å minske utgiftene. Men tanken på å kutte ut og minske byråkrati om kommuner skal være billig. Har jeg tvil til. Det koster å omgjøre og lage nye enheter. Vil ta lang tid før de sparer noe. Om de hele tatt vil tjene annet enn ære for å ha kuttet ned antall kommuner.

Å om dette vil bli enklere og løsere for oss med mindre kommuner. Kutte ut fylkeskommunene og flytte ansvaret mer sentralt. Slippe å ha makten til fylkesmannen som overser fylket, at de skal følge regelverket og de etablerte lover, lokale forskrifter og ikke bare populistiske ideer til ordførere og lokal-politikere som tenker på kortsiktige og på stemmer mer enn på hva som er deres representative og rolle som lokal-politiker.

En grunn til jeg er skeptisk har jeg allerede vist. Da de har andre ideer som å ha større åpenhet med alkohol politikken, å i små kommuner ha «pol» i butikk akkurat som posten i butikk. At man kan kunne kjøpe alkohol før helligdager, på valgdagen osv.

Så om du forstår min skepsis og nyansering av framtiden til landet vårt med den blåe regjeringen. Om det vil bli fruktbart eller bli en realitet er usikkert. Det er bare hvordan mandat de vil bruke og hva som vil virkelig bli prioriteten. De har satt opp 8 punkter. Disse punktene har mangler. Alle regjeringer har mangler og utilstrekkelig-heter. Dette er bare noe vi må leve med. Det vi bare for håpe uansett hva denne regjeringen setter som mål å gjøre. Er at de setter oss borgere før havresekken, skattepenger og oljefondet kommer etter folket vilje og vel. Hvis noe annet er målet. Så får vi bytte de ut om 4 år eller håper på mistillitsforslag slik at vi kan få en annen mindretallsregjering. Det har skjedd før og kan skje igjen. God søndag! Ikke minst imorgen god blå-mandag. Peace.

Fra gamle geiter til nye ansikter.

Fra iforigårser vi sikker på at vi får nye ansikter på stortinget. De blå har fått makten. Høyre(H) og Fremskrittspartiet(FRP) har makten i rikets sal, men trenger hjelp av Kristlig Folkeparti(KrF) og Venstre(V). Slik at det blir blå-gult-grønt. Derfor har de Rød-Grønne mistet makten. Noe som er Arbeiderpartiet(AP), Sosialistiske Venstreparti(SV) og Senterpartiet(SP).

Nå som det er slik. Etter valget 9. September har vi fra oktober av ny nasjonalforsamling. Nasjonalforsamling som er annerledes enn den vi hadde for fire år siden. De rød-grønne fikk hele 72 mandeter, med AP fikk hele 55 mandater alene. SV kom akkurat over sperregrensen dette gjør at de fikk 7 mandater. Sist men ikke minst fikk SP 10 mandater.

De borgerlige fikk hele 96 mandater. Første fikk H fikk hele 48 mandater. Fremskrittspartiet som mister en del mandater alikevel fikk de 29 mandater. KrF fikk 10 mandater og siste partiet var Venstre er 9.

Utenom disse to blokkene kjempet en del partier. De som fikk det siste partiet som fikk ett mandat var Miljøpartiet DeGrønne 2,8%. De andre partiene som også fikk stemmer, men ikke nok til å få mandater var DeKristne med 0,6%, Rødt 1,1%, Piratpartiet 0,3%, Kystpartiet 0,1%, Demokratene 0,1%, Kristen Samlingspartiet 0,1% og Pensjonsistpartiet 0,4%. Så det gikk generelt mange stemmer til partiene utenom de to store blokkene. Det ble også stemt hele 0,4 % blankt.

Det som overrasker veldig er at det ble forhåndsstemt så mye – hele 24 % av alle stemmene ved valget i år. Dette er helt utrolig og viser tilliten til demokratiet. Demkratiet blir tryggere og folk har bestemt seg før valgdagen. Ikke minst også pga valg-regler. Hvis du stemmer i en kommune du ikke er folkeregistert i, vil din stemme bli ikke gyldig. Samme hvis ikke stemmen når fram til selve tellingen. Da vil den også bli ugyldig slik som BT idag skrev om at 9 stemmer som var forhåndstemt for Finnmarks kommunen Tana ikke kom fram i tide. Disse 9 stemmene vil ikke gjøre store forskjellen nasjonalt, derimot vil de svekke Sametinget og tilliten til valget.

