KrF: De Blå vant igår og viser igjen at målet helliger middelet!

«En mann er nesten aldri i stand til å tilpasse seg. Selv om forholdene endrer seg, holder han fast ved sine prinsipper og arbeider utrettelig mot sin egen undergang» – Niccolò Machiavelli

Det var en seier som satt langt inne i går. Det var ikke sånn at det var skrevet i stein hvilken vei dette kunne gå. Var allerede interne og fylkeslagene som hadde satt stopper for mulig skifte. Da spesielt i Rogaland, hvor første nestleder Olaug Bollestad fikk alle delegater til å bli blå. Det er det som vil bli husket. Fordi de andre fylkene lot det være representativt delegater fordelt i forhold til mandater. Selv om det også er spørsmål til hvordan Vest Agder gjorde dette også. Dette er to viktige fylkeslag med vesentlig mengde delegater til det ekstra-ordinære landsmøte i går. Som vedtok å gå i en blå retning.

Dette tjener Bollestad og Kjell Ingolf Ropestad. Som begge har vært for dette og ønsket den retningen. Likevel, så viser de også bort det positive engasjementet og vil nå oppleve massivt medlemsflukt. Det vet jeg allerede, ettersom jeg kjenner som meldte seg inn etter talen til Knut Arild Hareide den 28 september. Der han anførte en linje, der partiet ville gå inn i forhandlinger med Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Dette har som sagt ikke skjedd og også blitt skrinlagt. Det løpet er kjørt etter i går.

Derfor, vet vi at de to partiene som lovet før valgkampen at de ikke ville gå inn i regjering med Fremskrittspartiet, dette være Venstre og Kristelig Folkeparti. Vil gjøre dette likevel. Carl I. Hagen skrev så fint etter vedtaket: «At det gjøres på deres premisser». Altså, slik som budsjett-forhandlingene i fjor. Med direkte ultimatum fra regjeringspartiene Høyre og FrP.

Det viser at Bollestad og Ropestad, ikke har problem med retorikken, med måten FrP håndterer det politiske rammeverket eller medmennesker på. Så lenge de kan slå mynt på abort-saken. Vi kan ikke forvente at Ropestad skal klage på sine nestledere om de er illojal. Fordi det har han vært selv i denne prosessen og vist lite klokskap. Høyrefolk vil se det annerledes, fordi de har en lojal partner i han. Da er det ikke så nøye om man bruker alle midler, mens fylkeslagene bestemmer seg.

Det er vanskelig å forstå deres signal, når KrF skriver dette etter vedtaket: «å har partiet pekt en retning. Og retningen er at KrF skal søke regjeringssamarbeid med Solberg-regjeringen…KrFs sjel ligger ikke i hvem vi samarbeider med – men hva vi står for som politisk parti. Vi er et parti som trår til når livet er sårbart. Om det er i begynnelsen av livet, mot slutten av livet eller når sykdom rammer. Det ligger fast uansett» (Kristelig Folkeparti, 02.11.2018).

KrF kan ikke skryte lenger at de kjemper for et varmere samfunn, når de gir makt og blir nyttige støttespillere til FrP. Det går ikke, det er det heller ikke Venstre skjønner. Begge disse partiene vil tape på lang sikt på dette. Fordi folk ser hva FrP og Høyre har gjort. Dessuten, har ikke Solberg vist styrke når det kommer til sine statsråder og deres uanstendige oppførsel. Det har ikke hatt konsekvens før Bjørnar Moxnes og andre har kommet med mistillitsforslag. Derfor, er jeg enda mer i tvil at KrF vil få noe verdifult i gjennomslag med regjeringssamarbeid per dags dato.

Jeg vet at som tidligere venstre-mann, kan aldri gå tilbake til Venstre. Sannelig, vet om jeg mange KrFere som sier det samme etter i går. De ser hva som skjer og noen vil så inderlig ha makt. At de glemmer medmenneske. Det er helt betinget. Det er den veien KrF nå går. De lar de private, de rikeste interesser og gir samtidig makt til de som polariserer samfunnet aller mest. Det er det de gjorde og det er såpass på kanten med deres eget parti-program. At en kan ikke se fnugg av rasjonalitet. Annet, enn at partiet ønsker makt og svelger alle kameler på veien.

