FrP er ikke et offer: Men det er de som angriper minoriteter til stadighet med deres retorikk!

Det er merkverdig at Fremskrittspartiet (FrP) skal spille offeret etter siste kronikken til Abid Raja. Akkurat som FrP ikke vet hva de driver med eller hvilken retorikk de bruker. De fiendtliggjør og skremmer mennesker. De vil mistenkeliggjøre flyktninger, asylsøkere og muslimer. FrP tilhører SIAN, Resett, Document.no og lignende grupper.

De har medlemmer i leire hvor frykten, hatet og høyre ekstreme tanker blir spredt. Hvor medmenneskeligheten og omtanken for mennesker i nød er helt vekke. Der en vil bruke nasjonalisme og ekstremisme for å bygge ett internt fellesskap. Men det er ikke et fellesskap for alle, men bare de som passer en viss etnisk gruppe. Bare de som tilhører og født med visse typer foreldre.

En fjern tanke for en person som meg. At en skal bruke energi og ideer. Spre hat og fremmendgjøring av medmennesker. Dette blir også gjort av Per Willy Amundsens, Christian Tybring-Gjedde, Sylvi Listhaug og Jon Helgheim. Alle disse gjør dette på sine facebook sider, i media og mikrofonstativet stiller ikke kritiske spørsmål til disse utsagnene.

Ei heller gjør Statsministeren eller de andre regjeringen noe med at dette skjer. De forsetter å la dette skje. La denne polariseringen og disse beskjedene komme ut. Skape og idealisere et fenomen som lar mennesker skrive og agere med voldelige undertoner. Der en bruker ord som presisere ønske om skyte, drepe, skade og tilintetgjøre deres motstandere. Der en også sier at visse mennesker ikke er norske, fordi deres foreldre ikke er etnisk norske. Der en legger vekt på norske verdier, uten å si hva disse er.

Litt sånn som når Siv Jensen sa at mange mennesker i Norge, ikke hadde Norge i hjerte. Noe jeg har tvilt på at jeg har. Fordi, jeg vil ikke være så kald, så kynisk og ha så lite medfølelse for mine medmennesker. Jeg ønsker å se noe større og givende. Noe som skaper et inkluderende og åpent samfunn. Ikke lukket og innesluttet, slik som de beskriver med begrenset adgang og ønske om å ekskludere mennesker fra dette.

Jeg forstår at Raja så seg lei på disse holdningene, disse kampanjene og direkte motbydelige utsagnene fra FrP. Det var på tide at noen tok oppgjør med dette. Ikke at dette skaper forandringer. Fordi i FrP er dette institusjonalisert. Det er hvordan de får velgere og de finner de, der for fremmedfrykt og rasisme er en viktig del. Å si noe annet er naivt ved dette punktet.

Carl I. Hagen har hatt sine utsagn og sitat i sin tid. Vidar Kleppe, nå i Demokratene har sagt sitt og Anders Anundsen har også beskrevet folk i sin tid. Derfor, ikke bli forbauset om Jøran Kallemyr også kommer med et sitat som vil fiendtliggjøre en del mennesker.

Det er dette FrP gjør og det er slik de vinner velgere. Ved å gjøre minoriteter til fiender, som vil ødelegge samfunnet og være bremseklosser for vår vekst. Det er det FrP gjør og fortsetter med. Noe annet er også naivt.

Jeg forventer ikke at FrP og deres folk liker denne teksten. Det er heller ikke meningen. Men det de sier og gjør bør presiseres og de nører opp i hat. Noe som igjen gir inspirasjon til høyre ekstreme krefter. Noe vi ikke ønsker. Noe som ikke skaper bra samfunn eller bedre fellesskap. Ei, heller tvert imot. Peace.

For lite Møllers Tran for Jern-Erna: Lite lederegenskaper [og litt for mye fremskritt!]

“Det er ubehagelig, han vil gjerne holde seg borte fra partipolitikken, og selvfølgelig bare være på på de hyggelige sakene” – Erna Solberg kommentar i 2008 etter at Arbeiderpartiet sendte ut Martin Kolberg til kommentere saker og ikke Statsminister Jens Stoltenberg selv.

Ja, makten kan være vanskelig, spesielt i koalisjoner. Da må man være ydmyk og også klare å balansere seire, tap og også ansikt. Noe som ikke er lett. Bare spørre Jens Stoltenberg og Kjell Magne Bondevik. Begge disse måte lide i stillingen som statsministre i koalisjonsregjeringer. De måtte ta en støyt og måtte tåle kritkk både internt, men også eksternt.

Det er spesielt passende å kritisere Erna Solberg nå. Etter fem år med makten i regjering i sammen med Fremskrittspartiet. Så har ikke Høyre eller henne vist de leder egenskaper som hun selv snakket så høyt om. Det har vært flere utskiftninger som har vært krevende for Solberg. Om dette gjaldt Robert Eriksson, Anders Anundsen, Per-Willy Amundsen eller Sylvi Listhaug.

Saken rundt Stortingets garasje og Høyres rolle i Presidentskapet under ledelsen med Olemic Thommessen har heller ikke vært gunstig. Der både vennetjenester og andre ting har kommet opp i lyset. Der en viser hvordan dårlig saksbehandling og utlysning av utbygging kan koste dyrt for staten. Der manglende ledelse og oversikt over dette. Gjør at en i ettertid kan se konsekvensen av denne topptunge administrasjonen på Stortinget.

Derfor har det ikke manglet på ting å legge vekt med denne regjeringen. Da snakke man heller ikke om hvordan kaos det har vært i deler av helse-sektoren under Bernt Høie, utredninger og konflikter rund tvangssammenslåinger både under Jan Tore Sanner og Monica Mæland. Dette er de store blemmene og som vil komme tilbake, ettersom distriktspolitikken og viktigheten av den vil komme ved kommune- og fylkestingsvalget i 2019.

I disse dager har man det enorme presset på fiskerimister Per Sandberg. Som viser enda en gang, at jernet hos Solberg ikke er så sterkt. Det er heller ikke stødig ledelse. Hun vil at folk skal «gå videre», men saken er langt fra avgjort. Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) sjekker både arbeidsmobilen hans og også etterforsker kjæresten Letnes. Dette er en heisatur til Iran uten å følge prosedyrer med å melde til Statsministerens Kontor (SMK) eller tenke på hensynet til konfidensielle behandlinger av sensitive informasjon igjennom Stortinget. Noe som skjer på arbeidstelefon og som folkevalgte har tilgang på. Etter sannsynlighet kan ha blitt hacket og blitt sett av Iranske myndigheter. Også, har blitt vist at Sandberg har gjort det samme i Kina og Russland. Så fyren er ikke så nøye på rikets sikkerhet. Den kan lekes med, men så sa jo Listhaug at Stortinget er en barnehage. Så kanskje hun leker med Sandberg der?