Uansett, dette valget har gjort av har skiftet fra den sosialistiske venstresiden til borgerlige høyresiden. Fra kommunitarisme til liberalisme. Dette kan ha konsekvenser større enn vi kan tenke oss. Ikke nok at det er snakk om diverse skatteletter, om slakting/nedbygging av store staten og dens institusjoner. Snakk om bygging av jernbanenettet i Oslo og mindre bommer på nye veier. Kanskje også mer streng invandringspolitikk. Dette vil rett å slett si at samfunnet vil endre seg, hvis Høyre og de andre partiene får sin vilje. Det siste som har skjedd i forhold til utredning og klargjøring av planer om regjeringsplaner er Venstres krav om ingen utbygging av oljeutvinning i Lofoten og Vesterrålen. Høyre og Fremskrittspartiet vil helst gjøre det samme som Arbeiderpartiet vil utrede miljøet og foholdet i distriktet. Ole Borten Moe i Senterpartiet må sitte en plass å gråte. Så hva Erna Solberg og Siv Jensen vil gjøre med dette kan få konsekvenser for samarbeidet. Det setter allerede spor om de vil være en del av del av samarbeidsregjeringen på borgerlig side eller en støtte på siden. Når man kommer med ultimatum setter man samtidig en risk for å få det tilbake i fjeset. Jeg er for borgerlig alternativ mot det sosialistiske. Derimot må jeg være ærlig og redd for Fremskrittspartiet i regjering. Akkurat som jeg var redd for SV med makt. Siv Jensen og Kristin Halvorsen har meninger som burde skap frykt hos alle og enhver, av forskjellige grunner. SV fryktet jeg fordi deres klare kommunistiske idealer ville underdrive frivilligheten og religiøse organisasjoner i sterkere grad enn AP, noe som er enormt mye. At alle mennesker skal bli unisont likt behandlet og ikke forskjellig etter deres spesifikke situasjon. Derfor var jeg redd for SV. Nå er jeg redd for FrP på helt annet utgangspunkt. Det er på deres innvandringspolitikk, på Solvik-Olsen, Tybring Gjedde og Sandberg. Deres tanker rundt dette er skremmende og derfor tør jeg ikke å tenke på hva deres innflytelse vil ha betydning i forhold til menneskesynet og etikk her i landet. Derimot er selve de populistiske og ønskene om å rasere offentlige byråer og departement er jeg redd for. Det som kan lette på dette er KrF og V. Selv om deres 10% vil ikke kunne gjøre noe, men fordi de er der kan de skape litt mer balanese. Det er noe jeg håper på.. Selv om jeg frykter og lurer på hva konsekvensen vil være å ha både FrP og Høyre i regjering. Hva dette vil bringe vet vi ikke. Bare at det vil skape forandringer vi ikke kjenner til. Skulle gjerne ønsket enda sterkere sentrum – KrF, V og SP. Desverre er det ikke slik. MPDG har fått ett mandat og deres første i Norge. Noe som forteller om folket er i forandring, der miljøet er blitt hovedsaken. Noe som gjør at med Venstre og MPDG kan gjøre ting for denne saken. Spørsmålet er hvor mye man kan gjøre med en person dette vil være det samme som når Bastesen kom inn fra Nordland med Kystpartiet. Etter dette har ikke partiet hatt samme muligheter. Det kan være at MPDG, de har også internasjonale søsterpartier som kan hjelpe dem.