Dette kunne vært et parti til å stole på, men makten ble for viktig. Akkurat som Venstre som også har gitt opp. Så gir KrF opp også. Det er bare å bite i det sure eple og finne andre løsninger. Siden Høyresiden har kommet med så mye skremselsbilder av venstresiden. Kanskje jeg skal melde meg inn i Rødt eller SV. Å jeg kommer da fra Venstre. Det forteller om tragedien i går. Hvis de hadde gått mot AP/SP. Så ville jeg kanskje ha meldt meg inn. Siden KrF egentlig har mye positivt, men nå har skipet seilet. Det har forlatt havna og de kan seile sin egen sjø.

Da med to personer som higer etter makt. Dette er Ropestad og Bollestad. De begge vil bli husket for dette. Ikke for politisk kløpperhet, men for at målet helliger midlet. Peace.

Debatt: Er det bare Solberg som kan regjere dette landet?

«Ingen gir fra seg regjeringen frivillig» – Martin Tranmæl (1961)

I dagens Dagsnytt på NRK fortsatte Erna Solberg å kjøre Knut Arild Hareide og tidligere samarbeidsparti Kristelig Folkeparti. Det som tilsynelatende burde ha vært en sjarmoffansiv. Var mer et sleiv-spark i den rettning at KrF sine velgere var i fare og demokratiet ville falle i sammen om KrF valgte en annen fløy.

Jeg lurer på Erna Solberg tenkte slikt da hun har forsvart sitt regjeringsalternativ og sin posisjon. Det virker mer og mer som hun implisitt sier at ingen andre kan regjerere. Spesielt ikke Støre og at det ikke er alternativer på den andre politiske fløyen. Hvis du føler du har hørt det før. Så hva det akkurat det de Rød-Grønne sa om den borgerlige siden, men Jens Stoltenberg regjerte i to perioder.

Derfor, bør man ikke bli tatt med i spillet og bli lurt. Ettersom det mulig på Venstre siden også å få flertall om partiene ønsker dette og er villig til å gå i en koalisjon. Det er like reelt som at Venstre og Kristelig Folkeparti skulle støtte Fremskrittspartiet og Høyre. De er ikke skinnhellige og har automatisk til å styre. Det er kanskje at Erna Solberg ikke vil gi opp makten og styre rikets sal som hun har gjort.

Hun har hele tiden visst at hun levede på nåde, at hun levede på nok støtte fra støttepartiene. Dette var et faktum som var der. Det hun også visste, men tok risikoen etter valget 2017. Var at Hareide og KrF ikke var samme samarbeidsparterner som i første periode. De hadde fått nok at kjøret og utskjellinger, fått nok av polarisering og det politiske klimaet som Fremskrittspartiet fører med seg. Det er akkurat som Solberg har sky-lapper på og ikke vil se dette. Dette har nok noe med at demokratiet gjelder for henne, men ikke for de andre partiene. Hun er jo det eneste alternativet.

Det var slik det lød fra de sosialistiske siden også som snakket om borgerlig kaos og at de ikke kunne lage en regjering som var levedyktig. Det har de klart etter den Rød-Grønne perioden. Dette på tross at det har vært mindretall og at den har måttet gå igjennom lange budsjett-runder med støttepartiene. Der det er blitt ultimatum fra FrP til KrF og Venstre før disse forhandlingene. Dette har vist makt-arroganse. Som er enormt synlig i disse dager.

Der Hareide og KrFs egen parti-organ er et demokratisk problem. Da må vi skrinlegge den parliamentariske ideen og sette igang med en annen styreform. Siden det er den vi har og hun har visst dette hele tiden. Selv om KrF muligens går til sosialistisk side, så kan hun fortsatt regjerere. Siden hun kan trekke seg om hun ikke vil være en mindretallsregjering som må la alt gå igjennom votering i stortinget.

Dette er nederlag for Solberg som vil regjerere og ha alt på plass i regjeringskvartalet. Ikke forhandle i parliamentet. Det er slikt det ser ut som. At hun kan ikke forstå at hennes valg om å fortsatt gå inn i regjering med FrP har en konsekvens. Det koster noe og vil ha en effekt som ikke alle synes er spiselig. Akkurat denne lærdommen som hun burde ta, men ikke vil ta innover seg.

Venstre har godtatt dette med åpne armer, selv om de som tidligere støtteparti og lovet under valgkampen at de ikke vil gå inn i regjering. Gjorde det likevel, de viste dårlig politisk håndtverk og gikk rett i bresjen for alle muligheter for makt.