Det er i allefall nå altfor mange saker, over lang tid som viser at Solbergs gjentatte angrep på manglende lederskap i Stoltenberg ikke faller i god jord. Ettersom henne faller gang på gang med sin egen regjering og ikke tar konsekvenser av manglende skjønn og vurderinger fra hennes oppnevnte ministere. Istedenfor å agere og gjøre noe. Så kommer det vage unnskyldninger og tilgivelser. Dette av ledere av den høyste orden, av våre departement, som skal være spydspissen av staten. De vi skal se opp til og ønske å bli. Istedenfor, ønsker vi heller rosa-bloggere og andre som lede-stjerner. Fordi de opptrår i allefall etisk korrekt og ikke lyger oss i ansiktet.

Det har vært mange ministre nå som har vist udyktighet, men som ikke Solberg ville ta tak og rette opp i. Også flere større reformer som hun ikke tar ansvar for å satt i verk og ta konsekvensene av. Om dette er kommunal-reformen eller polti-reformen. Begge har skjedd i hennes tid og kan sies at disse har levert. Det samme kan sies også om Riksrevisjons rapport om beredskap og sikring etter 22. juli har heller ikke blitt etterfulgt. Selv om Solberg klandret Stoltenberg regjeringen for manglende vilje og ønske om sikring. Så har hun hatt flere å følge opp Riksrevisjonen uten å tilsynelatende gjort noe. Hun har tilført FrP ministere i Justisministerposten og justisdepartementet, men disse har ikke levert. Annet enn at Anundsen lagde en betalt reklame-video over hvordan sikkerhetsarbeidet blir gjort per dags dato. Derfor burde noen som har kritisert Stoltenberg i en årrekke se seg selv litt mer ivare. Når det kommer til å ivareta akkurat disse momentene ved hennes stilling.

Det kan være at higen etter makt, beholde makt og være statsminister betyr mer for henne. Enn faktisk å lever noe, å være troverdig og faktisk stå for noe. Fordi, nå ser hun svak og grotesk ut. Det virker som Erna Solberg er lei og ikke vil stå ansikt til ansikt med realiteten. Den realiteten er at hun har kommet med fagre løfter og fortalt hvordan andre ikke har fått det til. Men hun selv har ikke akkurat levert. Det er mer kalde pizzaer fra take-awayen, enn levert varne på under 40 minutter fra budet.

Sandbergsaken og Listhaugsaken viser spesielt manglende evne til å ta over seg viktigheten. Ikke minst også verdien av både felleskapet og personlige egenskaper til ledelse av vitale organer som departement. Det burde ikke være til tilfeldige ledere som ikke anser seg selv og andre verdige. Som ikke ser sitt snitt å følge prosedyrer eller flertallsavgjørelser i Stortinget. Da er det på tide å ta på seg sekken og rusle hjem. Dette burde være alment og forståelig. Desverre er det ikke det.

Solberg ser bare sliten og lei. Det er forståelig, hennes samarbeidspartnere sendere henne sure-sild og ikke god makrell. Det er ikke merkelig at hun blir oppgitt. Istedenfor å virke smart og kløktig. Virker hun mer treg og usikker. Siden hun må trå varsomt. Hun trenger FrP, derfor må de avgjørelser skje i plenum og med velsignelse fra Siv Jensen. Den kommer nok en søndag, kanskje om Moxnes på nytt sender inn Mistillitsforslag til Stortinget. Da vil kanskje Sandberg gå av.

Inntil da, får vi se og høre mer trasig Solberg. Hvordan hun kan ha tilitt til Sandberg, det kan vi lure på eller om dette er det som blir sagt offentlig for redde ansikt. Siden hun trenger FrP.

De vi i allefall vet etter disse årene. Jern-Erna var en flopp, mer smørmyk-Erna. Som tilgir, ikke tenker så hardt på rikets sikkerhet og higer etter makt. Fordi, å se sporene etter kløkt og ledelse blir vanskeligere med tiden som går. Ikke blir koalisjonen mer solid, ei heller tilliten eller tryggheten at Høyre/FrP/Venstre vil gjøre noe smart. Dette fordi de er mer opptatt av egne roller enn å lever for oss borgere. Peace.

Sandberg: Har blitt Svarte-Per!

Per Sandberg må være i en intern-kamp på det mentale plan. Sandberg har virkelig vist en annen side av seg selv. Han har alltid vært arrogant og selvsikker, ikke bedt noen om unnskyldninger etter angrep på andre politikere. Sandberg har aldri hatt problem å ri en storm eller å ro seg unna. Denne sommeren har vært annerledes. Da har det kommet frem at han har fått seg kjæreste og samboer fra Iran, dette er Bahareh Letnes.

En av Norges største Islam- og muslim kritikere, Sandberg, nestleder i Fremskrittspartiet. Har vist en annen side av seg selv. Han er blitt plutselig vennlig ovenfor Iran, der litt turisme kan overrumple prestestyret i riket. Dette etter å ha vært på ferie med Letnes i Iran, der hun er fra og har flyktet fra som asylsøker.

Det som er særegent med Sandberg, er at han har alltid vært mot ikke-vestlige innvandring. Han har vært for alle mulig ekstra krav særskilt til flyktninger, innvandrere og asylsøkere. Han har stilt kritiske spørsmål og vært kvass for å skarpe inn deres retningslinjer. Derfor, er det særegent at en dame gjør at han forandrer sin posisjon og kanskje sin poltiske overbevisning, eller gjelder dette bare henne og han? Resten av oss må fortsatt følge strenge krav og reguleringer, men de har lov til å gjøre akkurat som de vil?

Jeg er for ett åpent samfunn, hvor etnisitet, tro og legning ikke skal ha direkte betydning for de krav som stilles til oss som borgere. Det er fint det, men det pleier å ikke falle i god jord hos FRPere, spesielt ikke slike som Sandberg, som henger på greina til Listhaug, Anundsen og Tybring-Gjedde. Siden han plutselig ikke ser sitt snitt, så er dette forholdet og reisen. Den er stikk i strid med det han selv har sagt og støttet i en årrekke.

Det som også er spesielt med dette og ferieturen er at han ikke meldte i fra til Statsministerens Kontor (SMK). Tok med arbeidstelefonen og hvem vet som har lekket til Iran. Når man ikke følger de sikkerhetskrav SMK har, da er man direkte uansvarlig. At han reiser avsted, uten å ha dette avklart som statsråd er direkte provoserende. Der han representere staten og er i regjerning. Dette er ikke en rolle man hopper ut i fra. Derfor har man særegne regler og retningslinjer for statsråder. Dette for å sikre riket. På grunn av dette må man være påpasselig og sikre seg selv. Å følge de krav som vervet gir de folkevalgte. Dette ser ut som en grunnleggende forutsetning som Sandberg ikke har føyd seg etter i sommer.

