Offentlig skittenstøyesvask

Det er sykt lett å se over hele situasjonen. Dømme den helt og si: «de suger!». Nå har det stormet hett rundt byråkratiet i Norge. Hvordan dens situasjon er og hvor ståa er. Uten at man blir direkte klok. Mange av de som skriver virker kjapt, at de har svaret skrevet under med to streker. Før de satte seg ned foran Macen og skulle beskrive hvordan det er.

Byråkratiet i Norge er mangfoldig. Selv om betegnelsen ofte er negativt betonet. Som ett skjellsord  Å om du er en byråkrat. Så er du en automatisk robot som følger prosedyrer og rutiner. Byråkraten skal ikke klare å se mennesker.. ei eller ta til seg det medmenneske og dens sak. I de siste årene og kanskje med det rette. Så har samhandlings-reformen og NAV fått gjennomgå. Jeg har selv opplevd NAV, og det var en personlig fiasko av dimensjoner. Som jeg ikke gidder å gå innpå. Fordi det er ikke det dette handler om! Okay?

Det saken dreier seg om. Er det simple og dramatiske. Nesten som en sliten og oppbrukt klisjeer. Hva forventer vi av storsamfunnet og hvordan skal den håndtere oss moderne mennesker. Som har ekstremt mange av de samme behovene våre forfedre hadde. Vi har andre forventer enn de til nasjonal staten og hva som er den anliggende  Vi er ikke medlem av en Union, men samtidig nesten følger alle dens direktiver blindt. Som gjør at handlingsrommet lokalt og nasjonalt svekkes. NPM bølgen som har vært «de siste» 30 årene. Har gjort at mer av reguleringene og profesjonalisering av statelig byråkrati har kommet lengre ned på kjeden i forhold til de overordnede  Dermed har makt-gapet og sluket med råd forfalt deretter. Å løpet etter å levere resultater og rapporter økende. For å vise progressive og pro-aktiv kunnskap. Kult ikke sant?

I og med at vi sitter her idag. I denne situasjonen. Der skittenrøysvasken er blitt offentlig! Staten er jo etter de fleste enige om: Den som skal se over og holde samfunnet under kontroll. Samtidig tilby tjenester og iverksette reguleringer. Ikke minst at vi kan ha friheter innenfor ett visst ansvar.  Derfor for at samfunnet skal klare det. Legitimerer vi at departementet, direktorater, tilsyn, kommuner, fylkeskommuner og Stortinget, gjør at Staten kan gjøre det den er til for. Nasjonalstaten har delegert sine oppgaver til byråkratiet. Slik at det kan faktisk gjøre: Tjenestene folket vil den skal gjør og sikre oss og de etter oss. Det er dette samfunnet vi vil ha sant? Da trenger staten å delegere oppgaver til byråkrater. Byråkratiet er sunt hvis de som skal styre samfunnet kan rådføres og samtidig kontrollere situasjonen deres.

Nå er det dessverre slik, at over lang tid har politikerne og deres rådgivere. Etter å ønske om kuttede kostnader og følge regelverket som ble gitt dem. Norske borgere har godtatt dette og har også «halvveis» godtatt EØS avtalen. Den som har gitt større krav og rettigheter uten at vi som borgere har en stemme med i saken. Staten kan legge ned veto, men har så å si ikke gjort dette. Kanskje bare i Postdirektivet og to andre saker. Veldig lite, ekstremt lite. Nesten ingen saker blir stemt ned.

I den situasjonen. Blir.. Det lite makt til verken oss borgere, like lite til våres representanter som skal representerer oss og skal gi oss alt det vi forventer av dem. Iallefall gjør alt i deres makt å forsikre at de skal klare å få det til en gang i framtiden i det minste.

Nå som situasjonen med skittentøyet er der ute. Det ser ut som det er lang vei til renseriet. Dette virker også som en svin-dyr affære. En affære som er så kostbar og tidkrevende. At flere av kommentatorene nesten vil at de som jobber i byråkratiet skal ta «kamikaze!» og aldri komme tilbake igjen i sine stillinger. Akkurat som det er løsningen. Det finnes folk som er ansatt i feile posisjoner. I alle ledd i samfunn, privat og offentlig. De er der og blir feite. Lure seg enten unna eller bare gjøre minst mulig. For disse er dette ikke lenger latskap, for de få: er dette en idrett og stolthet. Å få betalt for å gjøre minst mulig. Heldigvis er de ett salig mindretall. I allefall må vi håpe på det. For vår egne stolthetsskyld, eller skal vi si: for vår ære som stat. Staten skal levere. Levere ett «produkt» «tjeneste» «ytelse» «krisehåndtering» og «livgivende omsorg». Når vi har så sprette mål og funksjoner . Ikke  minst også hvordan posisjon byråkratiet og byråkraten skal være i.

Har jeg noen løsning på skittentøysevasken  Den offentlige skittentøysevasken er klar. Renseriet er der. Om det noen som hele løsningen tviler jeg på. Det offentlige må å gjøre noe. Enten kanskje delegere jobben annerledes. Eller så må vi som folk i sammen gi våre samtykke til å forandre det fra bunnen av. Fra kommunene til toppen. Slik som det har skjedd ved flere anledninger. Der kommuner har begynt med egne trygdeordninger, fattigdoms-omsorg og eldreomsorg. Hvis vi skal gjøre noe, bør vi begynne en plass. Ikke bare diskutere hvor skitten skittentøyet er og hvilket renseri vi skal sende det til. Før eller siden vil det bli skittent igjen. Det som gjelder er: Hvor lenge klarer vi holde tøyet rent. Fordi det virker ikke som en del av diskusjonen. Diskusjonen er mer om hvor mye drit det er på genseren og skjorta til byråkraten. Den er slik fordi vi har lenge godtatt at den er blitt slik. Det eneste jeg håper på nå. At vi er flere der ute som skifter diskusjonen i en retning hvor det realistiske mål og muligheter til å fornye byråkratiet. Ikke bare kaste skittentøyet ut i gaten å «si så mye skittentøy det er».  Fordi det visste vi, ikke minst også vi er bedre enn dette. Peace.