Det Hareide har vist den siste tiden er mot og også lederevner. Der han har mange krefter som jobber mot en. Han har både Høyre, FrP og Venstre mot seg, de som egentlig skulle være samarbeidspartnere. De har ikke latt prosessen gått stille for seg og kritisert det hele. Istedenfor å være støttenede og lyttende. Så har de presisert igjen og igjen, at KrF skal bare føye de borgerlige. Det uansett. Intet spørsmål. Fordi Solberg eier tronen, hun er arvingen til den og ingen andre eier retten til å få den. De har ikke brukt de ordene, men det virker mer og mer slikt.

Dette er hårreisende og derfor må kommenteres. Jeg hade ikke skrevet dette om jeg ikke hørte på NRK idag. Fordi nå har Solberg tatt det for langt . Jeg klander henne ikke og heller ikke hennes partifeller at de ønsker makt. De har smakt på makten og det er behagelig å den.

Solberg du kunne ha behandlet KrF bedre og gitt de mer rom i en intern prosess. Om noen hadde prøvd å gjøre dette mot Høyre. Så hadde det vært rama-skrik og vært full krise. Da hadde alle mulige krefter snakket om kupp og misbruk av ytre innflytelser. Likevel, så lar man det bare gå.

Hareide har vist pågangsmot og styrke. Han står i stormen og holder det samme fokuset. Folk har kalt han vinglete og pjusk. Denne gangen og helt siden valgkampen har han stått på det samme. At han var for en Høyre Sentrum regjering uten FrP. Ellers så måtte det bli et annet alternativ. Hvis det ble Høyre og FrP. Da ville han være i opposisjon. Noe han og hans parti er idag. De er ikke automatisk støtteparti for denne regjeringen. Dette pågrunn av valg tatt av Solberg. Som ikke vil ta konsekvensen av dette.

Det var som Tranmæl sa i 1961, ingen gir fra seg regjeringen frivillig. Det skjer heller ikke disse dager. Derfor kjemper Solberg freblisk, men vil hun lykkes. Om hun vinner og får flertall i KrF. Så er det kanskje for en litt lengre tid.

Derimot har hun ikke vist styrke. Det har vært lite tæl og jern fra Erna. Hun er tøffere mot Hareide nå, enn mot statsråder som har motarbeidet deres prosjekt og deres embete. Hun har ikke sagt noe til Siv Jensen etter hytteskandalen. Vi kan vente flere ting og da vil hun være stille. Akkurat som hun var forsiktig med Listhaug, Anundsen og Sandberg. Derfor, er det for mange en tynnslitt tilitt til henne som leder og statsminister.

Vi får ser hvordan det går. Vi kan uansett si, selv om det virker sånn. Så er det ikke en automatisk statsminister post til Solberg. Hun er det pågrunn av mandatet til støttepartiet. Punktum Finale. Fin.

Høyresiden burde stille spørsmål til seg selv: Hvorfor anser Hareide det viktig med et linjeskifte nå?

I disse dager etter at Knut Arild Hareide stilte spørsmål om Kristelig Folkeparti enten skulle fortsatt støtte en borgerlig regjering med Høyre og Fremskrittspartiet eller om de posisjonere seg på den sosialistiske siden. Jeg har aldri sett så mange prøver å legitimere all den forferdelige retorikken til FrP og deres største støttespillere. De slutter ikke og gjør Hareide til den verste politiske figuren. Fordi han ser at man må ta et verdivalg.

Skal Norge bli et kaldere samfunn? Eller skal det jobbes mot et varmere og mer inkluderende samfunn?

Fordi det er kjernen, at det er mange innen KrF som ønsker å fortsatt være på den borgerlige siden er naturlig. Med tanke på de historiske bindinger, men også at de har vært i regjering med Høyre før, også skal det sies at de har vært i regjering med Senterpartiet som også nå er på den sosialistiske siden. Derfor, viser KrF for å være sentrumsparti som kan gå til begge blokkene. Noe som er også en naturlig del av politikken, men høyresiden har problem med å godta.

Den samme høyresiden hadde ingen problem at Venstre gikk fra Sentrum og til inn i regjeringen. Etter å ha lovet sine velgere å ikke inngå i en regjering med FrP. Dette er helt greit. Siden dette passer Høyresiden og de Blå-Blå. Men nå er det et problem hvis KrF og deres delegater velger å bytte siden i november.