Derfor, er hele saken veldig pikant. Jeg er glad for å se den gamle mannen forelsket og reiser på heisatur til Iran. For vanlige borgere hadde dette på sett og vis vært greit. Da hadde en ikke misbrukt sin rolle, ja, kanskje støttet ett ille regime med økonomisk støtte ved å besøke dette. Man hadde også vært naiv i forhold til hvilke forhold det er under prestestyret. Akkurat som Sandbergs forsvar av Iran har vært etter reisen og i media.

Det er så altfor mange ting som er både genialt og tragisk i denne saken. Ja, et kjærlighetsforhold er vanlig en privat-sak, det samme er en ferie, men når du er folkevalgt og statsråd. Da har du helt andre krav til deg, enn en ordinær borger. Noe som bare er helt spesielt er at han, en muslim-kritiker og mot asylsøkere, har blitt sammen og bor med henne. Dette er bare noe som må kommenteres. Fordi dette viser at livet følger ikke lære. Selv om jeg ikke har problem at han har valgt dette, fordi det er sånn det skal være i samfunnet. Kjærligheten er grenseløs og den kan ikke følge noe skjema.

Hva som skjer videre, er enten så får Siv Jensen nok eller så gjør faktisk Erna Solberg noe. Hvis ikke så kommer det som i Listhaugsaken, at det kommer et mistillitsforslag mot statsråden. Som gjør at Sandberg mister rollen som statsråd, men blir værende på Stortinget. Der han mister retten til sensitiv informasjon som et regjeringsmedlem.

Hvis Per Sandberg trodde noe av dette var smart, så har han tatt feil. At en kritikker og kvass person som han. En person som har angrepet alle og rettferdiggjort ganske uspiselige handlinger. Skulle komme billig unna nå, ville være helt feil. Sandberg har alltid prøvd å belære andre og snakket om frykten for ikke-vestlige innvandrere. Nå bor han med en, det er fint og greit. Det som ikke er greit, er at det manglende samsvar mellom liv og lære.

Jeg er for at man ikke ser på etnistet og religion for sin livspartner. Det er fint at han har funnet henne, men da bør han også gå inn i seg selv. Se på sine egen politiske overbevisning og også beklage til alle oss som måtte kjempe mot systemet. Fordi vi har koner eller ektemenn fra ikke-vestlige land. Vi har måtte kjempe mot systemet og de krav som legges på oss. Fordi vi har forelsket oss og ønsket å dele livet med en ikke vestlig person. Noe som Sandberg nå gjør.

Det siste er at SMK, Solberg og Jensen må virkelig legge frem hva de tenker om statens sikkerhet og mulig overvåkning fra Iran. Hvilke konsekvenser dette har for hans rolle som Statsråd og om det har betydning at han ikke fulgte retningslinjene til SMK. Som stortingsrepresentant og statsråd burde han vite sin posisjon og sitt verv. Likevel, vil han heller være en privatperson i forhold til Letnes, men så lenge han er statsråd, så vil dette være prioritet nummer en.

Vi må nå se om dette vil få konsekvens. Men dette viser virkelig hvor viktig det er å handle korrekt og følge retningslinjer som blir lagt for en i en slik stilling som Sandberg har. Dette er direkte uansvarlig og man forventer mer an statsråd.

Ville FrP og Høyre, sagt det var ok for en AP statsråd til å reise med en tidligere asylsøker og kjæreste til Nord Korea uten å gi beskjed til SMK? Det tviler jeg på at de ville godta. Det tviler jeg virkelig på at de ville godta. Da måtte Arbeiderparti statsråden gå og beklage for det den hadde gjort. Likevel, skjer ikke dette med Sandberg. Han prøver å bøye seg unna.

Vi får nå følge med å se. Det er hyggelig at Sandberg har fått seg ikke vestlig kjæreste, men vil det har konsekvens for hans politiske tanker rund innvandring og asylsøkere? Vil det bli mer humant, eller gjelder det bare personer som er i hans nære omgangskrets?

Lurer også på hva han selv tenker eller har tenkt. Siden Sandberg er langt fra en person jeg har likt politisk. Likevel, glad for at han funnet kjærligheten. Ikke glad for at han har satt riket på spill og spiller likegyldig ovenfor hva Iran gjør. Det er kanskje som folk sier «kjærligheten kan gjør en blind». Peace.

Listhaug er langt fra et offer!

La mine ord jalle fra alle fjell og inn i alle smau. Sylvi Listhaug, avtroppende minister i den borgerlige regjeringen er ikke et offer. Hun har ikke ofret noe, men hun har mistet noe. Listhaug har mistet makt og posisjon, men hun aldeles ikke et offer. Da hadde hun ikke vært representant på tinget, hun hadde ikke vært i posisjon og vært i medias søkelys på dette viset. Listhaug hadde vært en annen plass om hun hadde vært et offer.

Det er heller om alle de som har vært ofre for hennes politikk og hennes tolkning av politikken, hennes tolkning og anselig behov for å innskrenke og innskjerpe alle regelverk. Samtidig, som hun ikke har tatt til etterretning de vedtak som er blitt gitt av Stortinget. Hun har torpedert regelverk som har gjeldt familiegjenforening. Noe hun i månedsvis forverret og gjorde det vanskeligere. Der hun også, uten å komme med begrunnelser for har økt avgiften med 2000 kroner i 2018, noe som ble doblet i 2017. Intet annet har økt lignende i denne regjeringsperioden. Det er flere med meg, som ønsker at hennes offer skulle vært mye større.

Derimot har du også alle de asylsøkere som sitter på bedehus og kirker, som kan avvente besøk og raid av politi. Siden den så-kalte kristne verdiarven og kulturkirken betyr noe for Listhaug. Så har likevel ikke problem med å raide gudshus og vanære en lang tradisjon.

På toppen av det hele så har du asylbarna og mindreårige asylsøkere som er blitt brukt som våpen. De har blitt sendt til krigssoner de har flyktet fra. Der UD har sagt at man skal være restriktiv med å reise til, men der kan vi sende mindreårige som flykter fra krig og konflikt. Fordi det er positivt. Dette er offeret til Listhaug. Den banale rettferdigheten.

Listhaug har i sin tid kneblet rettferdigheten, likheten og brorskapet. Listhaug har snevret inn bestemmelser og gjort livet hardere for innvandrere, men også nordmenn som gifter seg med utlendinger. Dette fordi hun kunne og trengte ikke å stilles til ansvar. Hun har kritisert og også vært brutal mot menings motstandere. Likevel vil hun i dag kalle seg et offer.

Listhaug er ikke et offer, men har mistet makt. Hun er ikke lenger statsråd, men fortsatt stortingsrepresentant. Hun har fortsatt en stemme og vil bruke den. Det vil ikke være fred fra henne. Det vil ikke være stille, men vi vet også nå hvem som er hennes sympatisører. Derfor, vil det ikke forbause meg om alle har sympati med henne.