Uansett så vil en blå-blå regjering med sentrumskamerater skape litt nyere Norge. Hva nå enn dette blir. Alt blir spekulasjoner etter som alle har lovet ting i valgkampen og kandidatene vil gjøre det de kan for å svelge minst mulige kameler for å oppnå andre saker. Selv om dette må skje for at de skal få gjennomslag og kalles samarbeid med kompromiss. Som du vet så er jeg redd for Siv Jensen og FrP. Håper bare ikke at alt jeg frykter for vil skje. Ikke minst duoen Erna Solberg og Siv Jensens økonomiske politikk om den vil rasere mer enn bare handlingsregelen som kan øke inflasjon og kronekursen. Dette kan skape mer arbeidsledighet. Det er mange utveier og mange måter å løse det som trengs for å gjøre mindre avhengig oljen, men det er lang vei å komme dit. Vi er avhengige og henger fast i det svarte gullet. Hvordan vi kommer dit, må være en vei som ikke alle teknologier eller bedriftstyper kommer til å dekke det tilbudet som kommer. Innen den tid så får vi håpe på alle med makt og myndighet tar kloke valg slik at framtiden til oss borgere blir sikret, både økonomisk og helsevesenet blir fungerende for alle som trenger det. Inntil da! Har vi forsatt noen gamle grå geiter i stortingssalen, og ikke minst noen nye ansikter. Så får vi se om disse vil skape en forandring eller la det bli relativt likt. Så får vi se ved neste korsvei om vi velgerne velger tilbake til sosialismen. Peace.

(Det blikker burde skremme flere enn bare meg…)

FDC Press release(svar til) State of the Nation Adress(mer spennende lesing!)

THE 2013 STATE OF THE NATION ADDRESS THAT NEVER WAS
The Truth that the President Should Have told Ugandans

1. The tradition of a President delivering a State of the Nation Address was never part of our constitutional tradition until the promulgation of the 1995 Constitution. When this requirement was enshrined in article 101, it was intended that the President, on an annual basis, gives a full account to Ugandan citizens and taxpayers, through their elected representatives, the State of our Nation. The State of the Nation address is therefore an address to appraise the Nation about the state of our democracy, the state of our economy, the state of our socio-economic infrastructure, the state of public service delivery, the state of our military, and the state of our international relations, among others.

2. It is therefore disappointing to see that after 27 years of leading this country, President Museveni would address the Nation and fail to address the issues that are central to the citizens of Uganda. In 2001, he deceived the Nation and wrote in his election manifesto that he was seeking the mandate to lead Uganda for the last term of office. Since then, he has deceived our teachers, our health workers, university professors and all Ugandans. At this rate, deception and corruption could turn out to be the most enduring legacy of his presidency.

3. The President needs to be truthful to Ugandans to the fact that what he calls the 10 strategic bottlenecks is a clear manifestation of his failed leadership. If he failed to end “ideological disorientation” through his Muchaka Muchaka courses, it only means that he is pursuing an ideologically disoriented system. If he hasn’t succeeded in building the pillars of state after 27 years in power, it means that all along he has pursued a wrong strategy. After 27 years at the helm of leadership, he can’t be talking about promoting the private sector or modernizing agriculture or developing the human resources of our country as if he started leading Uganda yesterday. That is being disingenuous.

4. What Mr. Museveni should be telling Ugandans in a State of the Nation Address is what he has done to build the pillars of state, what progress has he made and when does he hope to complete this undertaking? How does the increase in population from 14 million to 35 million constitute the development of human resource capital? The World Bank (2010) projects that at the current level of Mr. Museveni Government’s investment in education, Uganda’s labor force in 2030 will be worse off in terms of education attainment than that of Ghana in 2010 and lower than what South Korea and Malaysia were in 1970. Mr. Museveni’s Government projects to increase its percentage of the labor force with secondary education to 48 percent in the next 20 years by 2030. Malaysia achieved a 60 percent target in 10 years. Ghana has projected to raise its percentage of the labor force with post-primary education from 60 percent in 2010 to 80 percent by 2030.

5. Mr. Museveni has told the story of our economic growth for the last two decades but this is not our main point of contention. What we contested and what he continues to run away from at every State of the Nation Address is what does that growth mean to ordinary Ugandans? What does the 5.1% GDP growth or the size of GDP mean to the 400,000 young men and women that come through our tertiary education system to look for jobs in a jobless market? Out of every 100 youth of this country, 83 of them have no formal employment. What does the increase in revenue collection mean to these youth or how many jobs did his Government create over the last financial year? What does 3.6% inflation mean to hardworking business men and women who have to pay the highest interest rates in this region? How can he pursue monetary and fiscal policies that kill businesses through high interest rates and he calls it strengthening the private sector?