Derfor er det spesielt at Høyresiden er så aggressiv og lite villige til å se sitt snitt. Se hvorfor Hareide ville se etter kjerneverdier og de spørsmål han anser som viktige. Der han stiller spørsmål til de verdivalg som de Blå-Blå regjeringen har tatt. Derfor, er det en nyttig prosess for de for å finne sin rette vei og hva som betyr noe.

Vi vet at dette er krevende for Høyre, fordi de trenger KrF for å ha flertall rundt statsbudsjettet og støtten. Slik som KrF var støtteparti i forrige periode, da i sammen med Venstre. Som har bestemt seg for å få minister poster og være tredje-hjul i denne regjeringen.

Det er likevel slik at mange på Høyresiden kaller KrF med alle mulige navn. Sier konsekvent at de vil ha all skyld om de feller regjeringen. Da skulle høyresiden kanskje stilt seg selv spørsmålet, hvorfor gikk det slik og hva gjorde de for at det skulle gå slik? Hvilke verdier krysset de og hvilket grunnlag var det for KrF å bytte side? Hvorfor ville de ikke lenger støtte Høyre og FrP?

Det er det de burde gjøre, ettersom KrF’s leder sier at dette er kamp om verdier og hva som skal bety noe. Dette sier han med hjerte både i sentrum og de kjerneverdier som hans parti har. Skal det være kapitalisme eller soldidaritet?

Istedenfor å være brutal og kalle KrF for alle mulige ting. Burde Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet burde stille spørsmål selv om hvorfor Hareide sier dette og det grunnlaget han har. Fordi Hareide ville ikke gjøre dette, uten at han ser noen skillelinjer og grenser som er brutt. Som gjør det vanskelig for han å respektere sine velger og de verdier de har stemt på.

Dette er å ta ansvar og være klok. Venstre tok det samme valget og motsto sine egne løfter til sine velgere, når de valgte å gå inn i regjeringen med Høyre og FrP. Dette betydde ikke noe, når de kunne få makt. Nå viser det seg at KrF stiller samme spørsmål. De gikk til valg på Solberg-Regjerning uten FrP, men Solberg valgte FrP.

Derfor, er det sunt for et parti å ta internt oppgjør om hva som betyr noe og ta et vei-valg. Dette fordi de skal anse hva som betyr noe. Dette burde høyresiden forstå. Ikke at de gjør det. Fordi de har tenkt at sentrumspartiene er naturlige allianse og evig brikke i det politiske spillet. Det er akkurat som glemmer at Senterpartiet var ikke alltid på den sosialistiske siden. Å viss vi går lengre tilbake i tid, da ville det aldri vært aktuelt for (moderate) Venstre å samarbeide med fienden i Høyre. Dette er før 1900-tallet, mens vi var i union med Sverige. Dette viser at intet varer evig i politikken og dette bør også de borgerlige partiene innse.

Ikke minst også stille spørsmål til seg selv. Hva er grunnlaget for Hareides skifte og hva kunne de ha gjort med sin politikk for å lage et varmere samfunn? Siden de ikke når opp til dette i følge Hareide?

For hvis de Blå-Blå hadde gjort dette. Da hadde kanskje ikke han stilt disse spørsmålene og ønsket et linjeskifte. Istedenfor, leser jeg daglig der Hareide er en vandal og et problem. Uten at de Blå-Blå og høyresiden kikker på seg selv. Å stiller spørsmål til hvorfor han anser det som nødvendig. Dette kunne gjort ting bedre. Istedenfor, går man ned i skyttergravene og kaster granater. Det skaper ikke bedre politisk klima, men mer polarisering. Noe som ingen er tjent med. Peace.

VGs Russekort avsløring av Støre: Hvordan å si til offentligheten at de er blitt Høyres talerør!

Dette er ikke spøk, dette er alvor. Siden nå idag har Jonas Gahr Støre blitt stilt spørsmål i forhold til sitt russekort fra 1979. Alle vårs russetid, var en tid uten mye tanke og ideer. Mange ble ganske drita full og andre prøvde alle gale triks, noen rikinger kjøper svære busser med dyrere anlegg enn en vanlig persons totale leie-inntekter på ett år. Likevel, så har VG og andre bestemt at den retorikken på russekortet er et problem.