De vi burde ha sympati er alle de som er ofre av hennes politikk, de svakeste og de som er blitt brukt som skyteskiver i årevis. De som har mistet sin sikkerhet og sin mulige framtid. Fordi det har passet Listhaug politisk. Det er de som er ofrene i dette. Ikke henne. Hun har fortsatt sinn lønn og sin posisjon. Hun er fortsatt en brikke med innflytelse på tinget. Derimot, er asylbarna, mindreårige asylsøkere som er sendt på flyet. De lander i usikkerhet og har ingen fremtid. Det er disse som ikke må glemmes i dag.

Det er på tide å realitetsorientering og holde hode kaldt. Fordi det må være grenser. Hvis man sender folk til dit pepper’n gror. Så vil en sannelig også se hva så skjer med de som blir igjen. Peace.

Listhaugsaken: Solberg kunne ha lært noe av Prebensen-saken!

Det er nå faktum at opposisjonen i flertall kan felle regjeringen i morgen. De kan ved votering i morgen stemme for mistillitsforslaget til Rødts Bjørnar Moxnes. Dette angår skjebnen til Sylvi Listhaug som minister i den Blå-Blå-svakt Grønne regjering. I denne sammenheng har jeg tenkt på Carl I. Hagen, som selv i opposisjon stemt for å kvitte seg med statsråder i andres regjeringer. Den mest kjente var Forbruker- og Administrasjons minister Anne-Lise Bakken fra Arbeiderpartiet. Det var helt greit da.

Dette omhandlet en annen sak, men har lignende trekk. Det handler kanskje om noe så langt bak i tid som i 1988, men den er like relevant i dag. Siden det handler om hvordan Bakken opptrådde i forhold til lønningen til nyansatte Prebensen i statseide Postsparebanken. Bakken fikk 500,000 kroner, noe Bakken ikke syntes noe om.

«Forslag fra stortingsrepresentant Carl I. Hagen om at Stortinget vedtar en beklagelse over manglende beklagelse av forbruker- og administrasjonsminister Anne Lise Bakken i Stortingets møte 7. juni 1988». Dette er lignende idag, derfor er det provoserende at flere i Høyre ikke liker at man stiller mistillit til statsråder. Dette var okay, i opposisjon og for Gro Harlem Brundtland å måtte bytte minister i sin tid, men Erna Solberg takler dette ikke. Ei heller Siv Jensen i Fremskrittspartiet, som er arving til Hagen. Dette er helt facinerende.

Thorsen i Varden kommenterte på det i 1988 veldig fint: «Sist gang dette skjedde, var i 1988. Inger Prebensen ble ansatt som sjef for Postsparebanken med 500.000 kroner i lønn. Den gode gasjen gjorde at forbruker- og administrasjonsminister Anne-Lise Bakken (Ap) gikk hardt ut mot statens personaldirektør, Nils R. Mugaas. Bakken nektet først å beklage kritikken, og fikk et mistillitsforslag mot seg fra Carl I. Hagen (Frp). Først etterpå beklaget Bakken, noe Stortinget godtok. Bakken ble likevel skiftet ut uka etter» (Thorsen, Thom Erik – ’Når det ropes «ulv»’ 29.04.2017, Varden).

Slik at mistilliten til Bakken gjorde at hun gikk av senere, etter hun hadde kommet med kvass kritikk av denne lønnen. Noe som gjorde at Hagen og stortinget mistet tilliten til henne. Dette gjorde jo at hun måtte trekke seg etter 2 år i stillingen. Dette er noe Listhaug og regjeringen i dag kunne ha lært av, likevel vil de ikke miste ansikt. Det gjør de, slik Høyre snakker høres det veldig ut som glad makt, men ikke ansvar for denne makten.

Derfor pent hva Hareide la inn på Facebook idag: «KrFs landsstyre har vært samlet og har gitt tydelige råd til stortingsgruppen i en krevende sak. Landsstyret har ikke tillit til sittende justis-, beredskaps- og innvandringsminister. På den bakgrunn utfordrer landsstyret statsministeren til å gjøre det hun kan for å unngå en mistillitssituasjon i morgen. Stortingsgruppen i KrF er gitt mandat og tillit til å håndtere denne situasjonen i stortingssalen i morgen» (Hareide, Knut Arild, 19.03.2018). Derfor er det med dette valget, bevist at KrF, Rødt, AP, SP og SV som ønsker å stemme mistillitsforslag.

Det er på tide at Listhaug, FrP og Høyre, lærer av Prebesen-saken av 1988. Det er kanskje nærmere 30 år siden, men likevel relevant. At Solberg og Jensen kunne hørt på dette, ville vært smart. At Listhaug vil ende med samme «politisk selvmord» som Bakken er imponerende, men viser hva som skjer når man tror man komme unna med alt. Listhaug må ta ansvar for retorikken, bruken av sin stilling og også sine handlinger. Dette har skjedd over tid og derfor ser vi også hvilke grupper som støtter henne direkte. Disse assosiasjonene burde ikke være i regjeringen. Dette burde også Jensen og Solberg forstå. De tror vi nordmenn er så naive. Det er så tragisk.

Slik går det når man ikke tåler å miste ansikt, ikke ta ansvar, men skylder alltid på Jonas. Fordi det er så politisk korrekt. Peace.

Listhaugsaken: Et mistillitsforslag og mulig kabinettspørsmål, viser at selvskading kan felle en borgerlig regjering!

Akkurat nå går ting i sakte film, vi har vært avventede siden Rødt leder og Stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes fremte mistillitsforslag mot Fremskrittspartiets representant og Justis-, Beredskap- og Innvandringsminister Sylvi Listhaug. Dette etter dager med press etter hennes retoriske angrep etter å ikke fått støtte til å forandre paragraf 26b i statsborgerloven. Noe flertallet i Stortinget ikke ville. Derfor svidde Listhaug ut fra hofte et innlegg på facebook, som ikke hører hjemme noen plass. Spesielt om man ønsker dialog og diskusjon rundt tema og ikke selv springe ned i skyttergravene.

Derfor dager på dager med venting på beklagelse kom ikke fra Listhaug, deriblant også en helg med statsminister Erna Solberg som ikke ville gjøre det samme. Dette har ledet til betente dager. Der man måtte også prøve å få Listhaug til beklage i Stortinget. Hun har beklaget for at det skapt reaksjoner, men ikke beklaget til de hun har provosert og de hun har såret med sistt innlegg. Det er som et skolebarn beklager for å lage bråk, men ikke for å dyttet sidemannen som skapte uroligheten. Derfor føler personen som ble dyttet seg fortsatt tilsidesatt og ubetydelig. Slik kan også mange AUFere og AP-medlemmer føle i disse dager.

