Dagen etter Venstre og Trine Skei Grande trakk seg fra Statsbudsjett forhandlingene for 2017, så har Knut Arild Hareide i Kristelig Folkeparti gjort det samme. Dermed sitter Høyre med Statsminister Erna Solberg og Fremskrittspartiet med Finansminister Siv Jensen uten mandat inn i Stortinget med deres forutbestemte budsjett.
Sjelden at brutte dialog og stopp av samarbeid har gjort meg glad. Men i dag er det glede at Støtte partiene ikke finner seg i taktikken og retorikken til regjeringen som tar seg vann over hode og kommer tidlig på banen med ultimatum og forteller hva forhandlingspartnere skal finne seg i. Da er det ikke forhandlinger fordi premissene er allerede satt. Det forstår ikke Fremskrittspartiet, fordi de tenker fortsatt som et tilsidesatt Opposisjonsparti og ikke som Regjeringspartner i dette spørsmålet.
De trenger støtte fra Støtte-partiene, ikke omvendt. Regjereringen er der fordi de fikk støtte og fikk muligheten med en samarbeidsavtale med Venstre og Kristelig Folkeparti. Dette er ikke lett for FrP å se nå om dagen og ikke deres velgere fordi vil bare skylde på støttepartiene.
Det som er greia er at Erna Solberg har ikke vist lederevne eller ønske å vike for de krav som FrP har, ei heller for metodene brukt for å flambere støttespillere før man begynte å diskutere mulige flytting av midler og øre-merkinger.
Bilpakken er det store stridsspørsmålet som FrP ikke godtar avgiftsøkninger fordi deres landsråd stemte imot dette. Derfor har FrP satt all diskusjon for dette på vent og latt Høyre få problemer med å argumentere for andre saker som kunne være nødvending i budsjettforhandlingene.
Det som definitivt er vist og er realiteten er at makten rår og at makten spiser sjeler, fordi FrP sin arroganse i Statsråd er bevisst, Per Sandberg mentaliteten med splitt og hersk er helt i forkant av måten dette ble håndtert på. Det har ikke vært snakk om å presisere eller jobbe for en konstruktiv løsning som hadde vært god for støttepartiene, skulle godta budsjettet og spise dette uten å få igjennom det som er blitt lovet. Dermed er regjeringen ene og alene, etter brudd fra begge partier som kunne gitt flertall og gjort det lettere å få igjennom ultimatumet til FrP.
Høyre har ikke vist handlekraft annet enn til å tilkalle og kalle inn samarbeidspartnere, men det har skjedd etter at man har gått ut i media og spådd at visse krav og elementære reguleringer av bilpakken står fast. Den vil ikke vike. Hvis man ikke vil vike, hvorfor vil man da forhandle? Hvilken ide for forhandling og hvilken form for retorisk teknikk er dette?
Det gikk som jeg trodde for en forhåpentligvis budsjettkrise og dette i et valgår. Dette er uansett et nederlag for et ullent samarbeid som er slått falitt, med arroganse og utakt. De som er i regjeringen bør gå seg selv i sømmene og bli ydmyke om de vil samarbeide. Dette er uholdbart og ikke tilstrekkelig om de ønsker å ha et positivt ettermæle. Om det hele tatt betyr noe for disse i Regjeringen å ha noe ettermæle. Denne farsen er i alle fall komplett med at det ble brudd fra KrF, som viste endelig mot til å ikke vingle mellom de to regjeringspartiene. Håper Venstre og KrF kan vise samme styrke dagene fremover og ikke selge seg billig. Fordi var det FrP og Høyre håpte at de skulle gjøre! Peace.
MinBane 