Akkurat som at Corbyn var på tur i Moskva tilbake i tid, akkurat som han har vært for Sinn Fein, når de ikke var politisk parti, men arbeidet for friheten til Nord-Irland. Slik blir nå Støre behandlet i Norge, all ser på han og sjekker han. Alle kritisere han og setter han i bås. Alle skal kunne kritisere and kurtisere han, intet av han skal være i mørket. Alt skal oppe i lyset og alt av dette vil ikke være bra. Siden Støre er et menneske og vi har alle våre mangler. Likevel, bør det være grenser.

Det er ikke engang valg-kamp. Dette er sverte-kampanje, kunne forvente dette av Document.no og Resett, men ikke av VG. VG er nå talerør til Høyre og regjeringspartiene. Når du leser slike saker som dette. Det er helt utrolig og vi kan forvente mer av dette.

Hvis denne saken skulle vært annerledes, da skulle VG laget en sak om alle parti-ledere og parliamentariske lederes russekort, gjerne, mens russetida er som viktigst. For å vise forskjellen på humor, design og kanskje også hvordan politikerne har forandret seg med årene. Ingen er statiske, alle beveger seg litt og ingen blir på stedet hvil. Vi alle utvikler oss og får nye ideer, innspill og tanker. Dette har mest sannsynlig forandret seg også for Erna Solberg, Siv Jensen, Knut-Arild Hareide og alle de andre. Deres ord på russekortet ville nok være litt i kontrast med selvbildet og imaget de ønsker i offentligheten idag. 

Det er drøss av måter dere kunne laget gode artikler på, men dere viser partitilhørighet, men også deres motiv med å grave dette og presentere dette slik. Det er billig, en jippo og dere viser at dere gjør det samme som pressen gjør med Corbyn i Storbritannia. Dere angriper han for alt, han skal være fugleskremslet, den som skal settes i søkelyset. Intet Støre har gjort eller vil gjøre kommer uten konsekvens. Skulle ønske dere gjorde det samme med de med makt. Det skjer kanskje mer på måfå.

Russekort fra 1979. Jommen sa jeg smør. Dette er banalt. Dette er en «hit-job». Dette er bevist fra VG. Lite eksepsjonelt, men redaksjonelt – krise. En selvlagd krise. Jeg kan skrive bedre artikler og jeg er ikke journalist. Peace.

Minister og habilitet; virker som en vanskelig oppgave innen statsforvaltningen!

Det er i disse dager igjen problemer med tildeling av styreverv i statseide selskap. Dette er ikke et nytt problem. Så lenge det finnes vennskap og tilit så vil det inneholde muligheter for nær knyttning mellom statsforvaltningen og de fagfelt de regulerer. Om ikke så handler dette om nærheten til mennesker som får penger fra staten eller styreverv i statsselskap som kontrolleres av diverse departement og deres statsråd. Derfor er det en viktig ide at de personene som får tildelt penger eller styreverv ikke er venner eller familie. Slik at man ikke får nepotisme eller korrupte sammenslutninger. Dette kan skje at man gjør vennetjenester og skaffer roller til venner, istedenfor til de personene som er mest kvalifisert eller rette til jobben. Derfor er habiliet til de valg en Statsråd eller minister tar. Dette skal sees på ved både nyeste og noen fra en ikke så fjern fortid!

«Fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen er eier i oppdrettsselskapet Sinkaberg-Hansen. Oppdrettsnæringen blir vurdert som den største trusselen for villaksen og ørret, og dermed for norske lakseelvers framtid. Ut fra dette kan en vel konkludere med at jubelen neppe sto i taket blant villaksens frontsoldater da statsminister Jens Stoltenberg (Ap) presenterte Berg-Hansen som landets nye fiskeriminister» (NTB, 2009). Dette var det selve Justisdepartmentet skrev i November 2009: «I Justisdepartementets juridiske vurdering av habilitet knyttet til Berg-Hansens og nærståendes eierinteresser i Sinkaberg-Hansen AS vil det [sitat fra Justisdepartementets vurdering]: ”bare unntaksvis … foreligge inhabilitet i saker av generell karakter”.  Slike generelle saker vil for eksempel være forskrifter og andre typer beslutninger om rammebetingelser for næringen. Statsråden vil [sitat fra Justisdepartementets vurdering]: ”som klar hovedregel være inhabil til å behandle individuelle saker som dette selskapet er part eller har sterke interesser i. Det samme må gjelde for selskaper som fullt ut eies av Sinkaberg-Hansen AS”. Slike individuelle saker vil for eksempel være klagesaker» (Regjeringen.no, 2009). Her ser man hvordan en eier innen Fiskeoppdrett får en rolle som Statsråd/Minister under Jens Stoltenberg.