Derimot, så samles de høyre-ekstreme foran Stortinget idag og hyller Listhaug, til og med ønsker at hun er kapable til å bli statsminister. Dette er grupperinger som har lagt ut enormt krenkende tekster og bilder om våre politikere. Mens, de har en helt og dette er Listhaug. Dette viser hvor langt man kan gå. Det er ikke om reell politisk diskusjonsklima, men hvor man er enten landssviker eller helt. Det er ingen mellomrom. Dette må presiseres, at dette som «Slå Ring rundt Norge», Pegida leder Max Hermansen, SIAN og andre som samlet seg. Det viser hvordan energi og hvordan mennesker som ser opp til Listhaug. Dette burde være en varsko til alle og enhver. Ingen politiker burde være i assosiasjon med slike grupper, siden disse klassifisere mennesker og kommer med destruktive krefter. Som ikke bygger samfunnet, ikke toleranse eller inkludering. Dette skaper bare mer negativitet. Ikke at jeg likte å se karen med skiltet «hater Listhaug». Det er heller ikke passende, men frustrasjonen er forståelig. Når man alminnliggjør høyre-ekstreme, gir Resett og til-og-med Nettavisen blir et talerør for disse holdningen.

Vi burde være spente på uka, hvor vi ser hvilke partier som støtter mistilllitsforslaget til Moxnes. Det er snakk om Arbeiderpartiet. Alle legger skylden på Jonas Gahr Støre om det blir regjeringskrise. Selv om ikke han har vært aktøren eller kilden til hendelsene. Han var først offeret for angrepet, etter Listhaug ikke fikk sin vilje på Stortinget. Deretter, har Listhaug laget egen kake. Derfor, er det helt måfå å lese at dette skyldes Støre. Det vil bare være han og alle andre representanter som stemmer for mistillitsforslaget som skaper regjeringskrise eller ikke. Om dette vil Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne, Senterpartiet og Kristlig Folkeparti. Vi vil se om Knut Arild Hareide som opposisjonsparti vil gi nok stemmer til å felle Listhaug. Da vil vi se om Solberg vil felle hele regjeringen. Dette vil da være et fatalt ende på regjeringen. En fallit erklæring. Noe Solberg bør vite.

Det denne saken har vist er hvor viktig de ord som brukes, de retoriske grep man bruker. Denne saken viser hva man bør gjøre og forvente av en statsråd. Skal representere oss alle, ikke bare høyre-ekstreme grupper. En statsråd i regjeringen skal også representere de som hun ikke stemte på. De skal være landets regjering, ikke bare partiets og støttespilleres statsård. Da har man misforstått sin rolle og sin posisjon. Dette virker som en påfallende glemt realitet i det hele. Listhaug har glemt dette, mens hun har spilt på sin popularitet, men den har også vist hvilke krefter hun setter i spill. Det bør være en tankevekker for henne. Er det disse personene hun vil være representant for? Vil hun være en norsk Marine Le Pen? Er det målet hennes?

Jeg er spent på neste uka, men virkeligheten er ikke vakker. Den er motbydelig. Det er skrekkelig å se og lese forsvar i nettaviser på VG, Dagbladet og andre. Der en ser hvordan folk lovpriser henne, mens de ikke ser den forferdelig retorikken hennes.

Solberg vil ikke miste ansikt, men det har hun. Hun har ikke vist styrke i denne saken. Heller, at hun er i saksen på grunn av støtten hun trenger fra FrP. Derfor har hun ikke gått ut eller gjort noe sakelig for å berolige de berørte. Derimot, så har Listhaug spilt et høyt spill og nå kan det koste hele regjeringen. Det er helt utrolig, men sant. Sånn at Solberg sier at hvis KrF støtter mistillitsforslaget, så trekker regjeringen seg.

Dermed ligger kortene hos KrF, derfor legger hun press på dem som en joker. For at de kan enten redde eller glemme å være prinsipiell. Hvis KrF ikke stemmer for, så stemmer de med AP, SV, R og SP. Da har de reddet regjeringen. Men KrF har svelget sine prinsipper. Da er prinsippene ikke verdt de ordene som KrF sier. Det er noe av det vi kan forstå ut av dette. Vi vil se om prinsipper har verdier, respekt og toleranse betyr noe, eller om å være vennlig mot de som foreløpig har makt.

Vi får se om opposisjonen klarer å felle Listhaug. Dette viser hvilken energi hun skaper og de spørsmål hun legger frem til. Vi har også hør lite fra Siv Jensen i media. Til å være leder for Listhaug, har hun vært skremmende lite aktiv og tilstede. Akkurat som hun jobber i kulissene, men ikke vil si noe om situasjon som hennes partimedlem og stortingspresentant gjør. Dette burde også bli sett på som merkelig. At vi ikke vet hvilken stilling FrP leder Jensen har til det hele, ei heller om hun er negativ til de støttegruppene til Listhaug, eller om FrP vil ha disse stemme og er enig med disse grupperinger. Det er slike ting jeg stiller spørsmål til. Fordi dette viser noe av problemet.

Problemet er Listhaug, hun vet dette, men virker ikke som det er viktig for henne. Hvis det hadde vært annet enn et politisk spill. Så hadde hun håndtert dette annerledes. Dette er en kvinne som vet veldig mye om kommunikasjon og effekten av dette. Som tidligere kommunikasjonsrådgiver i First House. Så vil hun vite eksakt hvordan hun vil gå ut og hvem hun vil nå ut til. Derfor, er det naivt å la henne slippe billig.

Det som skaper spenning er om man vil forsette å stemme, selv om regjeringen stiller kabinettspørsmål, da vet vi at Solberg stiller krav til opposisjonen, men ikke til sine egne. Hun kan ikke kontrollere sine egne ministere, men vil ikke bli stilt krav fra opposisjonen. Det er i allefall en måte å se på dette. Siden hun kan ikke tåle ydmykelsen, av å latt høyre-ekstreme og bruker av frykt for å angre opposisjonen bli spikeren i kista. Det er tragisk, men alt er total selvskading. Dette er ikke å finne løsninger eller tenke veien videre.

Dette er egoene til Listhaug og Solberg som har latt det gå slik. Det andre er reaksjoner fra opposisjonen som ikke godtar å bli brukt som brutale slaktemål blant sine borgere, med statsråder som bruker sin stilling til angripe og ikke ta ansvar for sine handlinger. Det er helt utrolig, men slik er politikken i 2018. Peace.

Pssst: Grunnen til at Venstre og Trine Skei Grande ikke er nevnt. Er av den enkle grunnen de gikk just inn i regjeringen og regner ikke med at de har nerver eller styrke til å stemme mot kollegaer i regjeringen. De har allerede solgt vekk all raushet med å være med i regjeringen og tviler at de vil risikere noe for å ende opp i opposisjonen igjen.

Liker dårlig måten den norske Høyre-siden [Listhaug] spiller på frykt!

Dette burde ikke være nødvendig å skrive, men det blir bare mer og mer viktig. Siden alle mulige triks, alle mulige metoder for å skape frykt blir brukt. Alt som kan tilknyttes terror, fremmedfrykt og det som kommer utenfra er farlig. Mens, vi skal forsatt importere det meste av det vi spiser, klær, biler og annet. Det er noe annet, men de samme folkene med den enorme fremmedfrykten har ingen problem i å gå i en italiensk dress, eie en fransk bil, lekebil til ungen fra Kina også videre. Likevel for disse menneskene dette betyr ikke noe.