6. We will call upon Parliament, through the Leader of the Opposition, to put the President’s address to more rigorous scrutiny for it to pass for a State of the Nation Address. Parliament voted for over UGX10 trillion to be spent during the financial year ending June 30, 2013. Where is the commencement of works on the railway line that he promised in the last address? Where are the works for the Karuma project? How many kilometers of paved roads did the Government add on the Nation’s road network and what should we expect for the next financial year? How does the President account for the 16 mothers that continue to die every day after the taxpayer and donor money that has been sunk into our health services system?

7. Year after year, Mr. Mueseveni has deceived the country by committing and then failing to increase salaries or improving the working conditions of our teachers, health workers, and the men and women who service in our police services and the armed forces. The lame explanation is that Government has a limited resource envelop and everybody has to be patient by waiting for money from oil. But this Government squandered over UGX500 billions during the CHOGM debacle. A businessman walked away with UGX162 billion for building ghost markets. Without shame, over UGX6 billion meant for buying bicycles for village council leaders was stolen under his watch.

8. Of course if Mr. Museven cared, he would use the opportunity presented by the State of the Nation Address to announce major reforms to cut down the size of his bloated Government and the wastage associated with it, confront the cancer of corruption and channel the resources saved from such reforms to implement programmes that benefit had working Ugandans such as teachers, health workers, and the men and women who serve in our armed forces. On the contrary, he has become an expert, not in solving the problems facing the country, but by blaming others for his failures. Leadership by deception and blaming your failures on others has never been a formula for transformation of Nations.

9. You are all aware that some of our men and women in the UPDF are in faraway lands in Somalia, Central African Republic and elsewhere. These men and women are some of the best of our citizens because they pay the ultimate sacrifice in fighting terror, contributing to our pan African agenda and most importantly, safeguarding our freedoms and our democracy. The State of the Nation Address is a singular opportunity to recognize the sacrifice of these gallant men and women who carry our Nation’s flag in some of the most dangerous and treacherous environments. To fail to recognize their service in a State of the Nation address is to fail the litmus test of what such an address should cover. In any case, Parliament and the country should expect the President to appraise the Nation on the strategic policy goals of these deployments and the exist plan that enables our officers and men to be reunited with their families at an appropriate time.

10. The State of the Nation address is commanded by our Constitution which is the foundation of our emerging democracy. No doubt, there has been checkered progress in our democracy mainly expressed in our ability to hold regular elections. However, the gross imperfections in our democratization process epitomized in the excessive use of money, rampant rigging and election violence are all issues that a President should address in a State of the Nation Address. The increasing onslaught on free speech, the attacks on the media, the continuing harassment of organized civil society and the pushback on progressive and independent minded Members of Parliament are clear manifestations of democratic reversals.

11. Ugandans expected the President to outline the building blocks that his Government intends to pursue to strengthen our democracy enterprise: what is the road map to free and fair elections to 2016? What is the agenda and timeline for electoral reforms? Does the President hope to provide leadership on the restoration of presidential term limits? Does he have a succession plan or doesn’t he see his failure to organize a peaceful transition as putting him squarely in the docket of the previous leaders?

12. It is unfortunate that Mr. Museven’s rule is coming to an end before he is able to comprehend the simple fact that the best way to benchmark a country’s success and transformation is not to benchmark it against the failures of the past or the failures of others. Leaders that help nations achieve transformation benchmark their successes against a shared vision, targets and timeframes.

13. Mr. Museveni has for the last 27 years put more energy in blaming others for his failures rather than focusing on what he should have accomplished given the good will that Ugandans gave him and the resources at his disposal. Let me also remind him that deception, corruption, oppression and intolerance that have become the hallmark of his rule are not a winning formula for achieving socio-economic transformation. Unemployed youth, under resourced public sector workers or traders cannot be teargased into increasing productivity. History has taught us that it is only political and economic freedom that are capable of unleashing the ingenuity of a people to transform a nation. And you don’t need 27 years to learn that. I implore the President to use the remaining 3 years of his presidency to redirect his energies towards pursuing an agenda that strengthens our democracy and growing the economy to create jobs

14. In conclusion, the Forum for Democratic Change will shortly unveil an alternative development agenda aimed at putting our country on a growth trajectory that creates jobs, ensure the dignity of every Uganda and transforms our country.
For God and my Country
Major General (Rtd) Mugisha Muntu
President
Forum for Democratic Change

(Håper du likte å lese dette til å svare på den forrige saken jeg la ut!).