Audun Lysbakken i SV, som statsråd hadde selv problemer med habilitet, i Januar 2012, som fikk tildelte penger i 2011 til Organisasjoner som hadde selvforsvarskurs og tilfeldigvis var tilknyttning til Sosialistisk Ungdom (SU). Dette er ungdomsorganisasjonen til SV (Dagbladet, 25.01.2012).

I en ikke fjern fortid hadde vi Arbeiderparti politiker fra Trøndelag med navn Trond Giske. I 2009 gav Giske Stein Erik Moe et styreverv i Den Norske Opera og Ballet (NTB, 11.10.2012). Dette var en sak som var i grenseland. Noe helt annet med det som skjedde i April 2011. Da det er blitt rapportert etter en innstilling fra Giske så ville han som «eier» i Telenor innsette kamerat Tore O. Sandvik i styret, noe styret nektet (Dalen, 2012). Trond Giske ordnet også en vennetjeneste for Rune Olsø ettersom i Mai 2012, la han inn som mulig styreleder i statseide Entra. Senere samme året i September 2012 ble han ansatt som konsernsjef (VG.no, 11.10.2012).

Når den nye Blå-Blå regjeringen ble oppnevnt så kom en ny person inn i regjeringen som ikke hadde hatt en slik rolle før, hun het Sylvi Listhaug. Hun fikk ministerposten Mat og Landbruksminister i 2013. Dette var skrevet om henne: «Etter departementets syn har dette samtykket som konsekvens at First House heller ikke kan reagere overfor Sylvi Listhaug eller departementet selv om utfallet av innsynssaken skulle være at det blir gitt innsyn», skriver Forsell. Han viser til at selv om både First House og Sylvi Listhaug forutsatte at listen ble behandlet konfidensielt, må kommunikasjonsbyrået forholde seg til at innsynsspørsmålet blir avgjort etter offentlighetsloven og en vurdering av forvaltningslovens regler om taushetsplikt» (NTB, 20.12.2013). Dette var et problem ettersom hun skulle forvalte og rådføre med tidligere arbeidsgivere eller ordne produksjonslinjen for tidligere konsern hun har hjulpet i sin karriere. Dette er et vesentlig habilitet spørsmål, vil hun føle lojalitet mot Rema-Toppene eller mot bøndene? Hvilke interesser ville hun sette først å tjene First House klientell eller andre? Det er derfor hennes rolle som minister var essensiell å stille spørsmål til!

Denne ukens store sak er denne som er lik som de over. Den gjelder habilitet i forhold mellom minister Monica Mæland og hennes vennine Thorhild Widvey som er blitt utnevnt av ministeren til ny styreleder av Statskraft, slik ble det skrevet: «29. juni i år utnevnte Mæland partifellen Thorhild Widvey til ny styreleder i Statkraft. Styrevervet er et av de best betalte staten kontrollerer, med et årlig honnorar på 484.000 kroner» (…) «Fra 2013 og frem til jul var Widvey kulturminister, og kollega med Mæland i regjeringen. Ifølge flere personer som står tett på dem begge, både i og utenfor Høyre-miljøet, blir de to sett på som gode venninner, ifølge NRK. Widvey sier selv til NRK at hun og Mæland har fått et nært forhold etter mange år sammen i politikken» (Eitrem, 2016).

Det er dermed ikke noe forskjell mellom Mæland, Giske, Listhaug eller Lysbakken. De er alle fra forskjellige partier, men de har samme problem i regjeringen. Dette er et vedvarende problem ved makt, enten tildeling av penger eller utnevning av styreverv i statlige selskaper. Problemet med dette er at politikerne og statsforvaltningen blir mer Gutteklubben Grei eller nettverk av en elite fra det regjerende partiet, enn å være en plass hvor de mest kvalifiserte personene jobber.