Ei heller betyr ikke retorikken noe, ikke at slikt er blitt brukt før og skapt romantiske idealer om menneske, om individet, om samtiden som ikke passer noen sammenheng. Der en lefser sammen de idealer som ikke samstemmer og som ikke er forenlige med virkeligheten. Dette gjør høyresiden og med en slik bravur. Der en ikke tenker på lover og regler, der fødested og religion, der noen kjennetegn er mer viktig en sunn fornuft. De som har problem med hijab, kunne like lett gått rundt i gata med skaut. Ikke at jeg ser store forskjellen, det er bare den historiske og kulturelle faktoren som tilspisses. Hvorfor blir de så redde? Hvorfor er du så redd?

“Frykt fører folk sammen, blant annet ved at det får folk til å tenke i store og enkle kategorier som ”vi” og ”de”. At kategorier er store og enkle betyr ikke at de er feil: Gjennom historien har det vært mange eksempler der grupper står mot hverandre og frykten for den andre er høyst reell. Men eksemplene på det motsatte er også mange, særlig i samfunn der myndighetene kontrollerer offentligheten” (…) “Frykt er dermed et nyttig redskap som kan skape et fellesskap og samle det under en leder. Frykt kan også få et fellesskapet til å begå heroiske, radikale, til og med forferdelige handlinger. Individer kan ofre seg for fellesskapet, slik japanske selvmordspiloter ofret livet i kampen mot den amerikanske overmakten” (Borchrevink, 2016).

Akkurat nå er en leder på høyresiden som folk samler seg rundt er Listhaug og all mulig reaksjon skaper rundt henne. Hun har lov i sine kretser til å gjøre hva som helst. De støtter og applaudere henne, men spør seg ikke hva hun gjør med alle de andre. Det er derfor det blir «vi» og «de». Disse tankene burde være en tankevekker. Der en skaper et fenomen som skaper storm i seg selv og som også skaper en vekkelse. Dette er det som er rundt Listhaug. Det er ikke facisnerende, det er skremmende. Fordi de samme mytene, den samme bruk av frykt er blitt brukt av flere.

Å bruke frykt som politisk våpen er farlig, den effekten det har. Der hun klarer å hause opp og få sine egne på hennes side, uansett hva hun sier. Det er kultisk, det er nesten som Scientologi kirken, hun kan si hva som helt og vil få sin flokk med seg. Det er intet som hun gjør feil. Samtidig som hun kan karikare, beskrive og si akkurat hva hun vil. Dette fordi hun har klart og beskrive akkurat en viss «de» mot «oss». Ikke at det er korrekt, men hun har laget fiender, funnet ut at en gruppe menneske er farlige og prøver å ekskludere disse. Dette er gjort med alle triks og alle typer ord. Selv om dette ikke stemmer. Akkurat som alle nordmenn ikke er kjeltringer, det samme kan sies om pakistanere. Ja, vi har kjeltringer blant begge grupper, men ikke alle vil stjele fra hytte og hotell.

Likevel når Listhaug kommer på banen, så er alle i en gruppe farlige, de vil ta å deg og du vil ønske de langt vekk. Vi må redde oss fra denne fargen, vi har ingen vei å gå. Vi bruke alle midler, alt vi eier og kan skaffe til veie. Slik at vi kan reddes. De er så farlige. Det er slik dette holdes på, uten at det er bevist, uten at det er tegn. Ja, det er noen personer som kan være farlige, men det er blant alle folkegrupper, i alle sammenhenger. Ikke bare de gruppene hun karikerer. Derfor, bør man trå varsomt med frykt.

Uansett. Så vil hun forsette, fordi hele hennes politiske liv er basert på denne strategien, alle higer etter hennes frykt motiv. Å det blir spist opp som potetgull. Det er helt forkastelig, det er helt usakelig og det spys ut med jevne mellomrom. Bruken av frykten. Frykten som våpen. Frykten for det ukjente og alt som ikke kan beskrives. Der en demoralisere og tilintetgjør andre mennesker, fordi en selv er ufeilbarelig. Det er slik det ses ut som.

Det er derfor, en ikke skal bruke dette, fordi motivet makt og man må hele tiden skape muligheter for ny frykt og frykte nye ting. Man må utvide registeret og alle mulig farlig fundamentalister, selv om anti-krist ikke kommer på listen. Så kommer alle andre på listen. Det slik det vil gå. Det er ingen annen utvei. Fordi hun ikke politisk tilsnitt eller trygghet. Det handler ikke om skape sikkerhet eller rom for toleranse. Det handler om spre frykt, fordi det trenger basen hennes. Listhaug trenger å spre frykt og galle.

Det er ikke vakkert, men det er heller ikke poenget. Fordi frykt som poltisk redskap er en forferdelig sak som har ledet menneskeheten inn i mange tragiske hendelser. Vi vil gjerne slippe det her hjemme og vi burde vite bedre. Likevel, er det ikke som gjør det. De går på limpinnen og svelger frykten. Uten å ta tåa nede i vannet, fordi de har hørt at vannet er farlig. Selv om vannet ikke vil hoppe på dem eller skvette. Det er helt stille, ikke engang et vindpust. Så det er ikke så farlig å stikke tåa ned i vannet og kjenne at du trygg. Du trenger ikke være redd. Det er nok farer der ute, men du skal vite at himmelen vil ikke ramle i hodet ditt likevel. Jeg lover. Peace.

Referanse:

Borchrevink, Aage – ‘Frykt som politisk redskap’ (18.01.2016) link: http://psykologisktidsskrift.no/frykt-som-politisk-redskap/

Politisk Reklame: SMSer er som Uadressert Reklame, kontroversielt javel, men lovlig!

Idag har Arbeiderpartiet sendt ut 500,000 SMS med beskjed at om man ønsker deres stemmer i valget. Dette har andre partier gjort før. Det er lovlig, men ikke like populært. Like populært som at man legger valgkamp materiell og brosjyrer i postkassene, når de er merket mot all reklame. «Nei takk, til uadressert reklame». Likvel, i følge våre lover og regler så har partiene lov til dette.

For å sette dette i historisk perspektiv så har Fremskrittspartiet gjort det samme:

«Vi har gjort en avtale med katalogselskapet Eniro, og det er de som har solgt oss denne tjenesten, sier Hanssen. De mange førstegangsvelgerne som i dag har mottatt SMS, har gjort dette fordi FrP har kjøpt lister fra Eniro, rettere sagt fra Inform, som er et datterselskap av Eniro. Inform som lever av å selge adresser og kontaktinformasjon, har solgt dette til FrP, og så har de brukt dette videre. Så vidt meg bekjent er det ikke vi som har sendt ut SMS, og vi er nøye med å følge de lover og regler som gjelder her, sier Bård Hammervold i Eniro til DinSide» (Pickard, 2009).