Daily Monitor Uganda beleiret av politiet idag!

Idag er det ikke pressefrihet i Uganda. Idag er Daily Monitors kontorer i Kampala under streng bevoktning, dette skjer i sammenheng med Brig. Muhoozi Kainerugaba som er sønnen til President Museveni. I det siste har ryktene svevd om hans overtakelse av farens posisjon. Rykte om PROJECT Muhoozi. Ikke rart er det heller. Siden President Museveni har laget en perfekt kariere til sønnen i UPDF.

Så når Daily Monitor skriver om dette. Så treffer det en nerve hos faren. En far som har kontroll over politiet og militæret. NRM og Museveni gjør alt de kan for å dekke over deres planer om etterfølger til den sittende. Dette uten demokratiske spilleregler. Ikke at Museveni har spilt etter disse. Selv om han lovte dette når han kom til makten i 1986. Sowing the Mustard Seed. Masse løfter, deretter laget en konsitusjon nesten ti år etter hvert tok i fra hverandre slik at han kunne forsatt være president.

At President Museveni vil ha sønnen til å bli hans arvtager burde ikke overraske. Pax Musevenica vil vare. Hvor lenge dette vil vare er ikke lett å vite. Motivasjonen og ønsket til presidenten. Ikke at man kan forvente noe annet av slike planer. Når man vet hvordan mannen med hatten kvittet seg Mobutu Sese Seko, satte inn sin ønskede kandidat Laurent Kabila, senere satt inn Joseph Kabila, den fjerde president siden Belgia hadde makten over det svære DRC.

Idag ser vi hva maktens menn gjør med pressefriheten i Uganda. Den såkalte pressefriheten. I 2009 etter at kongen av Baganda ikke fikk fri reise i landet. Ble folket i Mengo, det kongelige og royalister i Baganda som utfordret de regjerende maktene i landet. Dette gjorde at styresmaktene stengte radio kanaler og andre mediahus for å spre feile visjoner.

Så at de angriper og skal gjennomsjekke kontorene til Daily Monitor er egentlig ikke første eller siste gang myndighetene i Uganda går til angrep på den såkalte pressefriheten. Man kan si så mangt. Man kan skrive så innmari mye. Dessuten kan man påstå at man har frihet. En relativ frihtet. Hvorfor skriver jeg dette. Fordi jeg håper at en person i Norge utenom meg får beskjed om dette. Vi gir mye bistand til landet. Veldig mye bistand. Selv om vi gir nå mer til Malawi enn tidligere! Fordi norske styremakter har støttet NRM siden de fikk makten i 1986. Fordi stabilitet og økonomisk vekst har skaffet en viss trygghet. Samtidig som NRM har ordnet fred i nordlige Uganda. Noe det ikke var tidligere når LRA var der. De er nå Central Afrikanske Republikken. Å er svekket.

Derfor skriver jeg idag at Daily Monitor sine kontorer bli stengt av politi og hæren i Uganda. Ikke fordi NRM viser noe nytt. Museveni har for lengst visst sin virkelige side. Alle de gangene de har ødelagt for FDC og Dr. Kizza Besigye. Alle ganger de har rigget valgene i Uganda. Alle distrikter de økt med for å flytte penger og gi makt til venner av regimet. Samme strategien som Daniel Arap Moi gjorde på 80-tallet i Kenya. Splitt og hersk! Så Museveni har både brukt triksene til Obote og Moi.

Nå er det spennende tider i vente. Man kan i allefall ikke forvente at det står noe sant i New Vision imorra. Ta deg en kopp te og vær takknemlig for pressefriheten i landet vårt!

* Bildene er de som er blitt lagt ut av Daily Monitor på Facebook! Måtte bare spre dem for å vise situasjonen!