Dette er et demokratisk problem som kommer til vedvare og stille spørsmål ved. Ettersom Politikere har hatt et liv før politikken og en karriere der en jobber for noen og skaper bånd. Deretter vil dette også som mennesker knytte bånd med andre og ha slekt som jobber innen diverse bedrifter og organisasjoner. Dersom disse båndene mellom politikere og medmennesker er å forvente, samtidig skal ikke dette gi fordeler til personer fordi dette eksisterer. At Trond Giske gav og tildelte roller i både Næringslivet og kultur-organisasjoner til venner fra Trøndelag. Dette ble veldig kritisert både av opposisjonen og i Stortinget. Det samme skjedde når Jens Stoltenberg gjorde Lisbeth Berg-Hansen til Fiskeriminister i sin tid; fordi hun eide en bedrift som drev med lakseoppdrett og ville være inhabil i en rekke saker siden hun ville fordelaktig hjelpe sin bedrift. Derfor måtte regjeringen i visse saker innsette sette-statsråd for å ordne reguleringer og tildelinger som omhandlet hennes bedrift og leverandører. Det var også et problem når Audun Lysbakken tildelte midler organisasjoner som tilhørte Sosialistisk Ungdom (SU) problemet hans er at Lysbakken var da Sosialistisk Venstre (SV) leder og minister; som tildelte penger til sine egne uten å utlyse disse statlige midler. Sylvi Listhaug hadde problemet at hun hadde jobbet som konsulent for diverse leverandører og konsern i hennes tid i First House. Noe som gjorde at de nettverk hun hadde fra sin karrière kunne gjøre at hennes avgjørelser og tildelinger som statsråd ville være til fordel for tidligere arbeidsgiver. Noe som skulle ha vært gjort av Justisdepartementet på forhånd slik at hun kunne være sikker på sin lojalitet til departementet og ikke konsernene til First House.

Derfor med denne ukes tildeling av Styreverv fra Monica Mæland til Thorhild Widvey, dette var mellom to venner i samme parti og som også i en ikke så fjern fortid også var en del av Blå-Blå regjeringen som minister. Når nå statsråd Mæland gjorde dette uten klareringer for Widvey viser hva lojalitetsbånd kan gi. Derfor kan ikke politikere, mens de har makt kunne tildele og innsette venner for vennskaps skyld. Ettersom man ønsker ikke nepotisme. Det man ønsker er kvalifiserte personer til statselskapene og nasjonale organisasjoner som styres ved eierskap fra statlige departement og deres ministere.

Uansett hvilket parti, uansett hvilken tid og uansett hvilken organisasjon/bedrift/konsern så må man ha krav til de som skal ansettes i Statelige organ, ikke bare etter eget befinnende fra de ved makten, men også prosedyrer som sikrer at rettferdig tildeling av stillinger og tilskudd fra staten. Det Mæland gjorde var tvilsomt, akkurat som de andre tilfellene og viser at vi har et demokratisk problem hvor en gir makt og bruker makt til sine egne eliter og partier, ikke til befolkningen eller til statseide konsern og bedrifters beste. Istedenfor blir det vennskap og kompisklubber som får anerkjennelse, noe som ikke er intensjonen ved driften av statseide organ. Peace.

Referense:

Dalen, Per Magne – ‘Giske ville ha kompisen inn i Telenor-styret’ (22.10.2012) link: http://www.tv2.no/a/3906211

Dagbladet – ‘Ga voldtektspenger til sine egne’ (25.01.2012) link: http://www.dagbladet.no/2012/01/25/nyheter/selvforsvar/lysbakken/likestilling/politikk/19933412/

Eitrem, Anna – ‘Mæland ga toppverv til tidligere regjeringskollega’ (21.07.2016) link: http://www.bt.no/nyheter/innenriks/Maland-ga-toppverv-til-tidligere-regjeringskollega-3634080.html

NTB – ‘Giske ga styreverv til tidligere svoger’ (11.10.2012) link: http://www.dn.no/nyheter/politikkSamfunn/2012/10/11/giske-ga-styreverv-til-tidligere-svoger

NTB – ‘Har hastverk med hennes habilitet’ (20.12.2013) link: http://e24.no/makro-og-politikk/departementet-har-hastverk-med-listhaugs-habilitet/22680626

NTB – ‘Argusøyne på fiskeriministeren’ (25.10.2009) link: https://www.nrk.no/nordland/argusoyne-pa-fiskeriministeren-1.6834130

Regjerningen.no – ‘Habilitetsvurderingen av fiskeri- og kystminister Lisbeth Berg-Hansen er gjennomført’ (12.11.2009) link: https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/habilitetsvurderingen-av-fiskeri–og-kys/id585627/

VG – ‘Styremedlem i Entra festet med Giske’ (11.10.2012) link: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/styremedlem-i-entra-festet-med-giske/a/10054852/