Sånn at når Arbeiderpartiet gjør dette i dag:

«En SMS ble sendt direkte til velgere søndag formiddag med følgende budskap “Hei. Stortingsvalget blir jevnt. Du avgjør om Frp og Høyre fortsetter i regjering. Vil du ha et skifte? Skole og eldre fremfor skattekutt? Stem Arbeiderpartiet!”. Arbeiderpartiet ønsker å nå bredt ut med vår politikk og mobilisere flest mulig til å stemme. I tillegg til markedsføring gjennom annonser og materiell har vi sendt ut brev og SMS direkte til velgergrupper. Kontaktopplysningene er fra Iper Konsumet, som er et register over norske konsumenter. Kontaktinformasjonen er leid for en gangs bruk. Politiske organisasjoner er ikke pliktige til å følge reservasjon mot direkte reklame» (Arbeiderpartiet, 2017)

Slik at både FrP og AP har brukt samme trikset i samme tidsperiode av valgkampen. De har sendt ut SMS med budskap om at man bør stemme på deres parti. Dette kommer rett i lommen på de lister og selskaps telefonlister som de har tilgang på. FrP brukte Eniro og AP bruke Iper Konsument. Begge er like irriterende. Like irriterende som at man kommer på dører, at det legges i postkasser og at det gis på trikken, bussholdeplassen og torv. Hvis du først ikke liker politisk agenda eller parti, så blir det provoserende. Det skjønner jeg, samtidig, ville du følt likt om det var ditt eget parti som sendte SMSer til deg?

Det er slik nå at partiene har lov til å delegere og etablere seg mer i den offentlige sfæren enn før. Dette fordi politisk reklame er helt greit, mens alkohol og tobakk er forbudt. Selv om vi vet hva vi får om vi kjøper Jack Daniels, Hansa Pils, Petterøs Blå eller General Snus. Vi vet hva vi får om vi kjøper dette eller reklameres får, men når vi ser smilene til Siv Jensen , Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre på perrongen. Så kan de både selg fulg eller fisk. De kan selge fred eller krig. Ikke lett å vite av å kikke på plakater som er stylet og har et slagord. «Vi kommer i Fred», «Vi bygger verden», «Vi er imot skatter og avgifter» osv.

Derfor, skjønner jeg problematikken rundt SMSene, ikke at den er ny eller veldig kontrovesiell. Skjønner at folk ikke liker dette, like lite som uadressert reklame. Akkurat som en liker like dårlig at man får reklame midt under et ski-renn. Skjønner greia, men verden er full av reklame og politikerne vi har gitt seg selv rettigheter til å gjøre dette. Så lenge det ikke er lovstridig å stå på torv å gi ut valgkamp brosjyrer, sleppe disse i postkassene, fylle reklameplakatene på busser, rutebilstasjoner og ellers. Så vil også partier sende SMSer for å vinne noen flere velgere.

Akkurat som Høyre gjorde den ene dagen, gav en pose Solbær-toddy til forbipasserende når det regnet. I sammen klistred med valgkamp brosjyre. Samme som om man får en rose av AP. Dette er slik partiene driver og holder på. Akkurat som vi var små å raidet standene for å få drops fra de forskjellige partiene, der vi diskutere i flokk om KrF sine hadde bedre smak enn de som Venstre hadde. Slik er det bare og hører med valgkampen.

Selvfølgelig skulle registreringen i Brønnøysund gjeldt denne form for reklame. Slik at når du er registert skulle du være slettet fra lister. Men om man slår på TV så er det reklamer støtt og stadig. Samme form for budskap legges i postkassen. Den er i gatene og ved veiene. Dette fordi partiene har lov. Hvis vi vil ha slutt på dette, så må man få representantene til å stoppe dette. Slik de gjorde for Petterøs og Hansa. Som ikke lenger har reklame for tobakk eller øl. Bare alkoholfri øl er lovlig. Derfor er det mest Cola og Pepsi Max reklamer.

Hvis vi ikke vil ha det slik, så må det regelendring til, da vil dette bli ulovlig akkurat som andre former for reklame. Det er ikke lenge siden det var forbudt med politisk reklame. Dette ble åpnet for noen år siden og nå ser vi hva dører dette åpner. FrP har brukt denne i 2009, med blandede reaksjoner, det samme har nå AP. Med misnøye. Derfor, om vi ønsker andre former for kampanjer og annen form for politisk dialog og kampanjer. Så må vi ønske å forandre regelverket slik at Partiene ikke har lov. Enten så har alle lov, eller så har ingen.

Har også sett at Partiet De Kristne har sendt ut SMSer. Dette har ikke blitt tatt tak i, disse sendte til de «verdikonservative» i Norge. Jeg fikk selv en SMS fra Valg.no med dette budskapet den 6. September:

«Hei! Dette er en vennlig påminnelse om stortingsvalget 11. september. Demokratiet har bruk for din stemme, så husk å delta i valget! Hilsen valg.no» (Valg.no, 06.09.2017).

Slik at det er mange former og mange som bruker denne formen for å spre informasjon. Da må vi bare ta valg, vi må få representantene til å bestemme for oss og gjøre reelle beslutninger slik at slikt blir det slutt på. Det har vi gjort med andre ting, så hvorfor ikke dette også. Peace.

BTW: Jeg er ikke mot budskapet til AP idag, mer imot metoden, akkurat som jeg imot alle former for politisk reklame. Ser frem til busser og bussholdeplasser uten forfengelige politikere med slagord klistera over hele bybilde. Men det er bare meg.

Referanse:

Arbeiderpartiet – ’Fakta om SMS-utsendelse 10. september’ (10.09.2017) link: https://www.arbeiderpartiet.no/om/presse/fakta-om-sms-utsendelse-10-september/

Pickard, Kristina – ’Slik skal de kapre deg’ (07.09.2009) link: https://www.dinside.no/okonomi/slik-skal-de-kapre-deg/61949629

Valgkampen 2017 er på hell: ‘Hvor bærer dette hen?’

Nå som valgdagen er her, rett rund hjørnet og valgkampen snart er forbi. All ståhei og appeller, alle reklamer i avisene, all posterne rundt om i gater og streder og når alle løfter blir borte. Hva vil vi stå igjen med? Hva vil vi huske etter disse skøyerstreker og PR kampanjer? Hva vil være det, vi tenker som typisk for valgkampen i 2017?

Vil det være at Stortingskandidatene og representantene ikke kan la hverandre preke ferdig, eller vil det være at vi motstrider fakta. At Faktisk.no er blitt en billig jippo som noen aldri vil tro på likevel. Uansett, hvilken side om det er borgerlig eller sosialistisk, så vil det bli kvesset klør, enn å besvare sine ufeilbare sannheter. Der en ikke vil stå tilbake eller vise sitt sanne ansikt.

Det er som ironisk, så banalt og absurd, at politikerne kommer med blomster, kaffe, toddy og alt annet materiell i valgkampen. Men når den er over er det som de gjemmer seg. De vil ikke se folk unntatt under valg. Det er da de trenger folkene. Da står de ved trikke stopp, jernbanestasjoner og ved bondens marked. De står i gater og diskuterer. Men om de hadde dukket opp på Liersenteret eller ved Florøs Rutebil-stasjon så tviler jeg.

Det er fint at de dukker og viser sitt ansikt, vise sin arroganse og kynisme. Viser sitt sanne jeg, kommer med flatterende løfter og påstander om hverandre. Noe de vanligvis ikke ville ha gjort. Der vi ser på trykk, dag inn og dag ut hvem som skal gjøre hva. Hvem som skal relansere Mild-Taco Grandiosa og hvem som vil forby husdyr på landet. I disse tider kommer alt frem i daglyset.

Intet parti er stille, alle stiller med reklamer og kandidater fra små symbol-parti, til de kjente og kjære. De som er usikre på hvem de vil jobbe med til høsten, hvilke partier som vil samarbeide og hvilke som vil regjere alene. I disse tider er det sannelig ikke lett, ingen av siden er det sikkert. Det vil bli hestehandel og det vil koste noen skillingsviser for å makt. Dette kommer an på samarbeidsklima og mulige mandat. Det er enda veldig usikkert.

Det som er sikkert, uansett parti. At tirsdagen 12. september 2017, så vil vi ha et nytt storting og nye representanter. Hvem disse er folk som står på lister over det ganske land, som har sprunget mellom skoler, tv-programmer og skrevet appeller. Om de deres mot og ideologi har slått an, er vanskelig å vite. Om skillelinjene mellom partiene og deres ønske om forandringer. Er heller ikke vanskelig å få hasen på. Det som er sikkert, er at noen vil bli byttet ut og noe fornyelse vil det bli. Hva det blir for noe, er opp til alle og enhver.

Hva vi vil huske fra valgkampen om det var stander, opprop, artikler eller stunts. Det er ikke lett å vite. Det i alle fall jeg vil huske, er alle de som ikke kunne ydmyke seg og si unnskyld. Alle de kandidatene som kvesset klør og ikke kunne bruke almen folkeskikk. Det er de jeg vil huske og sikre at jeg ikke stemmer på. Fordi når de ikke kan respektere hverandre eller andre, hvorfor vil jeg da gi dem makt?

Jeg kan ikke stemme på partier som sprer frykt og segregring. Som ikke skaper håp om løsninger eller finner nødvendig plass til å ha dialog mellom oss. Det er noe vi trenger hele tiden, snakke og planlegge for å finne løsninger på dilemma og problemer. Noe som ikke nytter er forbud og deportasjon. Det er to forskjellige linjer og argument som ikke skaper positiv atmosfære, men mer frykt og ubalanse. Der det blir gjort om til dem og oss. Noe som er en usannhet, siden vi alle er en del av samfunnet. Om noen liker det eller ikke. Det bare er sånn.

Valgkampen vil legge sine premisser, utjevningsmandat og regelverket vil sette sine funksjoner inn. Som igjen vil bli merkbart på resultatet og mulige konstellasjoner på Stortinget. Hva vi bør vite og i eie, er at de skal representere oss og være aktører for oss. Ikke for seg selv, da bør de søke en annen jobb eller jobbe som konsulent i First House.

De neste dagene vil vi se om hvordan politikken og hvilke verdier som er viktige. Vi vil se om felleskap eller frihet fra staten vinner frem. Vi vil se om skatteletter betyr mer Menneskerettigheter. Vi vil se om ulv betyr mer sauer. Vi vil se om distriktspolitikken og sammenslåinger har fått effekt på populariteten til regjeringspartiene. Det er en drøss av andre ting også. Men disse vil vi se og kunne se trekk av.

Valgdagen nærmer seg. Jeg vil ønske deg og dine et godt valg. Håper positiviteten og håpet på en bedre fremtid vil vinne 11 September 2017. Alt annet ville være et skudd på baugen og et mentalt forlis for min del. Peace.

Frykter for større politiker forakt: Når partiene tilbyr svære valgløfter uten å innfri!

Dagens politikere må frykte politiker forakten, den vokser og dette fordi deres holdninger og arroganse kommer frem under valgkampen, dette kommer på tv-debatter og andre innslag. Der en viser enten et fantastisk speilbilde av realiteten eller et så stort valgløfte, at hele verden vet at partiet ikke kan innfri dette.

Det er denne arrogansen og selvtilfredsheten. Der man kan ture frem med ordelag og skillelinjer som ikke tilhører denne verden. Dette blir gjort for å sikre sine velgere og samtidig skaper dette polarisering mellom velgerne. De som står ved ens side og de som er meningsmotstandere. Dette skaper ikke en positiv dynamikk, men mer usikkerhet. Der en lurer på hva vil være det skytsmålet mot opponenten.

Dette er slik det føles, dette er slik det kan tenkes, fordi de blir bare mer og mer av det. Dette med reklamer på offentlige steder, inne i aviser og slagord midt under dagsrevyen. Ikke bare i debatter og blant stemmesankerne på stands. Dette er overalt og ingen pauser. Det hele er brød og sirkus. Der løfter og lovnader kastes i vilden sky og håper at den treffer god jord, slik at det blir en blomst eller en fullvokst hvetekorn.

Denne følelsen av usikkerhet og av maktbalanse også setter sperrer. Der en lurer på om sin stemme blir den som bikker det mot sosialistisk eller borgerlig. Dette gjør at man kan enten på partiet man har mest likehetstrekk ved eller stemme strategisk å håpe støttepartiet får nok sympati til å kunne nå flertall eller størst konstellasjon av partier til å bli regjering. Dette er ikke lett.

Det er i et slikt bilde forakten er farlig, der de harde argument og de krenkelser av hverandre skaper ubehag og usikkerhet. Der forakten for politiker gjør at folk for avmakt for de og tilslutt føler avsky. Der løftene og valgkamp programmene blir smøre-lister for å oppnå gunst, men ikke nødvendigvis levere disse. Når det skjer igjen og igjen, når partier selger sin gunst for makt, istedenfor å levere sine løfter. Da begynner man å miste tiltro.

Det er dette som gjør det hele så skjørt, den dynamikken, de ord og handlinger som ikke samsvarer. Der konkrete fundamentale ideer blir til side satt og stilnet fordi dette egnet seg best for å få makt, ikke for å vise velgerne at de sto for disse verdiene. Det var mer kjøpslåing for å sementere makt, enn å faktisk oppnå løftene.

Dette er det som er farlig, når nok personer får denne følelsen. Der valgkampen blir mer et spill for galleriet, der løftene og reklame-plakatene er mer for å sanke stemmer, enn å faktisk innfri disse. Når det føles slik og kan tolkes dit hend. Da må man spørre seg om partiene må kikke i seg selv og ransake sine valgkamp-apparat ettersom tvilen til de blir sterkere. Peace.